Slaget ved Chancellorsville var et stort slag i den amerikanske borgerkrigen som ble utkjempet fra 30. april til 6. mai 1863 i Spotsylvania County i Virginia, nær landsbyen Chancellorsville og området derfra og til området øst for Fredericksburg. Slaget stod mellom Unionens Army of the Potomac under generalmajor Joseph Hooker og den halvparten så store konfødererte Army of Northern Virginia under general Robert E. Lee. Det er kjent som Lees «perfekte slag»Dupuy, s. 261. på grunn av hans risikable, men vellykkede deling av hæren sin i nærværet av en mye større fiendestyrke. Lees fryktløse og Hookers forsiktige prestasjoner i kampen førte til sammen til et betydelig nederlag for Unionen. Konføderasjonens seier ble dempet av at generalløytnant Thomas J. «Stonewall» Jackson ble dødelig såret av egne soldater, et tap som Lee sammenlignet med «å miste min høyre arm».
Chancellorsville-felttoget startet med at Unionshæren krysset Rappahannock-elva om morgenen den 27. april 1863. Ved å krysse Rapidan via vadestedene Germanna Ford og Ely's Ford, konsentrerte de føderale seg nær Chancellorsville den 30. april og 1. mai. Tunge skuddvekslinger begynte den 1. mai og sluttet ikke før unionsstyrkene trakk seg tilbake over elva om natten mellom 5. og 6. mai.
Bakgrunn På den østlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen hadde den grunnleggende offensive planen for Unionen vært å rykke frem og ta Konføderasjonens hovedstad, Richmond i Virginia. I de første to årene av krigen mislyktes fire store forsøk. Det første stoppet bare noen kilometer fra Washington, DC, i det første slaget ved Bull Run (første Manassas) i juli 1861. Generalmajor George B. McClellans Peninsula-felttog gikk i land på Virginia-halvvøya våren 1862 og Army of the Potomac kom seg innenfor 10 km fra Richmond før det ble slått tilbake av general Lee i syvdagersslaget. Samme sommer ble generalmajor John Popes Army of Virginia beseiret i det andre slaget ved Bull Run, før generalmajor Ambrose Burnsides Army of the Potomac forsøkte å nå Richmond gjennom Frederickburg. Det siste forsøket stoppet i slaget ved Fredericksburg.
President Abraham Lincoln ble overbevist om at det riktige målet for Unionens hær faktisk var Robert E. Lees hær, ikke et geografisk sted som hovedstaden, men han og hans generaler visste at den mest effektive måten å få Lees inn i et avgjørende slag, var å true Sørstatenes hovedstad. Lincoln forsøkte en femte gang med en ny general i 1863, generalmajor Joseph Hooker, en mann med et røft rykte som hadde gode prestasjoner bak seg i tidligere underordnede posisjoner.
Styrker og planer Chancellorsville-felttoget var potensielt en av de mest ujevne trefningene i krigen. I begynnelsen av felttoget hadde unionshæren en kampstyrke på 133 868 menn på slagmarken. Konføderasjonen hadde mindre enn halvparten av dette tallet, 60 892.Eicher, s. 475 Videre hadde unionsstyrkene mye bedre forsyninger og var uthvilte etter flere måneder med ro. Lees styrker derimot, hadde dårlige forsyninger og var spredt over hele delstaten Virginia. Rundt 15 000 menn i Army of Northern Virginias første korps under generalløytnant James Longstreet var stasjonert nær Norfolk for å blokkere en potensiell trussel mot Richmond fra føderale styrker stasjonert ved Fort Monroe og Newport News på halvøya, i tillegg til Norfolk og Suffolk.Sears, s. 94.
På grunn av den fortsatte føderale inaktiviteten, ble Longstreets viktigste oppgave sent i mars å fungere som Army of Virginias nye kommissær, noe som betydde å skaffe provisjoner til Lees styrker fra bøndene i Nord-Carolina og Virginia.Sears, s. 95. Resultatet av dette var at de to divisjonene til generalmajor John Bell Hood og brigadegeneral George Pickett var 210 km fra Lees hær og ville bruke en uke eller mer for å nå den i en krise. Etter nesten et år med felttog, var Lees største feilkalkulering å la disse styrkene komme ut av hans umiddelbare kontroll.
Viktigere var det at trefningen begynte med en føderal slagplan som var overlegen i forhold til de tidligere forsøkene til kommandantene i Army of the Potomac. En fullstendig oppgradering av hærens militære etterretningsbyrå som ble ledet av oberst G.H. Sharpe, betydde at for en gangs skyld hadde hærens kommandant en mye mer nøyaktig oversikt over antallet styrker i Lees Army of Northern Virginia, om hvordan de var organisert og hvor de var stasjonert. Bortsett fra å samle de vanlige informasjonskildene ved å avhøre fanger, desertører, «kontrabande» (slaver) og flyktninger, koordinerte byrået for første gang etterretning fra andre kilder, inkludert rekognosering fra infanteriet og kavaleriet, signalstasjoner og et luftballongkorps.Sears, s. 68-70, 100-101. Army of the Potomac klarte å innkalle den selverklærte «Professor of Aeronautics», Thaddeus S. C. Lowe og hans to hydrogen-aerostater Washington og Eagle til tjeneste. Disse steg jevnlig til høyder på 300 meter eller mer for å observere Lees stillinger. Oberst Sharpe rekrutterte også speidere fra lokalbefolkningen til å infiltrere Lees hær og rapportere direkte tilbake til byrået.Sears, s. 68-70. Totalt sett gav den nye tjenesten Hooker langt mer presise anslag over størrelsen til styrkene som konfronterte hæren hans enn de ekstreme overdrivelsene som ble gitt av Allan Pinkerton og hans detektivbyrå til generalmajor McClellan i sin tid. Bevæpnet med denne mer realistiske informasjonen klarte Hooker å planlegge et flankeangrep som, ble det håpet, skulle unngå blodbadet til frontalangrepene som var karakteristisk for slagene ved Antietam og nyligere Fredericksburg. 300px|thumb|Konfødererte skyter sine rifler under en rekonstruksjon av slaget ved Chancellorsville i mai 2008. Hæren startet fra sitt vinterkvarter rundt Fredericksburg hvor den stod ovenfor Lee på den andre siden av Rappahannock. Hooker planla en modig knipetangsmanøver mot Lees styrker og sende fire korps på en skjult marsj nordvestover, vende sørover for å krysse elvene Rappahannock og Rapidan, vende østover og falle Lee i ryggen. De resterende korpsene skulle angripe Lees front gjennom Fredericksburg. Imens skulle rundt 7500 kavalerister under generalmajor George Stoneman raide dypt inn i de bakre områdene til Konføderasjonen, ødelegge viktige forsyningsdepoter langs jernbanen fra den konfødererte hovedstaden Richmond til Fredericksburg, noe som ville kunne ødelegge Lees kommunikasjons- og forsyningslinjer. Denne modige aggressive planen ble senere kjent som Stoneman's Raid.
27.-28. april krysset de fire korpsene i Army of the Potomac Rappahannock og Rapidan flere steder, de fleste av dem nær møtestedet til elvene og bosetningen Chancellorsville som egentlig ikke var så mye større enn en stor herskapseiendom, eid av Frances Chancellor-familien, ved veikrysset til Orange Turnpike og Orange Plank Road. I mellomtiden krysset den andre styrken på mer enn 30 000 menn under generalmajor John Sedgwick Rappahannock ved Fredricksburg, og Stoneman begynte sin bevegelse for å nå Lees bakre områder. På grunn av at hoveddelen av kavaleriet ble brukt på denne måten, ble Hooker etterlatt med bare en kavaleribrigade som han kunne bruke i sin hovedstyrke i flankemanøveren. Hooker trodde ikke at kavaleri kunne operere effektivt i den tette skogen i området som ble kalt Wilderness sør for Rappahannock.Sears, s. 132. De konfødererte kavaleristyrkene til generalmajor J.E.B. Stuart skulle spille en viktig rolle i det kommende felttoget ved å gi Lee en kontinuerlig strøm av informasjon, mens de nektet Hooker tilsvarende informasjon fra sitt eget kavaleri.Sears, s. 191.
1. mai hadde Hooker rundt 70 000 menn konsentrert i og rundt Chancellorsville. Fra hans hovedkvarter i Fredericksburg, bestemte Lee seg for å bryte et av de allment aksepterte krigsprinsipper og dele sin styrke foran en overlegen styrke i håp om at denne aggressive handlingen ville gjøre det mulig for ham å angripe og beseire en del av Hookers hær før den kunne konsentreres fullstendig mot ham. Han etterlot en brigade under brigadegeneral William Barksdale i de sterkt befestede Marye's Heights og en divisjon, 12 000 menn under generalmajor Jubal A. Early, på Prospect Hill for å motstå enhver fremrykning fra Sedgwicks korps. Han beordret Stonewall Jackson til å marsjere vestover og møte generalmajor Richard H. Anderson og dermed samle 40 000 menn for å konfrontere Hooker ved Chancellorsville. Heldigvis for Konføderasjonen skjulte tett tåke fra Rappahannock noen av disse vestlige bevegelsene, og Sedgwick valgte å vente til han kunne fastslå fiendens intensjoner.Salmon, s. 176-77.
Slaget 1.-2. mai thumb|300px|right|Slaget ved Chancellorsville 1. og 2. mai thumb|300px|Dowdall's Tavern var unionsgeneralen Oliver O. Howard før han ble overrasket og fordrevet av Stonewall Jacksons konfødererte styrker i slaget ved Chancellorsville i 1863. thumb|300px|Wilderness Church i Chancellorsville var stedet hvor unionsgeneralen Schurz' divisjon gjorde motstand etter at Stonewall Jackson satte i gang et overraskelsesangrep på flanken. Motstanden var kort siden de konfødererte slo seg gjennom og fortsatte å rulle opp XI Corps under Oliver O. Howard.
Samtidig som general Jackson marsjerte vestover for å slutte seg til Anderson om morgenen den 1. mai, beordret Hooker en fremrykning mot øst for å slå til mot Anderson og førte sine menn ut av de ugjennomtrengelige krattene og buskfuruene som karakteriserte området. Dette ble av mange av unionskommandantene sett på som nøkkelen til suksess. Dersom den større unionshæren kjempet i skogene, kjent som Wilderness of Spotsylvania, ville dens store fordel i artilleri bli minimalisert, siden artilleriet ikke kunne brukes. Kampene startet mellom den konfødererte divisjonen under generalmajor Lafayette McLaws og divisjonen lengst til høyre under generalmajor George G. Meades V Corps under generalmajor George Sykes. Sykes satte i gang med en kontrollert tilbaketrekning, dekket av generalmajor Winfield S. Hancocks divisjon.Salmon, s. 177.
Til tross for at han var i en potensielt gunstig situasjon, stoppet Hooker sin korte offensiv. Handlingene hans kan ha vist hans manglende selvtillit i å ta seg av de komplekse aksjonene i en så stor organisasjon for første gang (han hadde vært en effektiv og aggressiv divisjons- og korpskommandant i tidligere slag), men han hadde også bestemt seg før felttoget om at han ville utkjempe slaget defensivt og tvinge Lee med sin mindre hær til å angripe Hookers større hær. I det (første) slaget ved Fredericksburg 13. desember 1862, hadde unionshæren stått for angrepene og opplevde et blodig nederlag. Hooker visste at Lee ikke kunne tåle et så stort nederlag og opprettholde en effektiv hær ute i felten, derfor beordret han mennene sine til å trekke seg tilbake inn i Wilderness og innta defensive stillinger rundt Chancellorsville. Han utfordret Lee til å angripe seg eller trekke seg tilbake med overlegne styrker i ryggen.
Lee aksepterte Hookers agn og planla et angrep den 2. mai. Natten før planla Lee og Jackson en risikabel plan som igjen ville dele hans allerede delte hær. Jackson skulle lede sitt II Corps på 28 000 menn rundt for å angripe unionens høyre flanke. Lee skulle derimot personlig lede de andre 12 000, den andre halvdelen av Longstreets I Corps mot hele Hookers styrke på 70 000 menn ved Chancellorsville.
For at dette skulle virke, måtte flere ting skje. For det første måtte Jackson marsjere 19 km via omveier for å nå Unionens høyre flanke, og han måtte gjøre dette uten å bli oppdaget. For det andre håpet Lee at Hooker ble værende i ro på defensiven. For det tredje måtte Early holde Sedgwick fastlåst i Fredericksburg. Og da Jackson satte i gang sitt angrep, håpet han at unionsstyrkene var uforberedt.