Gitar er et allsidig strengeinstrument som finnes i svært mange hjem, på mange ulike typer konsertarenaer, og i mange kulturer. Den er blant verdens mest populære instrumenter, og det lages flere gitarer hvert år enn alle andre instrumenter til sammen. En som spiller gitar er en gitarist, og en som bygger dem er en gitarmaker eller luttmaker (luthier).
Gitaren brukes i nær sagt alle musikksjangre, og har derfor også mange ulike tilnærmingsmåter for den som vil lære å spille. I sitt følge med samtidens populærmusikk ble gitaren utviklet i flere retninger, og finnes i dag i mange varianter. Uttrykksmessig har gitaren derfor et svært et stort spenn, fra det rent lyriske og nær eteriske, til de mørkeste riffene med fuzz og distortion som man finner i for eksempel black metal.
Den grunnleggende konstruksjonen finner man likevel igjen i alle gitartypene, og den største utviklingen i nyere tid har i første rekke handlet om hvilken lyd, og hvor mye lyd, man kan få fra de seks strengene. Både store gitarprodusenter som utvikler en standardmal for serieproduksjon, og den enkelte gitarmaker som håndbygger hver gitar, jobber kontinuerlig med gitarens lyd og uttrykk.
Om Gitaren er en kordofon, som er en samlebetegnelse på instrumenter som lager lyd ved hjelp av vibrerende strenger som er spent fast mellom to punkter. Tonene på gitaren forandres ved å holde strengene mot tverrbånd på et gripebrett ved hjelp av fingertuppene, mens man plukker eller slår strengene med den andre hånden. Vibrasjonen i strengene vil klinge som ulike toner, som forsterkes enten av en resonanskasse som projiserer lyden ut i rommet (akustisk gitar), ved hjelp av en pickup og elektrisk forsterker med høyttaler (elektrisk gitar), eller begge deler (halvakustisk gitar).
En standard gitar har seks strenger av ulik tykkelse, som stemmes i et forhold til hverandre som gjør det mulig å skape ulike akkorder. Fra dypeste til lyseste streng stemmes gitaren vanligvis med tonene E - A - D - G - H - E. I tillegg til standard stemming er skordaturer (alternative stemminger) utbredt.
Gitarer med strengekor (doble strenger) er også vanlig, kalt tolvstrengsgitar. Andre varianter av gitaren kan ha syv, åtte, og opptil atten strenger, men dette er langt sjeldnere.
Historie
thumb|160px|Gitarlignende kordofon, muligens en lutt, fra en 800-talls salmebok. thumb|160px|En guitarra latina (venstre) og en guitarra morisca (høyre), Spania, 1200-tallet. thumb|160px|Klimpreinstrumenter i Europa på 1600-tallet. Gitarens eksakte historie er ikke kjent, men det finnes flere klare linjer mellom historiske gitarlignende klimpreinstrumenter, og frem til den spanske gitaren slik vi kjenner den i dag. Ordet gitar antas å stamme fra det spanske ordet guitarra, som har røtter i det latinske ordet cithara, som igjen stammer fra det eldre greske ordet kithara, som muligens skriver seg fra det persiske ordet sithar - som i sin tur er beslektet med det indiske instrumentet.
Antagelig har gitaren utviklet seg fra det eldgamle indiske instrumentet sitar. Instrumenter som ligner på gitaren, som den afrikanske «lyren» Nyatiti, antas å ha vært i bruk i over 5000 år. Den eldste kjente fremstillingen av et gitarlignende instrument, er en 3300 år gammel helleristning av en hettitisk musiker.
Tidlig historie Romerne hadde med seg den greske kithara til Spania rundt år 40, et strengeinstrument man holdt i fanget, og som kan minne om en lyre. I løpet av det 8. århundre hadde maurere med seg det arabiske instrumentet oud til Europa, kordofonen med gripebrett som sies å være den direkte forløperen til den europeiske lutten. Andre steder i Europa var den seksstrengede skandinaviske lutten utbredt i områder som hadde kontakt med vikingene. Snart utvikles også cister, som med sin åpne stemming og velklingende strengekor (strenger i par) ble et populært instrument. Lutt og cister hadde i motsetning til oud et gripebrett som var oppdelt med bånd, slik vi kjenner gitaren i dag.The Encyclopedia of Music (2002), s.118. Hermes House. ISBN 978-0681890435
I det 13. århundre begynner gittern å dukke opp i litteratur og billedkunst, et instrument som ble kalt guitarra på spansk. Herfra er den moderne gitarens utvikling nært knyttet til Spania, hvor to instrumenter utvikles; guitarra morisca, som hadde en avrundet bakside, bred hals og flere lydhull i kroppen, og guitarra latina, som er mer lik den moderne gitar med sin smalere hals og ene lydhull. Guitarra latina ble etter hvert kalt chitarra spagnuola, og var et enkelt instrument med fire strenger, spilt med slagteknikk (rasgueadoteknikk).
I løpet av renessansen (ca. 1400–1600) kom den mer avanserte vihuela de mano, med lokk, sarg og bunn, og seks strenger, og man benyttet klimpreteknikk (punteadoteknikk). Vihuelaen ble etter hvert en populær barokkgitar blant både adel og menig mann, og det er uklart hva som skilte de to instrumentene. I løpet av 1700-tallet forsvinner navnet vihuela.
Gitarene var en periode på 1600-tallet aristokratiets moteinstrumenter, ikke minst på grunn av den forfinede teknikken. Barokkgitaren ble også fasjonable kvinners instrument, muligens av samme grunn. Det ble vanligere å dekorere, og gjerne «overdekorere» dem, med innlegg av perlemor og utskjæringer, og gitaren har på denne tiden også fått antydning til timeglassfasong. Barokkgitaren og vihuelaen overtok etter hvert også luttens rolle som instrumentet folk hadde hjemme.Sadie, Stanley (1985). The New Grove Dictionary of Musical Instruments. New York: Macmillan Press Limited. ISBN 978-0943818054.Bukofzer, Manfred F. (1948). Music In The Baroque Era (From Monteverdi to Bach), London: J. M. Dent & Sons, s. 47.Grout, Donald Jay (1962). A History Of Western Music. London: J. M. Dent & Sons. Kap. 7: New Currents In The Sixteenth Century s. 202.
Barokkgitaristen og komponisten Gaspar Sanz var både folkelig og aristokratisk orientert, og hans komposisjoner regnes blant perlene i det klassiske gitarrepertoaret. Han skrev også et av de tidligste læreverkene vi kjenner til; «Instrucción de música sobre la guitarra española y métodos de sus primeros rudimentos hasta tañer con destreza», som inneholdt både musikkteori og teknikker, samt 50 spanske danser og italienske melodier.
Den moderne gitaren Antonio de Torres Jurado (1817–1892), kjent som Torres, omtales som det 19. århundres viktigste gitarmaker. Det er hans konstruksjon man ser igjen i dagens klassiske gitar, som slik også er forløperen til de aller fleste akustiske gitarer slik vi kjenner dem.
Da Torres utviklet sin variant, var gitaren i ferd med å miste terreng til instrumenter som passet bedre til romantikkens mer dramatiske uttrykk, og fokus på sterke følelser. Den opprinnelige gitaren ble også sterkt assosiert med bønder og sigøynere, som «klimpret for småmynt på skjenkestuer», og sett på som lavkultur.
I 1869 hørte Torres den 17 år gamle gitaristen Francisco Tárrega spille, og ble så imponert at han gav ham en av sine gitarer. Tárrega var en musiker som forstod hvor publikum nå var på vei, og var samtidig særdeles talentfull. Med gitaren til Torres fant han uttrykket folk ønsket i datidens musikk, og bidro sterkt til at interessen for gitaren ble fornyet. Samarbeidet ble en milepæl i gitarens historie, både på grunn av den nye konstruksjonen, og den unge gitaristens nye teknikker, uttrykk og komposisjoner.
Nyere tid Stålstrenger Mange gitarmakere jobbet med å få mer lyd ut av gitaren, og flere har sannsynligvis jobbet parallelt med løsninger vi ser i dag. Rundt år 1900 begynner stålstrenger å dukke opp i gitarproduksjonen, en detalj som sies å være utviklet i USA. Stålstrengsgitaren har derfor også blitt kalt den amerikanske gitaren, og mye av æren for kassegitaren slik vi kjenner den, med X-bracings og stålstrenger gis til Christian Frederick Martin og hans etterfølgere i gitarbyggerfirmaet han grunnla. I tillegg til å vare lenge, var stålstrenger også mye billigere enn datidens «nylonstrenger» som var laget av tarm, og tilgangen var også enkel, ettersom man samtidig produserte store mengder ståltråd til nybyggeres inngjerding av landområder.
Man klarte ikke med det samme å løse problemet med den ekstra byrden det ble for gitarhalsen å tåle det økte spennet. Rundt 1920 utviklet man et spenningsstag, truss rod, som kunne stabilisere halsen.
Elektriske gitarer thumb|Den elektriske gitaren «Frying Pan» (1931) av massiv lønn Den elektriske gitaren fikk sitt kommersielle gjennombrudd på 1930- og 40-tallet, da jazzgitarer (archtop) som opprinnelig var akustiske gitarer, fikk påsatt mikrofoner. Behovet oppstod i swingens storhetstid, når gitaren skulle klare å lyde sammen med et helt storbandensemble, og druknet i de andre instrumentene.
Den første rent elektrisk amplifiserte gitaren ble designet i 1931 av George Beauchamp og Paul Barth, som begge hadde ledende stillinger i National String Instrument Corporation. Året etter kom gitaren Frying Pan på markedet, designet av Harry Watson fra samme selskap. Gitaren ble produsert av selskapet Ro-Pat-In Corporation, som i 1934 skiftet navn til velkjente Rickenbacker. Feedback var et stort problem så lenge gitarkroppen var hul, mens gitarer helt uten resonanskasse ikke hadde noen tilfredsstillende lyd, og Frying Pan ble ingen stor suksess.
Fra tarm til nylon Den klassiske gitaren var fremdeles et populært instrument, og stålstrenger og elektriske gitarer var ikke en erstatning, men en komplementering. På 1930-tallet hadde det amerikanske selskapet DuPont klart å fremstille tråd av polyamider, en oppfinnelse de kalte nylon. Den danskfødte gitarmakeren Albert Augustine eksperimenterte med nylonstrenger på den spanske gitaren, og inspirert av sin kone og mangel på råvarer til tradisjonelle strenger, gikk han til DuPont i håp om at de ville produsere dem for ham. DuPont var i utgangspunktet skeptisk til nylontrådens akustiske egenskaper, men etter tre års utvikling av strengene kom Augustine classical guitar strings i produksjon i 1948.
Gitartyper
Akustiske gitarer
thumb|400px|En samling akustiske gitarer ved musikkmuseet i Barcelona Felles for alle akustiske gitarer er at de har hul kropp og lydhull som naturlig forsterker lyden av strengene, og derfor ikke behøver en gitarforsterker. Det kan likevel monteres pickup, slik at lyden kan forsterkes, og eventuelt manipuleres. Gitarene har vanligvis en timeglassfasong.
Det er tre hovedtyper av den moderne akustiske gitaren:
Klassisk gitar, også kalt nylonstrengsgitar eller spansk gitar. Stålstrengsgitar, også kalt kassegitar eller westerngitar. Archtop, også kalt jazzgitar.
Klassisk/flamenco
thumb|Typisk gitarhode på en klassisk gitar, med strengefester som ligger på tvers i spalter i hodet (engelsk: slotted headstock). Den klassiske gitaren er spent med nylonstrenger, som gir en varm, rund og dyp lyd. Den har vanligvis det karakteristiske gitarhodet hvor man fester strengene i akslinger som står på tvers inni to spalter (slotted headstock). Gitartypen er mest brukt til fingerspill, og har gjerne en hovedrolle i klassiske musikkstykker som er skrevet spesielt for slike gitarer, eller i flamencomusikk og andre typer latinsk og brasiliansk musikk. Den er også mye brukt som akkompagnement til visesang, og er gjerne valgt som en første gitar fordi nylonstrenger føles mykere å holde, og man ikke blir like fort sår på fingertuppene som av stålstrenger. Når man er utrent kan det likevel være vanskelig å holde grep, siden halsen er svært bred og avstanden mellom strengene er stor.