thumb|right|250px|Kart fra 1893 over Falklandsøyene.
Falklandsøyenes historie kan spores minst 500 år tilbake, men aktiv utforskning og kolonisering fant ikke sted før på 1700-tallet. Falklandsøyenes historie er preget av konflikter relatert til herredømmet over øyene, som til forskjellige tider har blitt gjort krav på av Frankrike, Spania, Storbritannia og Argentina. Siden 1833 har Storbritannia hatt herredømme over øygruppen, med unntak av 74 dager under Falklandskrigen i 1982 da øyene ble invadert av Argentina.
Føreuropeisk oppdagelse right|thumb|Den utryddete falklandsulven blir av enkelte ført som bevis for føreuropeisk oppdagelse. Falklandsøyene var ubefolket da de ble oppdaget av europeere. Nylige funn av pilhoder i Lafonia, i tillegg til rester av en trekano, er sterke indikasjoner at de har blitt avlagt besøk tidligere, mest sannsynlig av yaghanere fra Ildlandet. Det har også blitt foreslått at falklandsulven ble introdusert av yaghanere eller andre søramerikanske indianere, da den har likhetstrekk med patagoniareven. Ny forskning viser imidlertid at falklandsulven er nærmere beslektet med mankeulven, og sannsynligvis kom til Falklandsøyene allerede før siste istid, før menneskene kom til Sør-Amerika.Slater, G.J. et al. (2009)«New Clues To Extinct Falklands Wolf Mystery» Science Daily, 3. november 2009
Det finnes ingen kjente ruiner av bygninger eller strukturer fra føreuropeisk tid.
Europeisk oppdagelse Et arkipel i området rundt Falklandsøyene dukket opp på kart på begynnelsen av 1500-tallet, noe som kan tyde på at de ble observert av Ferdinand Magellans eller andres ekspedisjoner på denne tiden. Amerigo Vespucci kan ha sett øyene i 1502, da han muligens nådde 52°S.Headland, s. 74 I 1519 eller 1520 forlot Esteban Gómez i «San Antonio» Magellans ekspedisjon og oppdaget flere øyer som ble navngitt Isals de Sansón y de los Patos. Selv om dette sannsynligvis dreide seg om Jason Islands nordvest for Vest-Falkland, benyttet spanske kart navnet Islas de Sansón på Falklandsøyene en periode.
thumb|left|250px|Kart fra 1773 av J. Hawkesworth og J. Byron som viser Hawkins' oppdagelse. Den engelske oppdagelsesreisende John Davis deltok i 1591–93 på en reise med Thomas Cavendish til Sør-Amerika som kaptein på «Desire». De kom fra hverandre utenfor kysten av det sørlige Argentina, og Davis besluttet å seile mot Magellanstredet i forsøk på å finne Cavendish. Den 9. august 1592 ble de utsatt for en kraftig storm. «Desire» drev østover og 14. august 1592 søkte de tilflukt blant noen øyer «som aldri tidligere var oppdaget».Headland, s. 80 Davis blir gjerne kreditert for oppdagelsen av Falklandsøyene, men det er uvisst om de var observert tidligere og hvorvidt det var disse øyene Davis oppdaget.Strange, s. 47
Den engelske kapteinen Richard Hawkins seilte langs nordsiden av øyene i 1594 og ga dem navnet Hawkins' Maiden Land, oppkalt etter seg selv og dronning Elisabeth I av England, «the Virgin Queen».
Den 24. januar 1600 observerte nederlenderen Sebald de Weert tre små øyer og navnga dem Sebaldøyene, nå kjent som Jason Islands.
Den engelske kapteinen John Strong seilte mellom de to hovedøyene i 1690 og kalte passasjen Falkland Channel, etter Anthony Cary, 5. vicomte av Falkland, som var medlem av Admiralty og hadde finansiert ekspedisjonen. Navnet på sundet ble senere omgjort til Falkland Sound, og hele øygruppen har fått navn etter vicomten. Strong foretok den første registrerte ilandstigningen på Falklandsøyene den 27. januar 1690.Headland, s. 86
Den første koloniseringen right|thumb|John Byron Frankrike etablerte en bosetning i Port St. Louis på Øst-Falkland i 1764. Øyene ble gitt det franske navnet Îles Malouines etter havnebyen Saint-Malo i Bretagne. Det spanske navnet Islas Malvinas er en oversettelse av det franske navnet.
I 1765 utforsket kaptein John Byron Saunders Island i vest, uvitende om den franske tilstedeværelsen i øst. Han navnga havnen Port Egmont og gjorde krav på flere øyer for Storbritannia. Året etter etablerte marinekaptein John MacBride en britisk bosetning i Port Egmont. Disse hendelsene førte nesten til krig mellom Storbritannia og Spania; begge land sendte krigsflåter til øyene for å hevde sin suverenitet over øyene. I 1766 gikk franskmennene med på å dra, mot at Spania refunderte utgiftene til Louis de Bougainvilles, som hadde etablert bosetningen på egen bekostning. Spanjolene overtok kontrollen i 1767 og omdøpte Port St. Louis til Puerto Soledad.Strange, s. 52–53
I mellomtiden fortsatte den britiske tilstedeværelsen i vest, frem til den ble fjernet ved spansk militærmakt i juli 1770. Storbritannia forberedte seg på krig mot Spania, som søkte fransk støtte. Franskmennene var imidlertid tilbakeholdne, og spanjolene og britene ble enige om sette spørsmålet om suverenitet til side. Den 22. januar 1771 fikk britene gjenopprette sin base i Port Egmont.Strange, s. 53–54
Som et resultat av økonomisk press i forbindelse med den forestående amerikanske uavhengighetskrigen, valgte britene å trekke seg ut av mange oversjøiske bosetninger i 1774.Tidslinje falklands.info. Besøkt 27. oktober 2009 Den 20. mai 1776 forlot den britiske styrken Port Egmont og etterlot et oppslag der den hevdet fortsatt britisk suverenitet over øygruppen.A brief history of the Falkland Islands Part 2 - Fort St. Louis and Port Egmont falklands.info. Besøkt 27. oktober 2009
Spania styrte øyene fra Buenos Aires frem til 1806, da den spanske guvernøren flyktet til Montevideo etter å ha blitt underrettet om britenes forsøk på å invadere de spanske koloniene i Sør-Amerika.Strange, s. 55 I likhet med britene etterlot spanjolene oppslag der de hevdet suverenitet over øyene.
Etter at de spanske kolonistene hadde reist, ble Falklandsøyene tilholdssted for selfangere som søkte å utnytte den store ressurstilgangen på pelssel. Britiske og amerikanske fangstfolk var i klart flertall, og ofte var mellom 40 og 50 selskuter med et mannskap på oppimot 1 000 i aktivitet ved øyene.
«Strandet»
Den 8. februar 1813 forliste det britiske skipet «Isabella» utenfor Eagle Island (nå kjent som Speedwell Island). Den 5. april seilte den amerikanske selfangeren Charles Barnard i selskuta «Nanina» forbi Eagle Island på utkikk etter sel. Dagen før hadde han observert røyk og hørt skudd, så han var oppmerksom på at det kunne være overlevende etter et skipsforlis på øya. En lettbåt hadde vært i land og funnet en mokasin og restene etter en slaktet sel. Under middagen den kvelden observerte mannskapet en mann nærme seg skipet, og han ble raskt fulgt av ytterligere åtte til ti mann. Både Barnard og de overlevende fra «Isabella» næret bekymring over å kunne støte på spanjoler og ble lettet over oppdage hverandres nasjonalitet.
Bernard fant at den britiske gruppen var uvitende om den pågående britisk-amerikanske krigen og informerte om at de teknisk sett var i krig med hverandre. Allikevel lovet Bernard å berge de skipbrudne britene og forberedte å seile til Río de la Plata. Han innså imidlertid at de ikke hadde tilstrekkelig med forsyninger til turen, og de ble derfor nødt til å skaffe mer mat. Med «Nanina» fylt med passasjerer og besetning, la de på vei rundt kysten i til tider kraftig uvær før de ankret opp ved New Island vest for Vest-Falkland. Mens Barnard og tre mann var ute i en mindre fangstbåt for å skaffe flere forsyninger, kapret britene «Nanina» og seilte av sted.
Barnard og hans menn overlevde i 18 måneder på øya inntil de ble berget av de britiske skipene «Indispensible» og «Asp» i november 1814. Den britiske admiralen i Rio de Janeiro hadde beordret sine kapteiner å holde utkikk etter dem.Hunt, Freeman: The Merchants Magazine and Commercial Review, New York, 1842 I 1829 utga Barnard en beretning om sine opplevelser.Barnard, Charles H.: A narrative of the sufferings and adventures of Capt. Charles H. Barnard., New York, 1836
Argentinsk kolonisering thumb|right|upright|David Jewett. Etter den nyvunne uavhengigheten for de spanske koloniene i Sør-Amerika og etableringen av Provincias Unidas del Río de la Plata i 1816, gikk det ytterligere fire år før representanter for den nye staten ble sendt for å igjen ta øyene i besittelse. I oktober 1820 ankom fregatten «Heroína» Puerto Soledad under kommando av den amerikanske kaperen David Jewett. Etter en åtte måneder lang reise var mesteparten av besetningen sterkt preget av skjørbuk og andre sykdommer. Uvær hadde påført «Heroína» store skader og senket priseskipet «Carlota», og Jewett var tvunget til å gå til havn for reparasjoner.
Jewett valgte å bli i land for å hvile og komme i form igjen, og søkte hjelp hos den britiske oppdagelsesreisende James Weddell. Weddell rapporterte at bare 30 sjøfolk og 40 soldater var tjenestedyktige av mannskap på 200, og at Jewett sov med pistoler etter et forsøk på mytteri. Den 6. november 1820 heiste Jewett flagget til Provincias Unidas del Río de la Plata, en forløper til det moderne Argentina, og krevde suverenitet over øyene. I et brev til Weddell skrev han at han handlet etter fullmakt fra staten, og understreket han at hans hensikt var å sikre at øyene kunne brukes fritt som nødhavn for forbiseilende fartøy, og at det ville være nødvendige forsyninger tilgjengelig for disse.Weddell, James: A Voyage Towards the South Pole, London, Longman, Rees, Orme, Brown and Green, 1827
Weddell trodde ikke på at Jewett handlet ut fra Provincias Unidas del Río de la Platas interesser, men snarere at han var ute etter å sikre enerett til vraket av det franske skipet «Uranie» som hadde grunnstøtt ved innseilingen til Berkeley Sound noen måneder tidligere. Weddell forlot øyene 20. november 1820 og merket seg at Jewett ikke var ferdig med å reparere «Heroína».
Luis Vernets foretak thumb|right|upright|Luis Vernet.
I 1823 ga Provincias Unidas del Río de la Plata konsesjon til landressurser på Øst-Falkland til franskmannen Luis Vernet og argentineren Jorge Pacheco. De reiste til øyene i 1824, men deres første ekspedisjon strandet før den var i gang. Pacheco valgte å trekke seg ut av virksomheten, men Vernet fortsatte ufortrødent videre. Neste forsøk kom ikke i gang før vinteren 1826 grunnet brasiliansk blokade av argentinske havner, men dette forsøket var også feilslått. Lafonias myrlendte terreng gjorde det umulig for gauchoene å fange villkveg med deres tradisjonelle metode. Vernet var nå klar over britenes konkurrerende krav på øyene og søkte derfor tillatelse fra det britiske konsulatet før han reiste til øyene.
I 1828 ga Provincias Unidas Vernet konsesjon for hele Øst-Falkland, og fritok ham fra skatt dersom en koloni ble etablert innen tre år. Han tok med tyske og nederlandske nybyggere, samt den britiske kapteinen Matthew Brisbane som tidligere hadde besøkt øyene sammen med James Weddell, og fikk igjen tillatelse fra det britiske konsulatet i Buenos Aires. Vernet ba også om at dersom britene vendte tilbake til Falklandsøyene, ønsket han at de skulle gi hans nye koloni beskyttelse.A brief history of the Falkland Islands Part 3 - Louis Vernet: The Great Entrepreneur falklands.info. Besøkt 27. oktober 2009
Den 10. juni 1829 ble Vernet formelt utnevnt til guvernør over øyene og tildelt monopolrettigheter på selfangst. En protest ble fremført av det britiske konsulatet i Buenos Aires. I 1831 averterte kolonien etter flere nybyggere, selv om det ble rapportert om usle forhold.Commander Silas Duncan and the Falkland Island Affair . Besøkt 27. oktober 2009 Charles Darwins besøk i 1833 bekreftet de ynkelige forholdene i bosetningen, men Matthew Brisbane påsto senere at dette var som følge av USS «Lexington»s tokt.Fitzroy, R.: Voyages of the Adventure and Beagle. Volume II.. Besøkt 27. oktober 2009
USS «Lexingon»s tokt