Vikna (sørsamisk: ) er en øygruppe og tidligere kommune i Ytre Namdalen i Trøndelag, som fra 1. januar 2020 er en del av Nærøysund kommune. Vikna består av nærmere 6 000 øyer, holmer og skjær, hvorav de største er Ytre Vikna, Mellom-Vikna og Indre Vikna. Øygruppen har rundt 4 800 innbyggere, hvorav i småbyen Rørvik, et viktig handelssted og den største fiskerihavnen på Trøndelagskysten. Rørvik ligger langs skipsleden gjennom Nærøysundet, som skiller Vikna fra Nærøy og fastlandet i øst. I nord er det sjøgrense til Leka. I sør ligger det åpne havstykket Folda.
Skreifisket i Viknaværene har tradisjonelt vært blant de viktigste langs kysten etter lofotfisket. Fiskerbøndene i Vikna drev vekselbruk mellom jordbruk og kystnært fiske, men disse næringsveiene har blitt utviklet mer hver for seg. Vikna er blant de største fiskeri- og havbrukskommunene i Trøndelag med store oppdretts-, mottaks- og slakteribedrifter. På begge sider av Nærøysundet finnes det rederier, leverandørindustri og faghandel for fiskeriene og havbruket. Rørvik har over 15 000 skipsanløp hvert år. Ytre Namdal videregående skole har fagtilbud innen fiske og sjøfart samt en maritim fagskole. Mange arbeidsplasser på Rørvik er også knyttet til kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting, eller til kommunen. Kystkultursenteret Norveg og de vernede fiskeværene Sør-Gjæslingan og Nordøyan er kjente turistmål.
De tre største øyene er knyttet sammen med broer på Fylkesvei 770. Det er også bro mellom Indre Vikna og Løvøya. Kommunen er forbundet med fastlandet med Nærøysund- og Marøybroene, også på Fylkesvei 770. Rørvik er anløps- og møtested for Hurtigruten, mens Rørvik lufthavn, Ryum er lokal lufthavn for Ytre Namdalen med avganger til Namsos, Værnes og Gardermoen. Fra Rørvik er det også hurtigbåtforbindelse sørover til Namsos og nordover til Leka.
Vikna og Nærøy kommuner ble slått sammen til Nærøysund kommune den 1. januar 2020, som et ledd i kommunereformen.
Navn mini|Solnedgang over Viknas skjærgård.
Navnet Vikna uttales med trykk på første stavelse, på lokal dialekt Vekkna. Innbyggerne kalles viknaværinger. Øyene nevnes som Vikna allerede i den yngre Edda, senere som Wigtenn og Vikten. I 1918 fikk kommunen navnet Vikna. Språkforsker Sophus Bugge mente at den opprinnelige formen måtte ha vært Víkn, i dativsform Víknu, og islandske kilder kan ha antatt en nominativsform Víkna. Navnet viser til hele øygruppen. Navnet er avledet av «vik», ifølge stedsnavnsgranskerne Oluf og Karl Rygh «en hentydning til den uendelighet av bukter og viker som skjærer inn i øyene». Navn som er avledet på samme måte, er Halsna av «hals» og Nesna av «nes».
Naturgeografi
Landskap og geologi thumb|left|Landgeneralkart over Ytre Namdalen fra 1960. Vikna lengst nordvest. thumb|Utsikt fra Indre Vikna nordover mot Løvøya og Leka. thumb|Utsikt mot skjærgården fra Valøytinden (158 moh.) på Ytre Vikna. I forgrunnen vokser multe og røsslyng. thumb|Nakne fjellknauser med kystfuru- og ospeskog i dalsenkningene.
Vikna ligger nord på Trøndelagskysten, ytterst i Namdalen, og består av rundt 6 000 øyer, holmer og skjær, til sammen 318,66 km², inkludert 7,52 km² ferskvann. På det meste måler Vikna ca. 46,5 km fra nord til sør, og 49 km fra øst til vest. Den samlede kystlinjen er 2 460 km lang, mest bergstrand og svaberg. Viknas sjøareal er ti ganger så stort som landarealet. I vest ligger Norskehavet. Sør for Gjæslingan fyr og Grinna fyr ligger havstykket Folda.
Øyene er lave og berglendte; 85 % av arealet ligger under 60 moh. Høyeste punkt er Vattafjellet på 173 moh., men det finnes flere fjellknauser på 120–150 moh. De største øyene er Ytre Vikna, Mellom-Vikna og Indre Vikna. Indre Vikna skilles fra Nærøya, Marøya og fastlandet ved Nærøysundet, som skjærer seg nordover fra Folda. Nordvest for Ytre Vikna ligger de forholdsvis store øyene Kvaløya, Kalvøya og Borgan.
Mellom knausene er det lavtliggende, kalkfattige myrstrekninger. Løsmassene under myrene er mest marine strandavsetninger; under dem er det ofte marine leirer. De nedre skråningene er ofte gresskledde, mens de øvre er nakne eller sparsomt mosegrodde, ettersom isbreene skrapte dem rene for løsmasser under siste istid. Det er funnet 30–40 000 år gamle skjell og mørke sedimentlag i noen mindre moreneavsetninger. Det er betydelige forekomster av skjellsand.
Vikna er en del av den kaledonske fjellkjedefoldingen, som gir en karakteristisk strøkretning sørvest–nordøst. Berggrunnen er mest granodiorittiske og amfibolittiske gneiser. Gneisene tilhører et større grunnfjellsområde, det sørvestnorske gneisområdet, som strekker seg fra Vikna til Bergen. Havbunnen som er undersøkt vest for Vikna, viser at finkornede sedimenter av sandholdig slam, samt grus- og slamholdig sand, finnes oftest i de dypeste områdene. Inn mot kysten blir sedimentene mer grovkornede med store områder med sand, grus, stein eller bart fjell i den undersjøiske delen av skjærgården. I Viknas skjærgård, som ved Borgan, finnes noen av Trøndelags mest typiske eksempler på strandflatelandskap.
Det finnes 314 innsjøer på til sammen 7,52 km², flest på Ytre Vikna. Det finnes en del bekkefar, men fallet og vannmengden er liten, og mange av dem er tørre om sommeren. Særlig fra Langsundet og vestover finnes det utnyttbare grunnvannsforekomster.
Plante- og dyreliv thumb|left|upright|Multe på Bondøya. thumb|Krabbefangst på Bondøya.
Vikna ligger i sørboreal vegetasjonssone og i sterkt oseanisk vegetasjonsseksjon.
Kystlynghei har vært en vanlig landskapsform. Det finnes rundt 30 000 dekar produktiv skog, hvorav 11 000 dekar er kulturskog av gran og furu. Den naturlige skogveksten er liten og overveiende av løvskog, som bjørk, osp, selje, hegg og rogn, men også noe furu. I myrene finnes det rester av gammel barskog. Det er en stor tetthet av storvilt, særlig elg og rådyr. Det er også noe småvilt, som lirype, grågås og orrfugl.
Gruntvanns- og skjærgårdsområdene er viktige leveområder for hekkende, fjærfellende, trekkende og overvintrende sjøfugl. Ti enkeltlokaliteter i skjærgården inngår i et vernet våtmarksområde, Vest-Vikna kystlandskap, som er hekke- og rasteområde for teist, lundefugl og krykkje. Den største rovfuglen er havørn. Sjøpattedyr som gråsel og steinkobbe er vanlige, mens oter og falsk spekkhogger forekommer i noen grad.
Havområdene ved Vikna er gyteområder for nordøstarktisk gytetorsk (skrei) og norsk vårgytende sild. De er også gytevandringsområder for norsk vårgytende sild mot sørligere gytefelt, og fødeområder for vanlig uer. I sommerhalvåret er det beiteområder for vågehval. Det finnes også noen mindre rekefelt.
I innsjøene er det ofte mye, men små fisk. Det er også noen små vassdrag med sjøørret.
Klima Klimaet er sterkt kystpreget med milde vintre og kjølige, fuktige somre. Vintrene kan være delvis snøbare. Alle havner er isfrie om vinteren, men noen fjordbunner kan fryse til. Vikna er mest utsatt for vind fra sørvest. Årsmiddelnedbøren er rundt 1 200 mm på Rørvik, og ned mot 800 mm på Nordøyan fyr. Nordøyan er blant de mest nedbørsfattige målepunktene i Trøndelag.
Demografi
Den 1. januar 2018 hadde Vikna kommune 4 523 innbyggere. Befolkningen hadde følgende alderssammensetning:
0–5 år 6–15 år 16–19 år 20–44 år 45–66 år 67+ år Totalt Menn 189 283 134 724 650 319 2 299 Kvinner 149 307 112 708 555 362 2 193 Totalt 338 590 246 1 432 1 205 681 4 523
thumb|left|Utsikt over Rørvik fra Byåsen.
Etter 1950 har det vært en sentralisering fra Ytre Vikna og veiløse øyer, og inn til tettstedet Rørvik. I 1950 hadde Rørvik rundt 860 innbyggere og knappe 25 % av kommunens befolkning. I 2017 hadde Rørvik hadde rundt 3 100 innbyggere eller 70 % av befolkningen. Resten av befolkningen var bosatt i spredtbygde strøk. Den største befolkningskonsentrasjonen på Ytre Vikna, men som ikke er et tettsted, finnes på Austafjord.
Mellom 2010 og 2018 økte folketallet i Vikna med 9,7 %, noe som gjorde den til en av de raskest voksende kommunene i Trøndelag. Kommunen hadde fødselsoverskudd hvert år og nettoinnflytting i nesten hele denne perioden.
I 2018 var flertallet av boligene i kommunen fortsatt eneboliger. Den største veksten fordelt på boligtype mellom 2006 og 2018, skjedde i rekkehus- og blokkbebyggelse.
I 2018 var 90,7 % av kommunens innbyggere norske statsborgere. 10,4 % av befolkningen var innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre. De største gruppene av innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre fra Europa utenom Norden, var litauere, polakker og tyskere. De mest tallrike gruppene av ikke-vestlige innvandrere var eritreere, somaliere, syrere og thaier.
Historie Forhistorisk tid og bondekulturen thumb|Skifersmykke funnet i en myr på Ytre Vikna. Smykket kan ha vært en offergave.
Arkeologiske funn påviser menneskelig bosetting i Vikna siden Fosna-kulturen, like etter isens tilbaketrekning under siste istid. De eldste boplassene i Vikna ligger 50–80 moh. og går trolig tilbake til 7–8 000 år f. Kr., noe som følge av landhevingen skulle bety at boplassene lå i strandkanten. Det var antageligvis en fangstkultur. Fra yngre steinalder 3–2 000 f. Kr. er det påvist boplasser på både Indre og Ytre Vikna. Det er funnet flintdolker på Fjukstad, Lissula og Rørvik. I yngre steinalder begynte også formingen av Viknas landskap med helårsbeite med sau, lyngbrenning, lyngslått og torvdrift, noe som fortrengte skogen og skapte kystlynghei.
Bondekulturen med fast bosetning på gårder og i fiskevær fikk antageligvis et virkelig innpass på Viknaøyene i vikingtiden mellom år 600 og 1000 e. Kr. At det er gjort få gravfunn fra eldre jernalder, støtter en slik antagelse. Sammensatte naturnavn som Rørvik og usammensatte øynavn som Vikna er nok de eldste stedsnavnene. Gårdsnavn dannet av heim på Ryum (Ryem) og stad på Evenstad, Ofstad, Vikestad, Garstad, Hunnestad, Ramstad og Fjukstad, vitner om sentrale gårder i henholdsvis eldre og yngre jernalder.
På Tjønnsøyhåven, med vidt utsyn over havet, er det avdekket en stor steinsetting som kan ha hatt en astronomisk eller mytologisk betydning. Det er også registrert hellere, offersteder, bautasteiner og en bygdeborg på Varpafjellet på Mellom-Vikna. Funn tyder på forbindelser med svensk kultur, idet det var et viktig marked for skinn og pelsverk, og noe senere med hanseatenes bergenshandel med utførsel av tørrfisk og innførsel av brødkorn. Utflyttere fra Vikna på Island er nevnt i Landnåmabok.
Svartedauden medførte at halvparten av jernaldergårdene i Vikna ble liggende øde.
Havet gir, og havet tar mini|left|Fra Nordøyan, ca. 1920–1924.
På 1400- og 1500-tallet opplevde Viknaværene godt innsig av skrei og god avsetning, og kystbygder som Vikna ble de rikeste i Namdalen. Jektefarten til Bergen var betydelig. Det største været var Nordøyan. Det var også fast bosetting på Sørøyan, Gjæslingan, Frelsøya og Haraldsøya. Mens kirken på Nærøya har vært sentrum for hele distriktet, var det, ifølge Namdalens beskrivelse, også fiskerkapell i fem av Viknaværene. Mange øyer som lå gunstig til ved fiskefeltene og som tillot noe jordbruk, ble bosatt for første gang i denne perioden. I 1610 hadde Vikna anslagsvis 740 innbyggere. Mellom 1650 og 1850 lå bosetningsmønstret i Vikna nokså fast, til tross for en del dårlige fangstår.
mini|DS «Falken» var Nord-Trøndelags første fiskedampskip. Skipet ble overlevert i 1897. Blant kjøperne var Christian Ulsund på Austafjord og åtte andre viknaværinger. mini|Fiskebåter og oppkjøpsfartøyer på Sør-Gjæslingan, i havnen rutebåten «Herlaug». I forgrunnen henger fisk til tørk.
I 1625 skal rundt 700 fiskebåter ha blitt overrasket av uvær ved Gjæslingan, og 210 mann skal ha omkommet. Barbro Hasfjord ble brent som heks i 1647 eller 1648; i tradisjonen blir hun knyttet til den store ulykken, selv om denne forestillingen nok har oppstått etter hennes død.