Nagorno-Karabakh-krigen var en krig som fant sted fra 1988 til 1994 i den lille enklaven Nagorno-Karabakh i det sørvestlige Aserbajdsjan. Konfliktens parter var etniske armenere i Nagorno-Karabakh, støttet av Armenia, og Aserbajdsjan, støttet av mujahedin fra Tsjetsjenia og Afghanistan.Taarnby, Michael. "The Mujaheddin in Nagorno-Karabakh: A Case Study in the Evolution of Global Jihad." Real Institute Elcano. September 5, 2008. I 1988 erklærte det nylig opprettede parlamentet i enklaven at den ønsket å slutte seg til Armenia. Avgjørelsen ble boikottet og fordømt av den aserbajdsjanske befolkningen i enklaven, og en folkeavstemning ble avholdt hvor majoriteten stemte for selvstendighet. Dette førte til økte voldshandlinger mellom de etniske gruppene, hvor begge sider anklaget den andre for å drive med etnisk rensning.
Da Aserbajdsjan erklærte seg selvstendig fra Sovjetunionen, erklærte landet at Nagorno-Karabakh ikke skulle få beholde den selvstyremyndigheten de hadde hatt under sovjetisk styre. Dette førte til krigsutbruddet vinteren 1991. Våren 1992 okkuperte Armenia den såkalte Lachin-korridoren, landområdet som ligger mellom Nagorno-Karabakh og Armenia. Aserbajdsjan benyttet seg av menneskelige bølger, og hadde forholdsvis store menneskelige tap. Menn helt ned i 16-årsalderen, fullstendig uten militær erfaring, ble innkalt til militær tjeneste. Internasjonale initiativer mislyktes i å løse konflikten på en måte som begge parter kunne godta. Våren 1993 gjennomførte Armenia et angrep på Naxcivan, noe som førte til at Tyrkia truet med å intervenere. Russland stilte derfor opp styrker langs Armenias grense til Tyrkia, og sørget på den måten for at Tyrkia ikke gikk inn i krigen. Da armenske styrker erobret landområder langs den offisielle grensen mellom Aserbajdsjan og Iran, gjennomførte Iran en advarende mobilisering. Til tross for potensiell risiko, eskalerte krigen aldri til å bli en storstilt regional konflikt, og ingen land intervenerte på vegne av noen av partene mot den andre. I slutten av 1994 kontrollerte armenerne nesten hele enklaven og 9 prosent av ytterlig aserbajdsjansk territorium. Mot slutten av krigen ble det gjort opprør i Aserbajdsjan mot president Abülfaz Elçibay, og tropper ble fjernet fra frontlinjen for å delta i kampene. Ofte førte dette til at armenerne kunne erobre hele byer uten å avløse et eneste skudd. Den aserbajdsjanske presidenten ble til slutt styrtet, og det nye regimet gikk med på å forhandle om en våpenhvile.
Så mange som armenere fra Aserbajdsjan og aserbajdsjanere fra Armenia og Karabakh ble forflyttet som et resultat av krigen. Russland fremforhandlet en våpenhvile i mai 1994, og siden da har det pågått stadige fredsforhandlinger som ikke har lyktes. Aserbajdsjanske trusler om å gjenerobre enklaven, samt trefninger langs fronten, har bidratt til å gjøre konflikten til et potensielt risikofelt for en regional konflikt.
Høsten 2020 oppstod det en ny krig der Aserbajdsjan i løpet av et par måneder klare å gjenvinne de erobrede områdene som ble okkupert av Armenia under forrige krig.
Referanser
Eksterne lenker
Kategori:Kriger med deltagelse av Armenia Kategori:Kriger med deltagelse av Aserbajdsjan Kategori:Kriger i Asia Kategori:Konflikter i 1988 Kategori:Konflikter i 1994 Kategori:1980-årene i Asia Kategori:1990-årene i Asia