John Vanbrugh (1664–1726) var en engelsk arkitekt og forfatter av lystspill. Han er kanskje best kjent som designer av Blenheim Palace og Castle Howard. Han skrev to polemiske og frimodige restaurasjonslystspill, The Relapse (Tilbakefall, 1696) og The Provoked Wife (Den forargede hustru, 1697), som begge har blitt favoritter på scenen, men som opprinnelig skrapte store kontroverser.
Vanbrugh var på mange vis en radikal gjennom hele livet. Som en ung mann og som hengiven tilhenger av det politiske konservative partiet Whig var han deltager i en plan å velte kong Jakob II, plassere Vilhelm III på tronen og beskytte det engelske parlamentariske demokrati, farlige foretakender som sendte ham i det fryktede fengselet Bastillen i Paris som en politisk fange. I hans karriere som dramatiker fornærmet han mange grupper i restaurasjonen og det engelske 1700-tallssamfunnet, ikke bare på grunn av den seksuelle åpenheten i sine stykker, men også for deres budskap som forsvarte kvinners rettigheter i ekteskapet. Han ble angrepet av begge grunnene, ble et av hovedmålene til teaterkritikeren og teologen Jeremy Colliers antiteater-pamflett A Short View of the Immorality and Profaneness of the English Stage (Et kort syn på umoralen og bespottelsene i det engelske teater, 1698).
Som arkitekt var han like modig og dristig slik han var i sin tidlige politiske aktivitet og sine skuespill om ekteskapet, og fremmet støtende konservative meninger om emnet. Han representerer barokkstilen i yppig, men tung form. Hans fornemste byggverk er slottet Blenheim Palace (i nærheten av Woodstock i Oxfordshire). Blant hans øvrige verk er slottet Castle Howard, Seaton Delaval og Grimsthorpe, en del av hospitalet i Greenwich og Haymarket-teateret. Hans arkitektur karakteriseres som djerve og kraftfulle, men ofte også smakløse og med rå og banale detaljer.
Biografi Tidlig liv Vanbrugh ble født i London som fjerde barn av 19. Han var den eldste overlevende sønnen til Giles Vanbrugh og hustruen Elizabeth, enke etter Thomas Barker (som Vanbrughs mor hadde den første av hennes tyve barn, Vanbrughs eldre halvsøster Elizabeth), og datter av sir Dudley Carleton, av Imber Court, Thames Ditton, i Surrey. Vanbrugh vokste opp i Chester hvor hans familie var blitt fordrevet grunnet et større pestutbrudd i London i 1665.Vanbrughs familiebakgrunn og ungdom fra før han ble en offentlig kjent person har i århundrer støttet seg på rykter, folkesnakk og anekdoter. Kerry Downes har vist i sin veldokumenterte moderne biografi (1987) at selv Encyclopædia Britannica og Dictionary of National Biography gjentok tradisjoner fra 1700- og 1800-tallet som opprinnelige tilbød gjetninger som hadde festet seg som «fakta» over tid. Denne redegjørelsen gir derfor flere ulikheter mellom de ovennevnte leksikon og denne framstillingen som er basert på forskningen til Downes (1987) og McCormick (1991).
En moderne biograf som Kerry Downes har vært skeptisk til tidligere historikere påstander om hans bakgrunn i lavere middelklasse og har vist at en hentydning fra 1700-tallet om at faren Giles Vanbrugh «kan ha vært en «sukkerbaker» (sugar-baker)» har blitt misforstått. «Sugar-baker» antyder rikdom ettersom begrepet ikke viser til en som produserer sukkertøy, men en som eier et sukkerhus, det vil si en fabrikk som raffinerte råsukker fra Barbados. Sukkerraffinering ville normalt ha vært kombinert med sukkerhandel, noe som var en lukrativ forretning. Downes fremmet et eksempel på et slikt hus i Liverpool som ble beregnet til føre inn 40 000 pund årlig i handel fra Barbados, noe som ved eksempel kaster nytt lys over Vanbrughs sosiale bakgrunn, og ganske forskjellig fra det bilde av sukkertøybutikk i en bakgate i Chester slik det ble framstilt i et maleri av Leigh Hunt i 1840 og gjentatt i senere redegjørelser.
For å kunne tilbakevise myten om Vanbrughs beskjedne bakgrunn benyttet Downes store anstrengelser i forske på hans bakgrunn, undersøkte familien og deres forbindelser til hans fire besteforeldre: Vanbrugh, Jacobs ellers Jacobson, Carleton, og Croft, summerte opp det karakteristiske til hver slektslinje og konkluderte at langt unna å være en lav middelklassebakgrunn slektet Vanbrugh tilbake til engelsk-flamske, protestantiske handelsmenn som bosatte seg i London på 1500- og 1600-tallet, lavere hoffmenn, og lavadelige godseiere. Det komplekse nett av slektskap som Downes' forskning avslørte viste at istedenfor å komme fra en uklar bakgrunn hadde Vanbrugh bånd til mange Englands ledende handelsfamilier, lav- og adelige familier. Disse båndene avslørte dedikerte protestantiske og tidvis radikale miljø som var med på å forme Vanbrughs egne politiske meninger. De ga ham også et omfattende slektsnettverk som var tilstede i alle deler av hans omfattende karriere: arkitektonisk, seremonielt, dramatisk, militært, politisk og sosialt.
Sett i denne sammenhengen, selv om han tidvis har blitt sett på som en merkelig eller ukvalifisert utnevnelse til College of Arms, den offisielle engelske heroldsmyndigheten, er det ikke overraskende, gitt de sosiale forventningene på hans tid, at ved avstamning var hans akkreditiver solide. Hans forfedre, både flamske/nederlandsk og engelske, hadde rett til å bære våpenskjold, og deres våpenskjold kan bli ettersporet i tre av fire tilfeller, noe som viser at Vanbrugh var av adelig avstamming (Jacobson, av Antwerpen og London (familien til hans bestemor Maria på farsiden, datter av Peter, bror til Philip Jacobson, juvelér og pengelåner til etterfølgende engelske konger som Jakob I og Karl I, og finansierte det andre Virginia-selskapet og Det britiske ostindiske kompani); Carleton, av Imber Court; Croft, av Croft Castle, Herefordshire).
Etter å ha vokst opp i en stor husholdningen hos sine foreldre i Chester (12 barn av hans mors andre ekteskap overlevde barndommen), er spørsmålet hvordan Vanbrugh tilbrakte årene fra han var 18 til 22 år etter at han var ferdig med skolen, noe som lenge var et mysterium. En grunnløs hentydning var at han studerte arkitektur i Frankrike (hevdet som et faktum i Dictionary of National Biography). I nyere tid har imidlertid Robert Williams vist i en artikkelWilliams, Robert: «Vanbrugh's Lost Years», TLS, 3. september 1999 at Vanbrugh var i India i løpet av del av denne tiden i arbeid for Det ostindiske kompaniet ved deres handelsstasjon i Surat i Gujarat. For resten av hans liv nevnte Vanbrugh aldri denne erfaringen i sine skrifter. Forsker har debattert om det er bevis for hans opplevelse av indisk arkitektur kan spores i noen av hans arkitektoniske formgivning.
Bildet av en ungdom med gode forbindelser er styrket av det faktum at Vanbrugh i 1686 tok en offisers kommisjon ved hans fjerne slektning jarlen av Huntingdons regiment.Summerson, J.: Architecture in Britain 1530-1830 (Yale 1993), ss.252 Ettersom kommisjonen var som kommanderende offiser viser hans posisjon at han hadde det slektsnettverket som var nødvendig for en ung mann som ville fram i verden. Det er verd å merke seg at til tross for de fjerne adelige slektningene og den lukrative sukkerhandelen hadde Vanbrugh tilsynelatende aldri senere i livet større kapital å satse på forretningseventyr som Haymarket-teateret, men måtte alltid støtte seg på lån og hjelpere. At han fikk tolv barn å underholde kan forklare den gjeld han opptok og som plaget ham hele livet.
Politisk aktivisme og Bastillen thumb|Det beryktede franske statsfengselet Bastillen hvor Vanbrugh ble internert.
Fra 1686 arbeidet Vanbrugh i skjul som agent og spilte en rolle i å fremme en bevæpnet invasjon av Vilhelm av Orange, avsette Jakob II av England, og deltagelsen i den ærerike revolusjon i 1689. Han demonstrerte således en intens identifikasjon med whig-partiets sak for parlamentarisk demokrati, noe han forble opptatt av resten av livet. Da han kom tilbake med Vilhelm av Oranges beskjeder fra Haag ble Vanbrugh arrestert i Calais, anklaget for spionasje (noe Downes konkluderte var oppdiktet) i september 1688, to måneder før Vilhelm invaderte England. Vanbrugh forble i fransk fengsel i fire og et halvt år, deler av tiden i Bastillen i Paris, før han ble løslatt i bytte for en fransk politisk fange. Hans liv er skarpt halvert ved denne fengselserfaringen som han gikk i 24 år gammel og var 29 år da han kun ut, etter som Downes sier det, tilbrakt halve hans voksne liv i fangenskap. Det synes å ha etterlatt ham med en varig avsmak for det franske politiske system, men dog med en interesse for komiske dramatikere og fransk arkitektur.
Det hyppig gjentatte påstanden at Vanbrugh skrev deler av hans komedie Den forargede hustru i Bastillen er basert på hentydninger i noen langt senere memoarer og blir stort sett betvilt av moderne forskere (se McCormick). Etter å ha blitt løslatt fra Bastillen tilbrakte han tre måneder i Paris, fri til bevege seg rundt, men forhindret til å forlate landet, og med enhver mulighet til å se en arkitektur «uten parallell i England i skala, framsyning, rikdom, smak og raffinement».Downes, 75 Han fikk tillatelse til reiste tilbake til England i 1693, og tok del i et sjøslag mot franskmennene i Camaretbukta på nordkysten av Bretagne i 1694. Ved et punkt på midten av 1690-tallet, det er kjent nøyaktig når, byttet han ut sitt militærliv for teaterlivet i London.
Politisk liv London Vanbrughs karriere i London var mangfoldig og variert og besto av å skrive skuespill, gjøre arkitektur og forsøk på å kombinere i disse interessene. En kronologisk oversikt over hans overlappende prestasjoner og forretningseventyr er forvirrende, selv til Vanbrugh selv.
Kit-Cat Club Vanbrugh var hengiven til partiet Whig og var også medlem av partiets Whig Kit-Cat Club, en politisk klubb med sterke politiske og litterære tilknytninger og som hadde møter i vertshuset Trumpet i London, og ved Water Oakley ute på landet i Berkshire. Vanbrughs sjarm og talent for vennskap, noe hans samtidige nevnte gjentatte ganger, gjorde ham til en av de mest populære medlemmene. Mange kunstnere og forfattere møttes her (William Congreve, Joseph Addison, Godfrey Kneller), foruten politikere (hertugen av Marlborough, Charles Seymour, jarlen av Burlington, Thomas Pelham-Holles, sir Robert Walpole) og Richard Temple, 1. vicomte Cobham, som ga Vanbrugh flere arkitektoppdrag ved Stowe.
Politisk fremmet klubben whigenes saker om et sterkt parlament, et begrenset monarki, motstand mot Frankrike, og en protestantisk etterfølgelse til tronen. Dog presenterte medlemmene klubben alltid som et spørsmål om middager og festligheter, og denne omtalen har siden blitt videreført til historien. Forskeren Downes har derimot foreslått at klubbens opprinnelse går tilbake til før den ærefulle revolusjonen i 1689 og at dens politiske betydning var langt større før den ble offentlig kjent i 1700 da tiden var blitt roligere og mer preget av whigene. Downes har fremmet en rolle av de tidlige klubbmøtene i den militære invasjonen til Vilhelm av Orange og den ærefulle revolusjonen. Horace Walpole, sønn av Kit-Cat-medlemmet sir Robert Walpole, hevdet at de respektable middelaldrende klubbmedlemmene i var opprinnelig «i virkeligheten de patrioter som reddet Britannia», med andre ord det drivende kraften bak den ærefulle revolusjonen. Hemmelige grupper tenderer til å være dårlig dokumentert, og denne skissen av klubbens forhistorie kan derfor ikke bli bevist, men den unge Vanbrugh var i 1688 en del av et hemmelig nettverk som arbeidet aktivt for Vilhelms invasjon. Om klubbens røtter gikk så langt tilbake er det fristende å spekulere i at Vanbrugh ble medlem ikke bare for dens selskapelighet, men for å være sammen med gamle venner og medkonspiratører. En helt for saken som hadde sittet flere år i fransk fengsel ville selvsagt ha vært ønsket varmt velkommen.
Haymarket-teateret