Gammelnederlandsk er språket som ble snakket og skrevet i den tidlige delen av middelalderen (ca. 500 – 1150) i en del av områdene som nå utgjør Nederland og Belgia samt på den franske Nordsjøkysten, i området ved Dunkerque som kalles Fransk-flandern. Ved hjelp av navnet angis at dette betreffer den eldste formen for nederlandsk i motsetning til middelnederlandsk og ungnederlandsk.
Gammelnederlandsk er dermed noe helt annet enn gammel-nederlandsk, som generelt sett brukes for å angi foreldede språkformer. Disse formene kan til og med skrive seg fra tiden etter den annen verdenskrig.
Gammelnederlandsk og gammelnederfrankisk Disse to begrepene anses ofte for å være synonymer fordi gammelnederfrankisk er forløperen for de hollandske og brabantske dialektene. Disse to ligger til grunn for det moderne nederlandske standardspråket.A. Quak, J.M. van der Horst, Inleiding Oudnederlands, Leuven 2002, ISBN 90-5867-207-7
Likevel kan ikke gammelnederlandsk og gammelnederfrankisk sees som det samme fordi de vestlige dialektene, hollandsk og vestflamsk hadde blitt påvirket av ingveonsk, spesielt i tiden da man brukte gammelnederlandsk.
Språkområde Gammelnederlandsk er en gruppe beslektede gammelnederfrankiske dialekter og like lite et standardspråk som middelnederlandsk er. Området der det ble brukt er ikke det samme som området der nederlandsk nå brukes. I de områdene som idag (2008) utgjør de nederlandske provinsene Groningen og Friesland og videre langs kysten av Noord-Holland sydover snakket man vestfrisisk.
I den (midt-)østlige delen, Achterhoek, provinsene Overijssel og Drenthe var språket gammelsaksisk (nedertysk). I sør og sørøst dekket gammelnederlandsk et større område enn nederlandsk gjør nå. Det ble brukt i Fransk-Flandern, en del av Vallonia og en stor del av området rundt Nederrhinen og Westfalen.
Lingvistiske grenser Avgrensning i forhold til middelnederlandsk
Selv om store forskjeller kan finnes, flyter gammelnederlandsk og middelnederlandsk over i hverandre. Grensen har blitt lagt der et språk som er bedre dokumentert, takket være at det finnes flere kildeskrifter, oppstod selv om en slik grense er meget vanskelig å angi. Generelt sett legges grensen metodologisk sett mellom 1150 og 1200, selv om det knapt nok finnes lengre tekster fra det 12. århundre.
Den mest fremtredende forskjellen er vokalreduksjonen som finner sted: I gammelnederlandsk finnes mange runde vokaler i ords siste stavelser, mens dette blir redusert til en «schwa» på middelnederlandsk. Noen eksempler hentet fra kapittelet A. Quak i Van den Toorn e.a. (1997) (se litteraturlisten):
Gammelnederlandsk Middelnederlandsk Bokmål vogala vogele fugler dago / daga daghe dager brecan breken bryte gescrivona gheschreven skrev
Avgrensning i forhold til frisisk En karakteristisk forskjell mellom gammelnederlandsk og gammelfrisisk er den germanske au. På gammelnederlandsk var denne lyden en ō (lang o) mens den var en ā (lang a) på frisisk. Et eksempel på dette er at stedsnavnet Akersloot skrives som Ekerslat i gamle frisiskspråklige diplomer.
Avgrensning i forhold til gammelhøytysk Hovedforskjellen mellom disse er at den høytyske lydforskyvningen bare fant sted i gammelhøytysk. Dette plasserer gammelnederlandsk nærere gammelfrankisk, og dette kan sees som en restant der høyfrankisk ble splittet av. Dialektkontinuumet fantes fremdeles.
Avgrensning i forhold til gammelnedertysk Mellom gammelnederlandsk og gammelnedertysk var det tidligere et dialektkontinuum, som ble brutt da standardspråk fikk innflytelse på dem. Trass i alle likheter mellom disse to språkene er det også en del forskjeller.
Eksempler Den germanske lyden hl (chl) i begynnelsen av et ord forble i gammelnedertysk, men ble forenklet til l i gammelnederlandsk. De gammelnedertyske verbene ender på samme vis i 1., 2. og 3. person flertall, mens de samme har tre ulike endelser, -on, -et og -unt, i gammelnederlandsk. Den germanske ō (lang o) er i gammelnederlandsk en diftong, men ikke i gammelnedertysk. Dette tilsvarer det gammelnederlandske fluot i motsetning til det gammelnedertyske flōd. Gammelnedertyske substantiv får endelsen -as eller -os i flertall, mens gammelnederlandsk ofte har en -a-endelse. I gammelnederlandsk inntraff tidlig «Auslautverhärtung»; med dette menes overgangen fra stemte til ustemte konsonanter i slutten av et ord. Et eksempel på dette er det gmlnl. fluot og gmlnedertysk flōd.
Gammelnederlandsks posisjon innen vest-germansk Gammelnederlandsk hadde en tydelig identitet i forhold til de andre vestgermanske språkene og dialektgruppene. Det er viktig å understreke at de andre gruppene ikke utgjorde en enhet i forhold til nedertysk. Dagens situasjon (2008) der kontinentets vestgermanske dialekter har tysk som sin standard mens den eneste ekte unntagelsen er området der det brukes standardnederlandsk kan ikke overføres til fortiden på en korrekt måte. Fortiden hadde ingen standarder, og det var ikke tydelig hvilke språk som ville utvikles videre og hvor store geografiske områder disse ville omfatte.
Bevarte tekster Gammelnederlandske tekster er meget sjeldne, og sammenlignet med gammelengelsk og gammelhøytysk meget begrenset. Det er kun enkelte tekster og fragmenter som har blitt bevart. De fleste eldre tekstene som ble skrevet i Nederlandene på denne tiden ble skrevet på latin, av og til ispedd gammelnederlandske ord. Fra den eldste tiden, årene 600-900, er det så godt som ingenting bevart. Videre er det vanskelig å avgjøre hvorvidt teksten er skrevet på gammelnederlandsk eller ikke siden de germanske dialektene som den gang ble brukt lå meget nær hverandre. De viktigste gammelnederlandske tekstene og fragmentene ble samlet og utgitt av Maurits Gysseling i Corpus van Middelnederlandse teksten (tot en met het jaar 1300) (også kjent som Corpus Gysseling).
At så lite har blitt bevart skyldes også at gammelnederlandske tekster ble ansett for å være uverdige og hedenske av ulike okkupasjonsmakter, noe som gjorde at de ble destruert. Karl den store hadde opprettet et karolingisk bibliotek i Aachen der alle skrifter fra hans tid skulle samles. Oppfølgeren Ludvig den fromme skal derimot ha vært av mening at en del av skriftene som ble oppbevart i biblioteket ikke var gode nok, men for hedenske, og han lot biblioteket brenne ned. man i renessansen så ned på gammelnederlandsk, mens latin og gresk var de viktige språkene. Dette gjorde at mange pergament ble gjenbrukt. Teksten ble skrapt av, og en ny skrevet. Slike pergamenter kalles palimpsest. den romersk-katolske kirken var ikke positiv til gammelnederlandsk. Disse tekstene var skrevet på et annet språk enn latin, noe som var feil siden latin var det «hellige språket». En del tekster kan også ha blitt destruert fordi man mente at innholdet var hedensk.
Enkelte mindre tekster og tekstfragmenter Den «eldste» setningen Den eldste setningen som er nærmest beslektet med nederlandsk kommer fra Lex Salica fra det 6. århundre:
Maltho thi afrio lito "[Jeg] sier: [jeg] frir deg, halv-frieDenne formelen ble brukt ved frigivelse av en livegen. Bortsett fra dette fragmentet finnes mange fragmenter og ord (de såkalte Malbergse gloser, notater til annen tekst) som anses å være gammelnederlandske.
En berømt setning
frame|centre|quid expectamus nu(nc?). Abent omnes uolucres nidos inceptos nisi ego e tu. Hebban olla uogala nestas bigunnan hinase hi(c) (e)nda thu ...uug....mb ada....e nu. Rectar celi nos exuadi ut dignare nos saluare
Den mest kjente gammelnederlandske setningen er Hebban olla uogala nestas bigunnan hinase hi(c) (e)nda thu uuat unbidan uue nuHar alle fugler begynt å bygge reder, bortsett fra jegog du. Hva venter vi egentlig påVerset befant seg mellom andre tekstfragmenter på baksiden av et gammelengelsk prekenmanuskript. Blant de andre fragmentene er også en latinsk «oversettelse» av setningen:Abent omnes volucres nidos inceptos nisi ego et tuquid expectamus nuncDet antas at verset ble til da en munk som arbeidet med et manuskript rundt år 1100 ville teste en ny penn (= probatio pennae, penneprøve) før han fortsatte med sitt egentlige arbeide. Munken skal ha kommet fra Flandern, og oppholdt seg i et kloster i Rochester (Kent) i England. Setningen ble funnet av en student i 1932 i universitetsbiblioteket i Oxford.
Denne setningen ble lenge ansett å være den eldste (gammel)nederlandske setningen, men ifølge professor Luc de Grauwe kunne teksten like gjerne være gammelengelsk, eller mer spesifikt, gammelkentisk. Dette er ikke ulogisk, siden den ble skrevet i England, men de store overensstemmelsene mellom gammel(vest)nederlandsk og gammelengelsk må ikke glemmes. Det ser ikke ut til å være en bred enighet om dette.'Olla vogala' is Engels 'Olla Vogala' nog even in woordenboekHebban olla uogala
Andre mindre tekster I 1130 ble en setning skrevet i et evangeliarium fra det 9. århundre, dette fant sted i et nonnekloster i Munsterbilzen i Belgisk-Limburg. Setningen ble fulgt av en liste over klosterbeboere.Bollandistenes bibliotek, Ms 299 Setningen lyder:Tesi samanunga vvas edele unde scona (et omnium virtutum pleniter plena).
Den første delen av setningen er gammelnederlandsk, den andre latin.
Bortsett fra disse, finnes fremdeles også noen dåpsløfter, magiske besvergelser, runeinskripsjoner og dessuten flere (steds)navn og gloser. Det eldste kjente nederlandske ordet er vadam (mudderflate). Dette ble skrevet ned i 107 e.Kr. av historieskriveren Tacitus og brukt om området som nå (2009) heter Wadenoijen i provinsen Gelderland.Taalrecorddag – het eerste Nederlandse woord (23 augustus 2004) (nederlandsk)
De større tekstene De Wachtendonckse Psalmen De Wachtendonckse Psalmen (norsk: Wachtendoncks salmer) er en samling salmer fra Salmenes bok. Oversettelsen fra latin til gammel-østlavfrankisk (forløperen for limburgsk) eller gammelnederlandsk er en såkalt interlineær oversettelse: ordenes rekkefølge i den latinske kildeteksten ble fulgt i oversettelsen slik at teksten også kunne brukes til skolering. Samlingen er oppkalt etter kannik Arnold Wachtendonck som levde i det 16. århundre. Av ham lånte humanisten Justus Lipsius i 1598 et håndskrevet manuskript som han gjerne ville undersøke nærmere, og han kopierte derfor noen av salmene. Disse kopiene er det som utgjør dagens versjon av de Wachtendonckse Psalmen. Det opprinnelige dokumentet er tapt. Tekstene har blitt datert til å stamme fra det niende eller 10. århundre.
Tekstene er hovedsakelig skrevet på gammelnederlandsk, bortsett fra Salme 1, 2 og 3 som alle har et tydelig middelfrankisk preg.
En vanlig antagelse er at teksten i Wachtendonks Psalmen er en gammelnederfrankisk overlevering av den opprinnelige middelfrankiske teksten.Arend Quak, "Die altmittel- und altniederfränkischen Psalmen und Glossen" (= Amsterdamer Publikationen zur Sprache und Literatur, Band 47), Rodopi, Amsterdam 1981 Noe som fremdeles ikke er oppklart er hvor den opprinnelige teksten kommer fra. Willy Sanders antar på bakgrunn av språklige egenskaper at teksten stammer fra et område ved den nedre delen av Rhinen, nærmere bestemt mellom Roermond, Venlo, Straelen, Duisburg, Kaiserswerth og DüsseldorfHerman Vekeman, Andreas Ecke, "Geschichte der niederländischen Sprache" (= Langs Germanistische Lehrbuchsammlung, Band 83), Peter Lang, Bern 1993, ISBN 3-906-750-37-X. En annen forsker, H.K.J. Cowan, mener at teksten stammer fra et sted innenfor grensene av provinsen Limburg i Belgia eller Nederland..
Willieram fra Leiden Willeram fra Leiden, også kjent som Willeram fra Egmond er den lengste teksten som viser tydelige gammelnederlandske kjennetegn. Manuskriptet befinner seg idag i Universitetet i Leidens bibliotek, og er en oversettelse og bearbeidelse av en kommentar som abbed Williram i det bayerske benediktinerklosteret Ebersberg skrev om bibelboken Salomos høysang. Språklig sett er teksten en blanding av gammelhøytysk og gammelnederlandsk.