Paul Joseph Goebbels (1897–1945) var en fremstående nasjonalsosialist og propagandaminister i Tyskland fra 1933 til 1945. Som Hitlers minister styrte han tysk presse, radio og filmproduksjon, og var strategen bak Det tredje rikets offentlige presentasjon av seg selv. Goebbels var beryktet for sine retoriske evner, sin fanatisme og brennende antisemittisme. Han har blitt tillagt sitatet om at «hvis en løgn blir repetert ofte nok, blir den til slutt en sannhet».
De første årene
Goebbels' foreldre, bokholderen Fredrich Goebbels og hans kone Katharina, var katolikker fra et protestantisk område i Rhinlandet. Goebbels fikk en tung start på livet. Som barn var han nær ved å dø av lungebetennelse. Ved århundreskiftet utviklet han osteomyelitt, en lidelse som førte til lammelser i hans høyre fot. Behandlingen pågikk i to år, men den førte ikke frem, og legene måtte slå fast at den lammede foten ikke ville vokse skikkelig, men i stedet utvikle seg til klumpfot.
Denne tilstanden førte til både fysiske og sosiale problemer for Goebbels. Han følte seg utenfor i samværet med de funksjonsfriske, og begynte å vise seg både bitter og til dels hatefull på skolen. Goebbels oppdaget imidlertid lesingens gleder. Han bestemte seg for å kompensere for sine fysiske begrensninger ved å bli kunnskapsrik og fremdyrke et skarpt intellekt. Etter hvert ble Goebbels en elev som utmerket seg. Han fremstod på denne tiden ikke som noen antisemitt, flere av lærerne hans var jøder.
Han nådde voksen alder under første verdenskrig, men grunnet sitt handikap måtte han se langt etter muligheten til å verve seg til krigstjeneste. Likevel ble verdenskrigen et nytt vendepunkt for ham, idet han lot seg rive med av de patriotiske strømningene og for første gang følte et fellesskap med det tyske folket. Moren hans var nederlandsk, et faktum han forsøkte å holde skjult.
Ung voksen
I 1917 registrerte Goebbels seg ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn. Hans foreldre hadde en anstrengt økonomi, men sørget for å finansiere sønnens studier helt frem til avsluttende eksamen. En mulighet for Goebbels hadde vært å ta Staatsexamen slik at han i en usikker tid kunne gå mot sikrere arbeidsmuligheter i embetsverket. I stedet valgte han etter tre år å satse på en doktorgrad i teater- og litteraturvitenskap ved Ruprecht-Karls-Universität Heidelberg. Dette kunne han gjøre takket være foreldrenes støtte. Hans 215 sider lange avhandling med tittelen «Wilhelm von Schütz als Dramatiker. Ein Beitrag zur Geschichte des Dramas der romantischen Schule», omhandlet den tyske dramatikeren Wilhelm von Schütz og ble fullført med et akademisk forsvar den 18. november 1921. I henhold til datidens tyske akademiske system kunne Goebbels dermed titulere seg som «dr. phil». Dette var en tittel som Goebbels både var stolt av og tilla stor betydning: Senere i karrieren skulle han konsekvent insistere på å bli tiltalt som «Herr doktor» og han undertegnet dokumenter med «Dr. G».
Etter endt utdannelse så han for seg en yrkeskarriere som frilansjournalist og forfatter. Tysklands trange økonomiske kår på denne tiden tilsa imidlertid at han måtte søke etter sikrere inntektskilder. Men Goebbels fikk store problemer med å finne en arbeidsgiver og måtte i stedet leve i fattigdom. Gjennom en venninne fikk han i 1923 en lavtlønnet stilling i Dresdner Bank, men han ble oppsagt allerede samme år.
Nasjonalsosialist 300px|thumb|Joseph og Magda Goebbels med sine seks barn Helga (f. 1932), Hildegard (f. 1934), Helmut (f. 1935), Hedwig (f. 1937), Holdine (f. 1938) og Heidrun (f. 1940). Bak står Harald Quandt (1921–1967), Magdas sønn fra første ekteskap, i Luftwaffe-uniform. Barna ble drept av moren 1. mai 1945 før hun og mannen begikk selvmord, mens Quandt ble en mektig industrimann i Vest-Tyskland etter krigen.
Hans antisemittisme ble mer markert tidlig på 1920-tallet. De negative utfallene mot jødene, som han gjerne omtalte i generelle vendinger som «den internasjonale jødedom» eller «den jødiske ånd», ble stadig flere. Hans følelser for sin forlovede, Else Janke, som han hadde innledet et forhold til i 1922, kjølnet også da han fant ut at hun hadde en jødisk mor.Toby Thacker: Joseph Goebbels. Life and Death (New York, 2009), s. 19 Uten noen jobb å gå til begynte Goebbels fra 1923 å føre jevnlig dagbok, en vane han skulle følge livet ut. Så begynte han å vie mer tid til politikk. I 1924 meldte han seg inn i NSDAP. Her motsatte han seg i starten Hitlers ledelse, men skiftet raskt side og ble etterhvert en av Hitlers mest lojale støttespillere. Politisk hørte han til partiets mer radikale fløy. Han var uenig i Hitlers motvilje mot å nasjonalisere jorden: «Vi står på lovens grunnlag og vil ikke gi et jødisk utbyttersystem et juridisk påskudd til å plyndre vårt folk fullstendig.» Goebbels skrev i sin dagbok 15. februar 1926 at han var svært skuffet over Hitlers standpunkt i saken, han beskrev Hitler som en slags «reaksjonær» med slett dømmekraft.Robert Gellatny: Lenin, Stalin og Hitler (s.139), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-04-12821-8 Han skiftet syn da Hitler inviterte ham til München og personlig forklarte ham sitt standpunkt. 13. april 1926 het det følgelig i Goebbels' dagbok: «Jeg bøyer meg for den som er større, for det politiske geniet.»
Goebbels havnet raskt innenfor kretsen rundt Gregor Strasser, som vektla det sosiale spørsmålet i nasjonalsosialismen sterkere enn kretsen rundt Hitler, og var med på å gi ut Strassers Nationalsozialistische Briefe. Etter Bambergkonferansen 14. februar 1926 bestemte Goebbels seg for å slutte seg til Hitler og den 28. oktober samme år utnevnte Hitler ham til gauleiter for Berlin-Brandenburg. På denne tiden hadde nasjonalsosialistene minimal oppslutning i Berlin, som med sin store arbeiderbefolkning var orientert mot sosialismen og kommunismen. Med intens arbeidsinnsats lyktes det Goebbels å skaffe velgere og bygge opp et nasjonalsosialistisk partiapparat i byen, hvilket ble en forutsetning for Hitlers maktovertagelse i 1933. I 1926 startet Goebbels avisen Der Angriff («Angrepet»), partiorganet hvor han selv var redaktør. Fra og med 1928 ble han medlem av Riksdagen, og etter å ha lagt merke til hans talenter innen propaganda utnevnte Hitler ham til partiets rikspropagandasjef i 1929.
Den 19. desember 1931 ble Goebbels gift med Magda Behrendt. Hun var vokst opp med pikenavnet Friedländer etter sin jødiske stefar Richard Friedländer, som ble drept i Buchenwald. Magdas første ekteskap med den tyve år eldre, og rike industrimannen Günther Quandt ble oppløst fordi hun bedro ham; hennes elsker var sionisten Chaim Arosorov. I sitt ekteskap med Goebbels fikk hun 6 barn, som til ære for Hitler alle fikk navn som begynte med H: Helga født 1. september 1932, Hildegard født 13. april 1934, Helmut født 2. oktober 1935, Hedwig født 19. februar 1937, Holdine født 1. mai 1938 og Heidrun født 20. oktober 1940. Magda hadde fra sitt første ekteskap sønnen Harald Quandt, som var det eneste av hennes barn som overlevde krigen. Harald og hans halvbror Herbert Quandt bygde videre på sin fars Günther Quandt livsverk og ble etterhvert milliardærer, med inntekter fra BMW, batteriprodusenten VARTA og IWKA maskinindustrier.Norman Davies: Europa i krig, forlaget Gyldendal, Oslo 2007, ISBN 978-82-05-37623-6
Propagandaministeren mini|Reichsminister für Volksaufklärung und Propaganda (propagandaminister) Joseph Goebbels taler til SA i Berlin august 1934.
Da Hitler kom til makten som Tysklands rikskansler i 1933, ble Goebbels utnevnt til partiets nye minister for opplysning og propaganda gjennom lederstillingen i Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda. Dette innebar at han fikk kontroll med alle tyske media. Som øverste leder for tysk radio, aviser, musikk, teater, litteratur og film rakk hans innflytelse i prinsippet helt ned på detaljnivå. Særlig opptatt var han av å styre tysk filmindustri og bestemte snart hvilke filmer som skulle produseres, og hvilke skuespillere som skulle spille i filmene. Imidlertid kjølnet Hitlers gunst da det ble kjent for ham at Goebbels' kjærlighetsaffære med den tsjekkiske filmstjernen Lída Baarová var i ferd med å ende i skilsmisse fra Magda. En rasende Hitler, som var nær venn av fru Goebbels og dessuten fryktet en offentlig skandale, tvang Goebbels til å avslutte forholdet. Fra 1938 og frem til krigsutbruddet holdt Goebbels en lav profil overfor Hitler. Forholdet ble styrket igjen da den tyske krigslykken snudde utover i 1942 og det i enda sterkere grad enn før ble behov for hans propagandatalent.
De allierte avfeide lenge Goebbels som en primitiv rabulist. Imidlertid hadde han avgjørende betydning for at tysk stridsmoral ble holdt oppe så lenge som den gjorde. Hans dagbøker viser en mann som tydelig visste hvordan politisk propaganda skal konstrueres for å påvirke mest mulig effektivt. Propagandaens mål er å få tilhøreren til å gjøre som propagandisten vil. For å få til dette, mente Goebbels at propaganda ikke må virke for åpenbar, den bør presenteres indirekte. Mottakeren må ikke skjønne at han blir manipulert. Propagandaens gjennomslagskraft avhenger av at den spiller på mottakerens forståelseshorisont og holdninger. Propagandaen bør også ha en viss kjerne av sannhet. Folk vil lett gjennomskue løgner. Dette var årsaken til at tyske aviser etterhvert begynte å offentliggjøre lister over tyske falne, viste film og bilder fra bombingen av tyske byer, og ikke hemmeligholdt de tyske nederlagene i Afrika og ved Stalingrad. Imidlertid ble nyhetene presentert i en nøye utstudert bilde- og språkdrakt.
Goebbels var overbevist om at film var det sterkeste propaganda-mediet. Han var selv en glødende filmentusiast. Som minister ble det under hans kontroll produsert over 1000 spillefilmer i Tyskland. Selv da den allierte bombingen av landet økte merkbart i intensitet utover i 1942, fortsatte de tyske filmstudioene å produsere filmer på løpende bånd. De aller fleste var tilsynelatende upolitiske underholdningsfilmer, kun et fåtall av dem hadde et påviselig nasjonalsosialistisk budskap. Dette var en helt bevisst politikk fra Goebbels' side: De lette underholdningsfilmene skulle distrahere folkets oppmerksomhet bort fra regimets negative sider og krigens redsler.
Entartete Kunst
Goebbels fikk ideen til utstillingen Entartete Kunst da han leste Säuberung des Kunsttempels («Rensing av kunsttempelet», 1937) av maleren og kritikeren Wolfgang Willrich (1897–1948). Willrich hevdet i boken at kunstbransjen var korrupt og preget av bolsjevisme, anarki og «rød» forurensing. Boken var illustrert med kollasjer av kunsten Willrich kritiserte. Willrich var nøye med å identifisere kunstnere, tidsskrifter og museer som drev med den moderne kunsten han mislikte. Goebbels noterte 11. juni i dagboken: «Oppgaven er nødvendig og jeg tar den på meg.» Hitler hadde flere ganger kritiserte den moderne kunsten som Goebbels foretrakk. Goebbels tok med denne utstillingen initiativet i kulturpolitikken. Goebbels hadde tidligere i 1937 vært involvert propagandautstillingen «Gebt mir vier Jähre Zeit» («Gi meg fire år», Hitlers slagord fra 1933). Utstillingen ble organisert av Willrich og Walter Hansen, og skulle vise frem hva regimet hadde oppnådd. Utstillingen hadde en liten avdeling bildende kunst. Hansen og Willrich arbeidet nært sammen og Hansen var kjent for sin innbitte antimodernistiske kunstsyn. Hansen ga i 1941 ut den antisemittiske boken Judenkunst in Deutschland: Quellen und Studien zur Judenfrage auf dem Gebiet der bildenden Kunst (Jødekunst i Tyskland; Nordland-Verlag). Nazistene satte i årene etter «tysk kunst» opp mot «Entartete kunst» for å avfeie modernisme som degenerert og u-tysk.Petropoulos, J. (1999). Art as politics in the Third Reich. University of North Carolina Press.