thumb|Egg fra forskjellige dyr; de nederste rekkene viser egg fra ulike fisk, krypdyr og virvelløse dyr.
Egg (latin: ovum) er en ikke-bevegelig forplantningsstruktur der fosterutviklingen foregår, og som ikke mottar næring fra moren etter at den er ferdig dannet. Begrepet egg brukes bare om eggceller i dyreriket. Tilsvarende forplantningsstrukturer i andre riker kalles sporer eller (hos frøplanter) frø.
Egget består i utgangspunktet av én eneste celle, eggcellen, som befruktes av en spermie. Unntaket er partenogenetiske arter, der egget får et fullt gensett på andre måter. Befruktningen kan skje internt i morens kropp eller ekstern i vannmassene. Hos de fleste dyregrupper vil et egg ha en form for ytre hinne eller skall og plomme i tillegg til selve eggcellen.
Den relative mengden plomme vil påvirke hvordan cellekløyvingen kan dele opp egget. Bare egg med lite plomme jevnt fordelt i egget kan gjennomføre full celledeling; i egg med mye plomme vil fosteret dannes på toppen av plommen og først senere omslutte plommemassen. Mengden plomme og delingsmønstrene er typiske trekk ved forskjellige dyregrupper. Typen egg avgjør hvor lenge fosterutviklingen kan vare og derved hvilke dyregrupper som vil ha et larvestadie og hvilke som vil ha direkte utvikling.
Dyr som legger frie egg kalles eggleggende (ovipari). Enkelte dyr skiller ut eller bygger eggkapsler som beskytter eggene. En annen måte å beskytte eggene på er å ruge dem ut inne i kroppen (ovovivipari). Fra en slik strategi har levendefødsel (vivipari) utviklet seg i mange grupper.
I vanlig dagligtale brukes ordet hovedsakelig om fugleegg, vanligvis fra høns til bruk i mat, men egg fra andre fugler og rogn fra fisk er en viktig matkilde både for folk og mange dyr. Egg er også et mye brukt symbol på skapelse og gjenfødelse, i kristendommen særlig som påskeegg.
Forplantning
thumb|Nakensneglen Acanthodoris lutea legger egg etter befruktning. thumb|Egg fra to tvekjønnede grupper: snegl (store, hvite) og metemark (små, brune). I biologien er det å produsere egg selve definisjonen av hunkjønn. Forplantningen foregår ved at egg fra en hunn blir befruktet av en spermie fra en hann. I de aller fleste tilfeller vil egget være vesentlig større enn spermien, noen ganger flere tusen ganger større i omkrets. Mesteparten av volumet i egget vil bestå av plommemasse, hvis funksjon er å gi fosteret næring gjennom fosterutviklingen. Et befruktet egg kalles en zygote.
Det krever mer ressurser å produsere egg enn det å produsere spermier. Mengden egg en hunn har til rådighet vil være begrenset. Dette fenomenet ligger bak forskjellene på kjønnene hos særkjønnede dyr gjennom seksuell seleksjon. Også hos tvekjønnede dyr vil eggproduksjon være en begrensende faktor.
Ytre befruktning
Hos mange dyregrupper foregår befruktningen av egget utenfor kroppen ved ytre befruktning. Egg og spermier sprøytes ut i omgivelsene, ofte i stort antall. Denne formen for formering finnes blant annet hos svamper, nesledyr, leddormer, bløtdyr, pigghuder og de fleste beinfisk og amfibier. Ettersom befruktnigen krever at en spermie fysisk tar seg fram til egget utenfor kroppen, finner vi ytre befruktning i all hovedsak hos dyr som lever i vann.
Indre befruktning
Indre befruktning foregår hos alle dyr som legger egg med en form for skall – egget må nødvendigvis befruktes før skallet dannes. Hos enkelte grupper vil hannen lage en egen pakke med sperm (en spermatofor) som hunnen tar opp i seg for så å befrukte eggene. Spermatoforer finnes hos blekkspruter, mange edderkoppdyr, noen meitemarker, de mest primitive insektene og de fleste salamandere. Dyr med indre befruktning overfører imidlertid vanligvis sæden direkte gjennom paring, der sæden sprøytes direkte fra hannens gonader over i hunnen. Denne formen for forplantning finnes blant annet hos mange flatormer, rundormer, krepsdyr, de fleste insekter, bruskfisker, krypdyr, fugler og pattedyr.
Tvekjønnethet og jomfrufødsler
Hos mange grupper finnes tvekjønnede arter. Selv om de produserer både egg og sædceller, vil de pare seg med andre individer og bare unntaksvis befrukte sine egne egg dersom de ikke finner partnere. Tvekjønnede arter kan ha enten ytre befruktning (som metemark) eller indre befruktning (snegler).
Hos noen arter er eggene i utgangspunktet diploide (og noen ganger triploide eller andre ploiditetstall) og trenger ikke befruktning. Dette fenomenet kalles partenogenese og vil vanligvis bare produsere hunner. Enkelte arter er fullt partogenetiske slik som noen arter piskefirfisler og pinnedyr, der hannkjønn er ukjent.Grassman, M. & Crews, D. (1987): Dominance and reproduction in a parthenogenetic lizard. Behavioral Ecology and Sociobiology, no 21. side 141-147. Bladlus kan veksle mellom kjønnede og ukjønnede generasjoner, der eggene hos de ukjønnede generasjonenen er diploide, og haploide hos de kjønnede generasjonene.Stroyan, H.G. (1997): Aphid ["bladlus"], i McGraw-Hill Encyclopedia of Science and Technology, 8. utg, ISBN 0-07-911504-7 Hos nesten alle vepser (både stilkveps og planteveps) utvikler ubefruktede egg seg til haploide hanner, mens befruktede egg blir diploide hunner.MacKensen, O. (1955): Further studies on a lethal series in the honey bee. Journal of Heredity, no 46: side 72–74.
Eggets anatomi Et egg er den største (og dermed viktigste) bidragsyteren til fosterutvikling. En sædcelle bidrar på sin side kun med genetisk materiale; all næring og intern cellestruktur kommer fra egget. Hos mange typer egg vil eggcellen allerede før befruktningen ha en klar orientering (opp ned, foran-bak), som blir fosterets virkelige orientering. Ofte vil den nederste vegetative polen og den øverste animalske polen være synlig forskjellige. Hos andre vil punktet der sædcellen trenger igjennom, avgjøre fosterets orientering i forhold til egget.
Ytterhinne thumb|Lomviegg har forskjellige farger og hjelper hunnene å kjenne igjen sine egne. Egg er omgitt av en eller annen form for hinne eller skall. Dette laget beskytter ikke bare mot skade og uttørking, men har også en funksjon under befruktningen med å binde og sile sædceller. Hos koraller, svamper, pigghuder og andre dyr som gyter i åpne vannmasser, må yttermembranen kunne skille artens egne spermier fra andre arters. Hos virveldyr kalles den ytre hinnen chorion.
Hos mange dyr med ytre befruktning gjennomgår egget en forandring etter befruktningen. Eggets ytterskall forandrer seg og blir mindre gjennomtrengelig. Hos amfibier kommer eggene ut som pepperkornstore klumper. Umiddelbart etter at de kommer ut av hunnen, reagerer eggene med vann, og det ytre laget eser opp til en gelékappe. Befruktningen må skje før eggene eser opp; etter dette er de ugjennomtrengelige. Meitemark legger eggene i en slimkokong som gjør samme nytten. Slimkokongen tørker etterhvert inn og utgjør en form for skall. Egg hos insekter, snegler, krypdyr, fugler og andre landlevende dyr med indre befruktning utrustes med et skall i morens kropp etter at egget er befruktet. Hos morkakedyr er chorion en viktig faktor i dannelsen av morkaken.
Hos mange parasitter, særlig rundormer, har eggene en ekstremt motstandsdyktig kutikula som gjør det i stand til å tåle for eksempel magesyre og langvarig tørke.
Eggeskall thumb|right|Sommerfuglegg (Lycaena dispar) med skall av fine proteintråder. Hos dyr med svært tykke eggeskall (slik man finner hos mange skilpadder, krokodiller, fugler og deres forfedre dinosaurene) oppfyller skallet også funksjonen med å frakte oksygen til fosteret og karbondioksid ut. Slike eggeskall er derfor porøse. Disse porene er fra 5 til 15 µm, store nok til å slippe gjennom de aktuelle gassene, men ikke så store at vann siver ut og egget tørker inn.Zimmermann, K. & Hipfner, J.M. (2007): Egg size, eggshell porosity and incubation period in the marine bird family Alcidae. The Auk no. 124 bind 1: side 307–315 Mengden porer i overflaten og tykkelsen på skallet vil være begrenset. Blir eggeskallet for tykt og porene dermed for lange, vil ikke diffusjonen av gasser gjennom porene være effektiv nok. Dette kan kompenseres med flere porer, men det går i sin tur ut over styrken til skallet. Virkelig store egg nærmer seg derfor grensen for hvor store egg kan bli uten enten å knuse under sin egen vekt eller kvele fosteret. Fossile reir av oviraptorfamilien viser langstrakte på opptil 60 cm, noe som trolig er den praktiske øvre grensen for størrelsen på et egg på land.
Eggeskallet hos de fleste havdyr har ikke samme funksjon med å holde egget oppe som hos landdyr og er tynt og gjennomsiktige, mens landlevende dyrearter gjerne har hvitt eller pergamentfarget skall. Spurvefugler har imidlertid vanligvis fargede egg. Grunnfargen kommer fra pigmentet biliverdin og er gjerne blå eller grønn. Protoporfyrin gir røde eller brune flekker. Foruten å kamuflere egget, bidrar pigmentene også til å gjøre skallet mindre sprøtt. I områder med lite kalk i grunnen er egg gjerne mer fargede, og de første eggene en hunnfugl legger er lysere enn de senere, når hunnens kalklager begynner å bli tomt. Bakkelerugende fugler som ender, nattravner og mange vadefugler har vanligvis kamuflasjefargede fargede egg.
Hos fugler, skilpadder og i noen grad krokodiller fungerer eggeskallet som en kilde for kalk til skjelettet. Eggeskallet hos de fleste krypdyr og hos eggleggende pattedyr er læraktig og har lite kalk. Hos disse gruppene er plommen hovedkilden til kalk for fosteret, hvilket har gjort det mulig å utvikle forskjellige former for levendefødsel hos disse gruppene.
Plomme og hvite Plomme er næringen fosteret bruker under utviklingen i egget. Den består vanligvis av en varierende blanding fett, protein og mineraler. I mange typer egg er næringsinnholdet oppdelt i ulike deler med forskjellig funksjon: Mye av proteinene utgjør eggehvite (proteiner kalles ofte «eggehvitestoffer»), som gir byggemateriale direkte til fosterets celler, mens den mer fettholdige plommen omsluttes av fosterets mage (se gastrula) og først og fremst er energikilde. Hos de fleste arter med små egg er det ingen klar forskjell på hvite og plomme, men plommen ligger som små korn jevnt fordelt i egget.Hildebran, M. & Goslow, G. (2001): Analysis of Vertebrate Structure. 5. utgave. John Wiley & sons inc, New York. 635 sider ISBN 0-471-29505-1
Vanligvis benytter hunnen sine egne fettreserver for å danne plomme. Hos noen dyr, som veps og fluer, fordøyes hannens sædceller og fungerer som bidrag til eggeplommen. Hos en del arter av edderkopper og knelere spiser hunnen hannen i samme hensikt. Hos svamper spiser egget selv en del av de omliggende cellene og legger seg på den måten opp plommemasse.
Eggtyper
Egg deles ofte inn etter den relative mengden plomme som micro-, meso- og macrolecithale egg (av latin lecithus «plomme») og måten slike egg danner de første fosterstadiene. Celledelingen og dannelsene av fostre varierer en del i dyreriket, men hos alle rekker med unntak av svamper dannes det en blastula, en hul ball av celler.Parker, S. (1997): Invertebrate Embryology, McGraw-Hill Encyclopedia of Science & Technology McGraw-Hill 1997.
Hos egg med ingen eller lite plomme er denne prosessen relativt ukomplisert. Hos egg med middels plomme har celledelingen problemer med å nå gjennom plommemassen, og blastulaen har derfor ofte en vegg bestående av flere celler, der hulrommet befinner seg i den minst plommerike delen. Hos egg med stor plomme (slik som fugleegg) har ikke celledelingen noen mulighet til å splitte opp plommemassen, men danner i stedet en skive på toppen av plommen, som senere vokser rundt og omslutter den.