Sveriges socialdemokratiska arbetareparti, forkortet s eller SAP (av Socialdemokratiska arbetarepartiet), vanligvis bare kalt for Socialdemokraterna (norsk: Sosialdemokratene), ble etablert i 1889 og er Sveriges største politiske parti. Partileder siden 4. november 2021 er Magdalena Andersson.
I Europaparlamentet inngår partiet i den sosialdemokratiske gruppen PSE og er tilsluttet Sosialistinternasjonalen. Partiets ungdomsorganisasjon er Sveriges socialdemokratiska ungdomsförbund (SSU).
På stemmesedlene benytter partiet ikke sitt egentlige navn, men betegnelsen Arbetarepartiet – Socialdemokraterna.
Historie Starten thumb|August Palm, svensk skredder, sosialist og sosialdemokratisk pionér og agitator Den 6. november 1881 holdt August Palm en tale i Malmö, som betraktes som den første sosialistiske markeringen i Sverige. Talen het «Hvad vilja socialdemokraterna?» og allerede i denne første talen agiterte Palm for den første sosialdemokratiske kampsak: den allmenne stemmeretten. På dette tidspunkt var stemmerett forbeholdt menn og bestemt av ens inntekt og formue. Stemmeretten gjaldt bare for fem prosent av Sveriges befolkning.
Åtte år senere, den 23. april 1889, ble Sveriges socialdemokratiska arbetareparti (SAP) etablert. Fagbevegelsen stod bak partiet ved etableringen og partiet fikk også jobben med å fungere som en faglig sentralorganisasjon fram til 1898 da Landsorganisationen i Sverige (LO) ble etablert med støtte fra sosialdemokratene. Det nære faglig-politiske samarbeidet mellom SAP og LO-forbundene har siden sterkt preget den svenske arbeiderbevegelsen.
Hjalmar Branting ble i 1896 Sveriges første sosialdemokratiske riksdagsmedlem da han ble valgt inn med støtte fra liberale velgere i Stockholm.
Axel Danielsson skrev det første sosialdemokratiske partiprogrammet (det tidligere var mer eller mindre en oversetting av det tyske programmet) som ble vedtatt av kongressen i 1897.
1900-årene thumb|Hjalmar Branting forsøker å gjøre rent i anarkisten Hinke Bergegrens munn. I 1902 oppfordret sosialdemokratene til storstreik da den daværende høyreregjeringen la fram et forslag til stemmerettsreform som bare skulle utvide stemmeretten til tolv prosent av den voksne befolkningen. Liberalenes Nils Edén karakteriserte forslaget som et «misfoster» og Hjalmar Branting kalte det «et kongeligt skrivebordsprosjekt». Selv om streiken ikke påvirket riksdagen, så betydde den at spørsmålet om allmenn stemmerett ble gjort til den politiske hovedsaken, samtidig som det viste seg at de borgerlige partiene var splittet i saken.
I 1905 ble det politisk maktskifte da en liberal regjering tiltrådte. Liberalerne ble det største partiet og sosialdemokratene fikk 13 mandater. De konservative ble svekket.
I partiet forstod en tidlig at utdanning var viktig. Folkehøgskolen Brunnsvik ble grunnlagt i 1906 og fikk tidlig kobling mot arbeiderbevegelsen med ABF og LO som eiere. Fremdeles er flere folkehøgskoler eid av arbeiderbevegelsen.
Innenfor verkstedindustrien utbrøt en omfattende arbeidskonflikt i 1906. Konflikten handlet om retten til å være organisert i en fagforening, etter at en arbeidsgiver sa opp ansatte som meldte seg inn i LO. Arbeidsgiverne måtte til slutt akseptere å slutte med slike metoder etter at heller ikke det liberale partiet gav politisk støtte til arbeidsgiverne. Den liberale politikeren Nils Edén kalte arbeidsgivernes oppførsel for «bränsle för klasshat» og «återfall i barbariskt tyranni».Det första seklet – side 182-186. Både sosialdemokratene og liberalerne mente at organisasjonsretten var en viktig del av demokratiet.
I 1906 la Karl Staaffs liberale regjering med støtte fra flere sosialdemokrater fram en proposisjon om allmenn stemmerett, som blant annet innebar majoritetsvalg i enkeltmannskretser. En majoritet i riksdagen stemte ned forslaget og ønsket heller proporsjonale valg. Sosialdemokratene mente dette var et svik og Per Albin Hansson kalte det for «liberal ynklighet».
Mellom 1906 og 1908 ble Hinke Bergegrens Ungsocialister ekskludert fra partiet på grunn av sine anarkistiske tendenser.
I 1909 utbrøt «storstrejken», en generalstreik som var et svar på at arbeidsgiverforeningen SAF proklamerte en allmenn lockout for å få stopp på antall lokale lønnskonflikter. Storstreiken ble en nasjonal kamp mellom den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen og arbeidsgiverne, som endte med nederlag for arbeiderbevegelsen.
Dette førte til at både sosialdemokratene og fagforeningene tapte mye av den folkelige støtten en hadde vunnet rundt århundreskiftet. LOs medlemstall ble halvert og det tok nesten ti år før en hadde like mange medlemmer igjen. Erfaringene med storstreiken ble tolket på ulike måter i arbeiderbevegelsen. En minoritet som mente at nederlaget kom som en følge av unnfallenhet fra LOs ledelse og gale organisasjonsprinsipper og etablerte året etter den syndikalistiske organisasjonen SAC. Mange sosialdemokrater begynte å tvile på den åpne klassekampen som en farbar vei for å forbedre arbeidernes stilling, og arbeidet stadig sterkere for med demokratiske midler å vinne den politiske makten.
1910-årene thumb|Hjalmar Branting, partileder 1907-1925 I 1911 skrev sosialdemokratene inn kravet om republikk i partiprogrammet. I 1914 var det krise i Sverige, den såkalte Borggårdskrisen og landet var nær en revolusjon. Sosialdemokratenes ledelse motsatte seg en revolusjon samtidig som partiet var splittet i spørsmålet. Blant annet det daværende ungdomsforbundet, Socialdemokratiska Ungdomsförbundet, tvilte på parlamentarismen og mente at den bare ville lede til et borgerlig demokrati.
Revolusjonstanken i Sverige ble til en viss grad dempet ved innføringen av allmenn stemmerett, som i stor grad var et samarbeid mellom sosialdemokratene og de liberale. Høyrepartiet aksepterte forslaget fordi en mente at allmenn stemmerett for menn var bedre enn en revolusjon.
I forbindelse med første verdenskrigs utbrudd ble den internasjonale arbeiderbevegelsen splittet i en sosialdemokratisk og en kommunistisk gren. Splittelsen startet i det tyske partiet som var datidens største og mest innflytelsesrike. En minoritet med Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht i spissen brøt ut og etablerte det revolusjonære Spartakusforbundet.
I Sverige kom partisplittelsen tre år senere og etter en periode med indre motsetninger. En venstreopposisjon med utgangspunkt i ungdomspartiet ville følge det russiske eksemplet og mente tiden var moden for klassekrig. Majoriteten i partiet mente derimot at en slik politikk ville få katastrofale følger. Konflikten ble satt på spissen når minoriteten i riksdagsgruppen gjorde det klart at den ikke så seg bundet av majoritetsbeslutninger i partiet. Etter forslag fra Branting vedtok partikongressen i 1917 en resolusjon som i praksis førte til at både ungdomsforbundet og venstreopposisjonen ble ekskludert fra partiet. Venstreopposisjonen etablerte Sveriges socialdemokratiska vänsterparti som fra 1921 ble reetablert som Sveriges kommunistiska parti (i dag Vänsterpartiet).
Sosialdemokratene etablerte et nytt ungdomsparti i 1917, Sveriges socialdemokratiska ungdomsförbund (SSU), som var både mindre revolusjonært og mer lojalt overfor partiet, og som stod for en demokratisk sosialisme.
Den første regjeringen med sosialdemokratiske statsråder var regjeringen Edén som ble etablert i 1917 og var en koalisjonsregjering mellom Liberala samlingspartiet og sosialdemokratene. Regjeringens første beslutning var å frigi Anton Nilson som hadde deltatt i Amalthea-affæren.
I 1917 ble det arrangert stadige demonstrasjoner for allmenn stemmerett. Den liberale-sosialdemokratiske regjeringen forsøkte å få etablert en felles politikk sammen med høyrepartiet. Høsten 1918 foreslo regjeringen allmenn stemmerett for menn over 21 år. Da riksdagen behandlet forslaget ble aldersgrensen høynet til 23 år ved kommunale valg og 27 år ved landstingsvalg. Dessuten skulle en ha betalt kommuneskatt i ett av de tre siste årene før valget. En fikk heller ikke være begjært konkurs, umyndiggjort eller motta fattighjelp.
Med den finske borgerkrigen i 1918 fikk de revolusjonære kreftene vind i seilene, men partiledelsen tok fremdeles avstand fra revolusjon og ville heller ikke sende hjelp til de røde i Finland.
I 1918 ble et gammelt sosialdemokratisk krav gjennomført; åtte timers arbeidsdag.
1920-årene thumb|Gustav Möller i midten av 1920-årene. Möller hadde en stor betydning for sosialdemokratenes sosialpolitiske reformer.
Statsminister Nils Edén gikk av i 1920 noe som førte til at den første sosialdemokratiske regjering ble etablert med Hjalmar Branting som statsminister.
Det nye partiprogrammet fra samme år hadde skjerpet vekten av statlig eierskap og kontroll over næringslivet. Sosialiserings- og planøkonomispørsmålet skapte sterke motreaksjoner fra de borgerlige partiene. Samtidig var oppfatningene delte innad i partiet. Noen hadde et funksjonssosialistisk syn, mens andre ville se radikale inngrep. Striden fortsatte fram til kongressen i 1932.
I 1928 formulerte Per Albin Hansson sosialdemokratenes visjon om «folkhemmet»: Det goda hemmet känner icke till några privilegierade eller tillbakasatta, inga kelgrisar och inga styvbarn.»
I 1921 var kampen om stemmerett vunnet da også kvinner fikk allmenn og lik stemmerett. Samme år besluttet riksdagen å innføre muligheter for rådgivende folkeavstemninger for å øke demokratiet.
Folkeavstemningen om brennevinsforbud i Sverige ble avholdt i 1922 og riksdagen fulgte avstemningens resultat og lot være å forby salg av alkoholholdige drikkevarer. Sosialdemokratene var mot et forbud fordi en var redd for den illegale handelen som da kunne oppstå, og som staten dermed ikke kunne kontrollere.
1930-årene I 1930 ble Stockholmsutstillingen avholdt der funksjonalismen ble introdusert til svenskene. Arkitekturstilen og byplanleggingsidealet den førte med seg fikk senere en viktig rolle i partiets politikk, ikke minst i forbindelse med den massive bygningssaneringen som ble gjennomført i en rekke svenske byer i 1960- og 1970-årene. Alment ble det hevdet at det svenske sosialdemokratiet hadde modernismen snarere enn marxismen som bærende ideologi for folkhemmet; et nytt samfunn skulle bygges uten å ta hensyn til det tidligere samfunnet.
Det var to drivkrefter for dette. På den ene siden dro en den konklusjonen at det var nødvendig å modernisere både den økonomiske produksjonen og boligene for å få en standardbedring for folk flest. Den andre siden fantes hos den generasjonen sosialdemokrater som dette først og fremst handlet om, de som hadde vokst opp i slumlignende arbeiderområder med dårlige sanitære forhold, og som ønsket å fjerne det en anså som uverdige sosiale miljø, blinde for de verdiene den yngre generasjonen kunne se i eldre bebyggelse.
Kampen mellom reformer og revolusjon i SSU og partiet fortsatte i lang tid. Hendelser som Ådalshändelserna gjorde at enkelte ønsket seg en væpna kamp.
I takt med at sosialdemokratene og SKP fikk stadig større representasjon i riksdagen, gikk støtten for de som ønsket væpna revolusjon ned. Partiet ville også redusere motsetningene med å gi ledende opposisjonelle ledende stillinger; Ivar Vennerström ble sosialminister og Arthur Engberg ble ecklesiastikminister.
Etter valget i 1932 etablerte Per Albin Hansson sin første regjering, Regjeringen Hansson I. Regjeringen var en minoritetsregjering, som sikret seg flertall gjennom et politisk samarbeid med Bondeförbundet noe som gav mulighet for å gjennomføre flere tiltak mot arbeidsledighet samtidig som en kunne gi bøndene økonomisk støtte.
Kriseprogrammet innebar blant annet: nye jobb i offentlig sektor. Krav om å ta tilbudt arbeid for ikke å miste forsørgerbidrag gjaldt ikke lenger arbeidsplasser som var innblandet i arbeidskonflikter. Prisene på melk, egg, korn og smør ble regulert. Etablering av lånefond for slakterier.