miniatyr|Bodø tidlig på 1800-tallet. Litografi av Peter Frederik Wergmann fra Norsk Prospect-Samling.
Bodøsaken startet som en smugleraffære i 1818 og utviklet seg til en diplomatisk konflikt mellom Sverige-Norge og Storbritannia som endte med norsk nederlag i 1821. Norske motstandere av unionen mellom Sverige og Norge brukte saken som et eksempel på at det svensk-norske utenriksdepartementet ikke fulgte opp Norges interesser. Flere omstridte utenrikssaker utover på 1800-tallet bygde etter hvert opp en norsk misnøye som kulminerte med kampen for et eget norsk konsulatvesen, og Norges ensidige oppløsning av unionen i 1905.
Konflikten begynte med at norske myndigheter beslagla smuglergods fra flere britiske skip i Bodø. Smuglerne gjorde væpnet motstand og flere ble satt i arresten. Etter at de et par måneder senere ble satt fri mot kausjon, klarte de å sperre lensmannen og folkene hans inne, og kom seg vekk fra Bodø med fartøyene sine og en del av smuglergodset.
Vel tilbake i Storbritannia krevde smuglerne erstatning for påståtte overgrep og økonomiske tap. Den norske regjeringen avviste kravet og kontret med å kreve at Storbritannia straffet smuglerne. Smuglerne forsøkte å vinne den britiske regjeringen for sin sak ved å produsere en rekke forfalskede dokumenter, i tillegg til at de bestakk norske statstjenestemenn for å få tilgang til norsk innsideinformasjon. I Norge ble Bodø-saken behandlet som en sak for rettsvesenet, mens britene så den som et spørsmål om handelsfrihet for britiske forretningsdrivende. Etter at den britiske regjeringen truet med å begrense den viktige svensk-norske trelasteksporten, gav Norge etter og betalte en ydmykende erstatning til de engelske smuglerne. Totalt kostet saken speciedaler, en betydelig sum for den unge og fattige staten. Noen år senere avslørte en engelsk forretningsmann med økonomiske interesser i Nord-Norge at de britiske smuglernes hadde drevet med dokumentforfalskning, og de norske myndigheter gjorde flere forgjeves forsøk på å få tilbakebetalt erstatningssummen.
Fra norsk side ble det hevdet at Bodø-saken viste at det felles svensk-norske utenriksdepartementet ikke fulgte opp Norges interesser. Utover på 1800-tallet var saken stadig oppe i den norske opinionen, og for motstanderne av unionen var den et sentralt eksempel på hvor liten innflytelse Norge hadde på det viktige utenriksområdet.
Bakgrunn miniatyr|Nyholms skanse, området hvor den svensk-finske handelsmannen Carl Johan Gerss leide av staten, Bodø havn og sentrum i bakgrunnen På begynnelsen av 1800-tallet var Bodø (på den tiden kjent som Hundholmen) et lite sted med få innbyggere, bystatusen ble tildelt i 1816.Axel Coldevin 1966, s. 90-92 Stortinget vedtok med stort flertall loven om kjøpstad (bysamfunn med kjøpstadsrettigheter), men representantene fra Bergen og Trondhjem stemte mot, da de hevdet at den nye loven ville føre til at utlendinger tok over handelen i kjøpstadsområdet.Sverre Steen 1954, s. 73
Stortinget var kjent med at en utenlandsk kjøpmann allerede hadde etablert seg på Hundholmen,Yngvar Nielsen 1897, s. 14-18 likevel var flertallet positivt innstilt til at utlendinger etablerte seg ut fra tankegangen om at det kunne bedre Nord-Norges økonomi, og føre til at Bodø ble et knutepunkt for den viktige britisk-russiske handelen.
I 1814 kom svensk-finske Carl Johan Gerss til Bodø for å starte opp import- og eksporthandel.Alf Kiil 1989, s. 70-71 November samme år fikk han tillatelse av amtmann Christen Elster til å leie noen av statens hus på Nyholmen.Alf Kiil 1989, s. 72 På tross av de norske myndighetenes innledende positive holdning til Gerss,Axel Coldevin 1966, s. 98 ble han motarbeidet av konkurrerende trondhjemske kjøpmenn, og etter en tid sa Finansdepartementet opp leieavtalen. Gerss arbeidet for et engelsk handelsfirma, Everth & Son, som igjen var finansiert av et engelsk bankierfirma, Pole & co,Fullstendig navn var Sir Peter Pole, Thornton, Free Down & Scott, Alf Kiil 1989, s. 81 med pund investert av privatmannen David Stead.Sverre Steen 1954, s. 74
De engelske forretningsmenn var dels inspirert av den tyske geologen Leopold von Buchs omtale av Hundholmens betydning for Nord-Norge,«lokkede, som Denovan har ytret, af Leopold von Buchs skildring af denne egn.», Yngvar Nielsen 1897, 123«Hundholmen er i virkeligheten det merkverdigste [dvs. bemerkelsesverdige] sted i Nordlandene, for siden det ble anlagt, lyser en morgenrødme over provinsens fremgang. Hensikten er å føre Bergens handel direkte herfra.», fra Leopold von Buch, Axel Coldevin 1966, s. 66 men så også Norge som et lovløst område. I 1818 sendte de i alt tre handelsfartøy med varer som sirup, tobakk og rom. Hensikten var å smugle lasten i land og selge varene tollfritt. Planen var å bruke fortjenesten til å kjøpe inn fisk og andre lokale varer som igjen skulle fraktes til middelhavslandene og selges med god fortjeneste.. Skipene var det hollandske fregattskipet (fullrigger) «Commerce d'Anvers»,Alf Kiil 1989, s. 79 briggen «St. John» fra LondonGeoffrey Malcolm Gathorne-Hardy 1926, s. 18 og skonnerten «Forsøget» fra Antwerpen.
Smuglersaken miniatyr|En engelsk brigg, tilsvarende et av de tre engelske smuglerskipene. Maleri fra 1833 av William Clark (1803–1883) miniatyr|Reklame for Virginiatobakk fra 1700-tallet, tobakk var blant smuglervarene i Bodøsaken De to engelske fartøyene og det ene nederlandske lyktes i stor grad med smuglingen, til tross for at «St. John», som seilte fra London 10. juni 1818 med John Everth junior om bord,Geoffrey Malcolm Gathorne-Hardy 1926, s. 16 forliste på Røst 29. juni 1818. Noe av smuglergodset ble oppdaget og beslaglagt av den lokale tolleren som fikk de beslaglagte smuglervarene fraktet til Bodø og låst dem inn på et pakkhus.
John Everth tok seg i september 1818 til Bodø og bodde hos sin medsammensvorne Carl Johan Gerss, som til tross for at leieforholdet var sagt opp, fremdeles holdt til på Nyholmen. Med fullt mannskap var de tre engelske fartøyene en ganske fryktinngytende styrke.Axel Coldevin 1966, s. 130 Den kompromissløse og stridbare lokale tolleren HelliesenAlf Kiil 1989, s. 82-87 lot seg imidlertid ikke kue og beslagla det han kunne av smuglervarer, både fra fartøyene og fra det smuglergodset som var brakt i land, særlig i Storvågen i Kabelvåg.
Den 24. september holdt fogden en såkalt utkastelsesforretning mot Gerss, men da gjorde Everth støttet av engelske matroser motstand med våpen i hånd. Everth ble overmannet og arrestert, men som engelsk gentleman fikk han svært gode soningsforhold i lensmannens bestestue, blant annet fikk han skrive brev.Sverre Steen 1954, s. 75 Forhør i rettslige former ble utsatt, da nærmeste translatør begge parter godkjente, befant seg i Trondhjem. Etter to måneders varetekt ble Everth den 22. november 1818 satt fri mot kausjon.
Etter å ha blitt løslatt bodde Everth om bord på en av smuglerskutene. Den 28. januar 1819 klarte han å lure lensmannen og de fleste av mannskapene på Nyholm skanse om bord på fartøyene, de ble overmannet og stengt inne. Deretter gikk Everth og 20 av hans besetning i land, brøt seg inn i pakkhusene og tok med seg så mye smuglervarer som de fikk med seg. Med smuglervarer, lensmannen og hans folk om bord satte de seil for England med fartøyene «Commerce d'Anvers» og «Forsøget».Alf Kiil 1989, s. 82 Lensmannen og hans folk ble satt ut i en dårlig lettbåt en halv fjerding (halvannen kilometer) fra land,Axel Coldevin 1966, s. 133 men været var bra, og de kom seg helskinnet i land.
De norske myndighetene beslagla deretter det som var igjen av det som ble ansett som Everths varer; 3000 tønner rug (om lag 400 kubikkmeter), 100 tønner (om lag 11 kubikkmeter) med sirup og en del andre varer.
Erstatningssaken Denovans klage miniatyr|Lord Strangford, britisk sendemann i Stockholm (1817-1820) samtidig portrett I februar 1819 mottok den britiske minister i Stockholm, lord Strangford, et brev fra en britisk forretningsmann,Yngvar Nielsen 1897, s. 9 Francis Garden Denovan, hvor han på vegne av handelsmannen John Everth ba ministeren foreta undersøkelser og bidra til at Everth fikk erstatning.Sverre Steen 1954, s. 71 Lord Strangford henvendte seg både til den svensk-norske utenriksministerDatidens betegnelse på svensk utenriksminister var utenriksstatsminister Lars von Engeström og til den norske statsminister i Stockholm, Peder Anker, og ba dem undersøke saken. Anker og von Engeström meldte raskt tilbake at de ikke hadde noe kjennskap til saken, og følgelig måtte det være en lovlig arrestasjon og ikke noe som skulle meldes til departementet.
Lord Strangford viderebrakte informasjonen til Denovan, som da antydet at arrestasjonens egentlige grunnlag var misunnelse fra konkurrerende handelshus i Bergen og Trondhjem, rettet mot utenlandske handelsmenn i Nord-Norge. Denovan avviste at Everth hadde brutt loven, og beskrev alle hindringene det engelske firmaets handelsfremstøt hadde møtt siden dets start i 1814.Sverre Steen 1954, s. 72 På bakgrunn av Denovans informasjon gjorde lord Strangford en inntrengende henvendelse til Anker, hvor han understreket at behandlingen av Everth kunne få alvorlige økonomiske konsekvenser. Anker meldte tilbake samme dag at Everth var skyldig, og til og med hadde motsatt seg arrestasjon med våpen i hånd.
Etter å ha mottatt denne informasjonen, arbeidet lord Strangford for å få Everth løslatt, og saken mot ham utsatt, noe som lyktes ved en kongelig resolusjon av 15. mars 1819. De involverte i Stockholm var imidlertid uvitende om at Everth hadde rømt fra Norge allerede i slutten av januar samme år.Geoffrey Malcolm Gathorne-Hardy 1926, s. 28 Den 31. mars 1819 sendte lord Strangford sin første rapport om saken til utenriksminister Lord Castlereagh i London. Strangford konkluderte med at Everths arrestasjon var et resultat av hans voldsomme motverge ved utkastelsesforretningen av Gerss. Den 29. april 1819 skrev Lord Strangford at med ny informasjon i saken oversendt fra den svensk-norske utenriksminister von Engeström, syntes det ikke å være grunnlag for ytterligere inngripen fra den britiske ministers side.Geoffrey Malcolm Gathorne-Hardy 1926, s. 39
miniatyr|Vitsetegning om Bodøsaken med undertittel «De fameuse Bodöeiske Rotter»
Frem til dette tidspunkt ble Bodøsaken behandlet som en vanlig klagesak av britiske, svenske og norske myndigheter. Resultatet var at Everth ikke syntes å ha fortjent britisk støtte.
Den 25. mai 1819 skrev Lord Strangford til von Engeström og ba han sikre at varene som var beslaglagt ikke ble ødelagt. Brevet ble straks sendt videre til den norske minister Anker, som videresendte det til den norske regjering i Christiania.Sverre Steen 1954, s. 76 I Stockholm bearbeidet Denovan Lord Strangford, mens Everth og andre i London forsøkte å få den britiske utenriksminister Lord Castlereagh til å gå inn i saken. Den 1. juni 1819 sendte Everth et langt brev til utenriksminister Castlereagh hvor han beskrev den urett han som rettskaffen engelskmann hadde blitt utsatt for i Bodø. Han avsluttet brevet med å fremsette et erstatningskrav på pund.
Steads varer For de britiske myndighetene fikk etter hvert saken også en annen side, da Denovan hevdet at varene som var beslaglagt tilhørte David Stead. Stead var ikke skyldig i smugling, og det gjorde at saken endret karakter; det ble etter hvert et spørsmål om handelsfrihet og de «virkelige» vareeiernes mulige tap.