thumb|300px|Militære operasjoner i den østlige krigsskueplassen, 1862 Den østlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen inkluderte statene Virginia, Maryland, Pennsylvania, distriktet Columbia og kystfortene og havnene i Nord-Carolina. Operasjoner i det indre av Nord- og Sør-Carolina i 1865 regnes som del av den vestlige krigsskueplassen.
Den østlige krigsskueplassen inkluderte felttogene som vanligvis er mest kjent i historien om krigen, om ikke for deres strategiske betydning, men for deres nærhet til de store befolkningssentrene, de viktigste avisene og hovedstedene til partene. Fantasien til både nordstatsfolk og sørstatsfolk ble fanget av de episke kampene mellom den konfødererte Army of Northern Virginia under Robert E. Lee og unionshæren Army of the Potomac under en rekke mer eller mindre suksessrike kommandanter. Det blodigste slaget i krigen (Gettysburg) og den blodigste enkeltstående dagen i krigen (Antietam) ble begge utkjempet på denne krigsskueplassen. Hovedstedene Washington, DC, og Richmond ble begge angrepet eller beleiret. Det har blitt hevdet at den vestlige krigsskueplassen strategisk sett var viktigere i Nordstatenes seier over Sørstatene, men det er utenkelig at sivilbefolkningene på begge sider kunne ha regnet krigen som slutt uten Lees overgivelse ved Appomattox Courthouse i 1865.
Krigsskueplassen ble avgrenset av Appalachene og Atlanterhavet. De langt fleste slagene skjedde i de 170 km mellom byene Washington og Richmond. Dette terrenget favoriserte de konfødererte forsvarerne på grunn av en rekke elver som primært går fra vest til øst. Dette gjør dem til hindringer og ikke til ankomstveier og kommunikasjonslinjer for Unionen. Dette var ganske forskjellig fra de tidlige årene på den vestlige krigsskueplassen, og siden Unionshæren kun kunne stole på det primitive veisystemet, begrenset det vinterfelttog på begge sider. Unionens fordel var kontroll over havet og de store elvene, noe som gjorde at en hær som holdt seg i nærheten av havet kunne forsterkes og forsynes.
Tidlige operasjoner (1861) Etter at Fort Sumter falt i april 1861, satte begge sider fart i å opprette arméer. President Abraham Lincoln ba om 75 000 frivillige for å slå ned opprøret, noe som umiddelbart førte til at ytterligere fire stater, inkludert Virginia, meldte seg ut av Unionen. US Army hadde bare rundt 16 000 soldater, mens mer enn halvparten var spredt utover i vest. Hæren ble ledet av generalløytnant Winfield Scott, men han var gammel og var veteran fra krigen i 1812 og den mexicansk-amerikanske krig. På Konføderasjonens side var det bare en håndfull føderale offiserer og menn som trakk seg og sluttet seg til Sørstatene. Den desentraliserte strukturen i de konføderertes forsvar, oppmuntret av statenes mistro til en sterk sentral regjering, var en av ulempene som Sørstatene led under i løpet av krigen.
Noen av de første fiendtlighetene skjedde i det vestlige Virginia (nå staten Vest-Virginia). Generalmajor George B. McClellan som ledet Department of the Ohio, beordret styrkene til å marsjere fra Grafton og angripe de konfødererte under oberst George A. Porterfield. Trefningen den 3. juni 1861, kjent som slaget ved Philippi Races, hadde liten betydning utenom at den hevet offentlighetens kjennskap til den unge generalen. Hans seier i slaget ved Rich Mountain i juli var avgjørende for at han ble forfremmet den høsten til å lede Army of the Potomac. Felttoget fortsatte gjennom en rekke mindre slag. General Robert E. Lee virket som om han manglet entusiasme og fikk kallenavnet «Granny Lee». Han var en tidligere oberst i den amerikanske hæren, men manglet kamperfaring og ble snart overført til Carolina-statene for å konstruere befestninger.
Det første betydelige slaget i krigen fant sted i det østlige Virginia den 10. juni. Generalmajor Benjamin Franklin Butler som var stasjonert ved Fort Monroe, sendte styrker fra Hampton og Newport News mot Sørstatenes fremste poster. I slaget ved Big Bethel, nær Fort Monroe, vant oberst John B. Magruder den første konfødererte seier. Første slaget ved Bull Run Tidlig om sommeren var kommandanten for Unionens feltstyrker rundt Washington brigadegeneral Irvin McDowell, en offiser som hadde lite krigserfaring. Han ledet frivillige soldater med enda mindre erfaring, mange av dem hadde kun vervet seg for 90 dager, en periode som snart gikk ut. McDowell ble presset av politikere og store aviser i Nord til å handle umiddelbart. Hans plan var å marsjere med 35 000 menn og angripe de 20 000 konfødererte under brigadegeneral P.G.T. Beauregard ved Manassas. Den andre betydelige konfødererte styrken i området var på 12 000 menn under general Joseph E. Johnston i Shenandoah Valley. Denne skulle holdes på plass av generalmajor Robert Patterson med 18 000 menn som truet Harpers Ferry, noe som forhindret de to konfødererte arméene fra å samle sine styrker mot McDowell.
McDowells Army of Northeast Virginia utførte den 21. juli en komplisert vendebevegelse mot Beauregards konfødererte Army of the Potomac, noe som innledet det første slaget ved Bull Run (også kjent som første Manassas). Unionens styrker hadde en tidlig fordel og drev de konfødererte tilbake, men overtaket snudde om ettermiddagen. Oberst Thomas J. Jackson inspirerte sin brigade til å stå i mot et sterkt angrep fra Unionen, og han fikk sitt berømte kallenavn «Stonewall» Jackson. Forsterkninger ankom med jernbanen fra Johnstons hær, Patterson hadde ikke lyktes i å holde dem opptatt. De uerfarne unionssoldatene begynte å trekke seg tilbake, og det utviklet seg til en retrett i panikk. Mange løp så langt som til Washington. Sivile og politiske observatører, noen av dem behandlet slaget som festlig underholdning, ble grepet av den samme panikken. Hæren returnerte i sikkerhet til Washington. Beauregards hær var for utslitt og uerfarne til å sette i gang en forfølgelse. Unionens nederlag ved det første Bull Run sjokkerte Nordstatene, og en ny følelse av dyster bestemthet spredte seg i Nordstatene siden både militære og sivile innså at de måtte investere betydelige penger og mannskap for å vinne en lengre blodig krig.
George B. McClellan ble kalt østover i august for å lede den nylig sammensatte Army of the Potomac som skulle bli den fremste hæren på den østlige krigsskueplassen. Han hadde erfaring som direktør for en jernbane og hadde fremragende organisatoriske egenskaper som trengtes i arbeidet med å trene og administrere. Han var også meget ambisiøs, og innen 1. november hadde han manøvrert seg forbi Winfield Scott og ble utnevnt til øverstkommanderende for alle Unionens arméer, til tross for det ydmykende nederlaget til et felttog han sendte opp Potomac-elva i slaget ved Balls Bluff i oktober.
Kysten langs Nord-Carolina (1861–65) Nord-Carolina var et viktig område for Konføderasjonen på grunn av den viktige havnen i Wilmington og fordi Outer Banks var verdifulle baser for skip som forsøkte å unngå Unionens blokade. Benjamin Butler seilte fra Fort Monroe og tok batteriene ved Hatteras Inlet i august 1861. Brigadegeneral Ambrose Burnside organiserte i februar 1862 et amfibiefelttog, også fra Fort Monroe, som erobret Roanoke Island, en lite kjent, men viktig, strategisk seier for Unionen. Goldsboro-felttoget sent i 1862 marsjerte en kort stund inn i landet fra kysten for å ødelegg jernbaneskinner og broer.
Resten av operasjonene langs kysten av Nord-Carolina begynte sent i 1864 med Benjamin Butlers og David D. Porters mislykkede forsøk på å erobre Fort Fisher som bevoktet havnen Wilmington. Unionsstyrkene i det andre slaget ved Fort Fisher, ledet av Alfred H. Terry, Adelbert Ames og Potter, lyktes i januar 1865 å beseire general Braxton Bragg, og Wilmington falt i februar. I løpet av denne perioden marsjerte generalmajor William Tecumseh Sherman opp i det indre av Carolina-statene hvor de til slutt fremtvang overgivelsen til den siste betydelige konfødererte feltarméen under Joseph E. Johnston, sent i april 1865. Shenandoah-dalen (1862) thumb|Shenandoah-felttoget: Kernstown til McDowell. thumb|Shenandoah-felttoget: Front Royal til Port Republic. Våren 1862 avtok Konføderasjonens rusfølelse etter første Bull Run raskt etter nederlagene for Unionens arméer på den vestlige krigsskueplassen som Fort Donelson og Shiloh. George B. McClellans massive Army of the Potomac nærmet seg Richmond fra sørøst i Peninsula-felttoget, generalmajor Irwin McDowells store korps stod klart til å angripe Richmond fra nord og generalmajor Nathaniel P. Banks sin hær truet det rike landbruksområdet i Shenandoah Valley.
En eksentrisk tdiligere professor ved Virginia Military Insitute, Stonewall Jackson, kom til unnsetning for sørstatsfolkenes moral. Han ledet Stonewall Brigade og forskjellige militsenhet som ikke var store nok til offensive operasjoner. Mens Banks forble nord for Potomac, raidet Jacksons kavalerikommandant, oberst Turner Ashby, Chesapeake and Ohio Canal og Baltimore and Ohio Railroad.
Banks reagerte ved å krysse Potomac sent i februar og beveget seg sørover for å beskytte kanalen og jernbanen mot Ashby. Jacksons styrke opererte som venstre flanke av Joseph E. Johnstons hær, og da Johnston beveget seg fra Manassas til Culpeper i mars, ble Jacksons stilling ved Winchester isolert. Den 12. mars fortsatte Banks sin fremrykning mot sørvest («opp dalen») og okkuperte Winchester. Jackson hadde trukket seg tilbake til Strasburg. Banks ordrer som del av McClellans overordnede strategi, var å bevege seg enda lenger sørover og drive Jackson ut fra dalen. Etter at han fullførte dette, skulle han trekke seg tilbake til en stilling nærmere Washington. En sterk offensiv styrke begynte bevegelsen sørover fra Winchester den 17. mars, rundt samme tid som McClellan satte i gang sin amfibiebevegelse til Virginia Peninsula.
Jacksons ordrer fra Johnston var å unngå generelle kamper fordi han var alvorlig tallmessig underlegen, men samtidig skulle han holde Banks opptatt nok til at han ikke sendte avdelinger for å forsterke McClellan på halvøya. Banks mottok feilaktige etteretningsopplysninger og konkluderte med at Jackson hadde forlatt dalen. Derfor fortsatte han østover, tilbake til området rundt Washington. Jackson var misfornøyd med dette fordi denne forflytningen var nettopp det han hadde ordre om å unngå.
I det første slaget ved Kernstown (23. mars 1862) stoppet unionsstyrkene Jacksons fremrykning og fikk til motangrep, vendte hans flanke og tvang ham til å trekke seg tilbake. Dette var hans eneste nederlag nederlag i felttoget. Selv om det var et taktisk nederlag for Jackson, var det en strategisk seier for Konføderasjonen siden det tvang president Lincoln til å holde Banks sine styrker i dalen og McDowells 30 000 menn store korps nær Fredricksburg, noe som trakk rundt 50 000 soldater fra McClellans invasjonsstyrke.
Jackson som nå var forsterket med 17 000 menn bestemte seg for å angripe Unionens styrker bit for bit fremfor å vente på at de skulle samle seg og overvelde ham. Mens han marsjerte omvei for å skjule intensjonene sine, ble han angrepet i slaget ved McDowell den 8. mai, men han klarte å slå tilbake Unionshæren etter betydelige kamper. Banks sendte en divisjon for å forsterke Irvin McDowells styrker ved Fredricksburg. Dette gjorde at Banks kun hadde 8000 menn igjen, og han flyttet disse til en sterk stilling ved Strasburg.
21. mai marsjerte Jackson østover fra New Market og fortsatte nordover. Deres forserte marsj var typisk for felttoget og gav infanteriet hans kallenavnet «Jacksons fotkavaleri». Han sendte sitt kavaleri rett nordover for å få Banks til å tro at han skulle angripe Strasburg, men planen hans var å beseire den lille utposten ved Front Royal og raskt angripe Banks kommunikasjonslinjer ved Harpers Ferry.