thumb|Orsino og Viola, av Frederick Richard Pickersgill. thumb|Viola og Olivia, av Pickersgill. Helligtrekongersaften, eller Hva dere vil (engelsk Twelfth Night or What You Will) er en komedie skrevet av William Shakespeare, antagelig 1600–01. Den første kjente framføringen skjedde i 1602. Stykket skal ha vært et bestillingsverk.

Stykket regnes blant Shakespeares mest populære komedier.Francis Griffin Stokes. Who's Who in Shakespeare. London, 1996. ISBN 0-09-185144-0. Den er en av flere Shakespearekomedier hvor kjønnsforvirringer er en sentral del av stykkets uttalte og uuttalte tema:Sammen med As you like it og Kjøpmannen i Venedig, jfr Twelfth Night, Context Hovedpersonen Viola er en kvinne som kler seg ut som en mann. Som kvinne forelsker hun seg i hertug Orsino, men utkledd som mann blir hun gjenstand for grevinne Olivias kjærlighet. At alle skuespillerne på Shakespeares tid var menn, er en forsterkende forviklingsfaktor: Viola ble spilt av en mann, utkledd som en kvinne som maskerte seg som en mann.

Kontekst, tid og tittel

Tilblivelse Stykket er sannsynligvis skrevet mellom 1600 og 1601 og ble utgitt for første gang i William Shakespeares First Folio i 1623. Den første kjente framføringen skjedde 2. februar 1602.Datoen er kjent fra den engelske jusstudenten John Manninghams dagbok, han hadde sett stykket samme dag, men sier ikke noe som kan fastslå at det var snakk om en premiere.

Elementer i handlingen Stykket inneholder de fleste av de faste elementene i en komedie i engelsk renessanseteater i elisabetansk tid. Disse elementene er blant annet adskillelse og gjenforening identitetsforvirring, personforveksling ubesvart kjærlighet eller andre prøvelser for de elskende en handlekraftig tjenestepike

Shakespeare for sin del forsynte ofte sine stykker med små ordspill, blødmer og vittigheter som sparker i flere retninger, både på og utenfor scenen. Dertil kom også innslag av grov farse, karakterkomikk eller lavkomikk, beregnet på den folkelige delen av publikum.Kristian_Smidt. «Innledning» I: William Shakespeare. Skuespill. Gyldendal, 1974. I serien Mesterverk_fra_verdenslitteraturen. ISBN 82-05-05645-5.

Tittelen Tittelen er etter helligtrekongersaften i den kristne julehøytiden. Det er ingen ting i handlingen som knyttet an til årstiden eller den kirkelige høytiden. Denne helligdagen hadde imidlertid i Shakespeares tid forandret seg til en maskeradefestaften hvor tjenere kledde seg ut som herskapet, menn som kvinner og videre. Det er kjent at man hver år framførte et nyskrevet skuespill for dronning Elisabeth I på denne dagen, og enkelte litteraturhistorikere antyder at stykket kan blitt vist første gang under en fest på slottet Whitehall i London på helligtrekongersaften 1601.Den amerikanske litteraturhistorikeren Leslie Hotson i boka The first night of Twelfth Night (1954), her sitert etter Olav Lausunds etterord til 1997-utgaven på Aschehoug forlag. Blant de forhold som taler for dette er at det er kjent at Shakespeare og hans teaterkompani opptrådte på den aktuelle festen, uten at man vet hvilket stykke de framførte. En av prominente gjestene ved denne festen var til overmål en navnebror av hovedpersonen, den italienske hertugen Virginio Orsino av Bracchiano (1572–1615).

Undertittelen Undertittelen antas å være en replikk til John Marstons skuespill What You Will, som hadde premiere mens Shakespeare arbeidet med sitt stykke. Undertittelen kan også innebære en uhøytidelig, leken tilnærming til dialogen med publikum og dets møte med stykket: «dere får det som dere vil ha det». Undertitler var forøvrig på moten på denne tiden.

Forelegg/inspirasjonskilder Skuespillet er inspirert av novellen Apolonius og Silla av Barnabe Rich, utgitt i samlingen Riche his farewell to the military profession (1581), både med hensyn til forliset, tvillingforveksling og en kvinne kledd som mann. Riche hadde for sin del lånt historie av den italienske forfatteren Matteo Bandello romantiske fortelling Niculo (1554). Bandello var forøvrig også opphavsmann til den første kimen til historien om Romeo og Julie. Bandello bygget for sin del på det italienske skuespillet Gl’Ingannati (1530-årene), som Shakespeare også kan ha kjent og lånt direkte fra. Her forekommer både tvillingforveksling og trekantforviklinger, og flere av karakterene har samme navn som i Shakespeares stykke. Et annet teaterstykke, Laelia, som hadde mye av den samme intrigen, ble framført på latin i Cambridge i 1590 og 1598. Det er karakteristisk for Shakespeares tidlige forfatterskap at han låner intriger og motiv fra andre forfattere, og forståelsen av «opphavsrett» var heller ikke utviklet i den grad at slike lån ble oppfattet som uetiske. Karakteren Malvolios person og skjebne finnes ikke i noen av de ovenfor nevnte tekstene som har vært Shakespeares inspirasjon til stykket. Malvolio er således Shakespeare egen idé. Flere har pekt på at karakteren kan inneholde hentydninger til faktiske personer ved hoffet og annetsteds i Shakespeares egen tid.Olav Lausund «Etterord» I: Helligtrekongersaften. Aschehoug, 1997/2002. ISBN 82-03-20688-3.

Rolleliste og handling thumb|right|Olivia (1888) av Edmund Blair Leighton thumb|Malvolio gjør seg til for grevinnen.Daniel Maclise (1806-1870)

Rolleliste Viola: Sebastians tvillingsøster – forkledd som mann bruker hun navnet Cesario Orsino, hertug av Illyria Olivia, en rik grevinne Sebastian, Violas tvillingbror Maria, en av Olivias kammerpiker Tobias Hupp [Sir Toby Belch], Olivias onkel Andreas Bleknebb [Sir Andrew Aguecheek], en av Tobias Hupps venner Malvolio, Olivias selvhøytidelige hovmester Fest, Olivias narr Fabian, tilknyttet Olivias hus Antonio, skipskaptein, en venn av Sebastian

Handling Handlingen foregår i det fiktive landet Illyria, som ikke direkte anses ha noen forbindelse av betydning til oldtidens Illyria i Balkan. Navnet Illyria er muligens valgt på grunn av ordets assosiasjoner henimot illusjon og lyrisk. Handlingen utvikler seg gjennom tre handlingstråder, som bare delvis griper inn i hverandre. Hovedpersonen Viola skylles i land etter et skipbrudd. Hun tror at hennes tvillingbror Sebastian er død, og forkler seg som ham. Under navnet Cesario, får hun arbeid hos hertugen Orsino. Hertugen er forelsket i grevinnen Olivia, som avviser ham, og i utgangspunktet forsåvidt avviser romantikk i det hele tatt, fordi hun bærer langvarig sorg over sin brors død. Viola/Cesario blir hertugens budbringer overfor Olivia, og vikles inn i en trekant av umulige romantiske interesser.

Hovedintrigen er trekantforholdet mellom Viola, Orsino og Olivia. Viola er, som mann, ansatt hos hertugen for å framføre hans kjærlighetsbudskap til Olivia. Olivia avviser hertugen, men interesserer seg for hans sendebud Viola/Cesario. Viola blir ved dette nødt til å friste, lokke og resonnere med Olivia på hertugens vegne, mens hun samtidig må være avvisende imøtekommende overfor henne på egne vegne.

I tillegg til hovedhandlingen utspiller det seg to parallelle handlinger: Violas bror Sebastian, som antas å være skipbrudden, reddes ut av vraket av kapteinen Antonio. De to tilbringer tid med hverandre i Illyria og utvikler et forhold, med tidvise homoerotiske undertoner. Ved en tilfeldighet møter Antonio på den forkledde Viola, som tar henne for å være Sebastian. Når det han tror er hans beste venn ikke kjenner han igjen, bryter Antonio ut i en av skuespillets største følelsesutbrudd.

I Olivias hus utsettes den strenge, selvhøytidelige hovmesteren Malvolio for en ondsinnet spøk som iscenesettes av Tobias, Andreas og Marie. De sender ham et anonymt brev som angivelig skal være fra grevinnen og som gir Malvolio grunn til å tro at grevinnen elsker ham og ønsker å «opphøye» ham gjennom ekteskap. Forledet av dette opptrer han narraktig utspjåket overfor Olivia. Spøken når sitt høydepunkt da Olivia tror han har blitt gal og overlater ham til tjenerne Maria, Tobias og Andreas som låser ham inn i en mørk kjeller. I kjelleren blir han utsatt for narren Fest, utkledd som prest. Ytterligere en bimotiv er det intrigespillet som Tobias og Fabian iverksetter for å egge den sjalu Andreas opp mot Viola/Cesario og inn i en fektekamp.

thumb|left|Interiør av et teater på elisabethansk tid, etter en tegning av Johann de Witt, 1596. Stykket slutter, sjangerriktig, med at forviklingene løses opp og forkledningene avsløres før det inngås dobbeltbryllup. Hertugen, som allerede har uttrykt sin beundring for «Cesario», tar imot Violas kjærlighet. Olivia, som var forelsket i Viola/Cesario, inngår med glede ekteskap med Violas alter ego, tvillingbroren Sebastian. Spilloppmakerne tilstår sine streker overfor Malvolio og frikjennes av grevninnen. Aktørene i de to parallelle handlingene faller imidlertid utenfor sluttscenens lykke: Verken Malvolio eller Antonio blir del av den allmenne harmoni, Malvolio går endog ut av scenen mens han truer med hevn.

Tema og motiver

Den romantiske kjærligheten er et hovedmotiv i forholdet mellom hertugen og grevinnen. Begge elsker, eller ønsker å elske, høyt og intenst. Hertugen virker likevel mest betatt av sin egen forelskelse, og det er betegnende at han ikke selv søker Olivias selskap, men sitter hjemme og dyrker sitt følelsesliv i ensomhet, mens Viola må gjøre det faktiske, oppsøkende kjærlighetsarbeidet. Tilsvarende kan man spørre seg om grevinne Olivia egentlig er i sorg, slik hun sier at hun er og har tenkt å være i sju år framover, eller om hun er betatt av følelsen av å være sørgende. «Kanskje skal vi forstå det slik at de begge dyrker sine følelser fordi de tror det er de rette følelser å ha – moteriktig romantiske og temmelig uforpliktende» (Lausund). Den ulykkelig forelskede utleveres også til tilskuerens latter: «Orsino som sukker ekstravagant etter sin utilgjengelige grevinne Olivia er et fullkomment eksemplar av den henførte ridder i amour courtois-tradisjonen; men stykket får ham til å se tåpelig forblindet ut, ikke heroisk».Keith Brown. Shakespeare. Mannen, tiden, verket. Aschehoug, 1998. S 258. ISBN 82-03-18048-5.

Violas kjønnsidentitet er fra en side sett entydig: Hun er en kvinne som er utkledd som mann for å overleve. Samtidig går hun inn i et svært tvetydig spill overfor hertug Orsino. «Orsino dras åpenbart mot Cesario lenge før han vet at det skjuler seg en kvinne bak forkledningen» (Lausund), han kommenterer Cesarios skjønnhet, og han fortsetter å tiltale Viola med mannsnavn etter at hun har avslørt sin forkledning. Tilsvarende er det hos grevinnen en ambivalent tiltrekning overfor Viola/Cesario: Olivia faller for en kvinne og forhandler med henne om hva det vil si å elske.

Orsino elsker Olivia som elsker Viola/Cesario som elsker Orsino, som igjen har følelser for Cesario. Men Viola kan verken gi eller motta kjærlighet i sin dobbelte rolle som tvetydig mann og kvinne. Den løsningen som tilbys i stykket er å la Olivia elske en tvillingbror som ligner på kvinnen hun først falt for. Dette kan virke påfallende målt med vår tids oppfatning av romantikk og tiltrekning, men kan sees som et tegn på at forholdet mellom uttrykk og identitet ikke var like utviklet i forfatterens samtid som i vår tid. Homofil dragning er som nevnt også forholdsvis eksplisitt i relasjonen mellom Sebastin og Andreas.Summary: Act II, scene i. Sitat: «It seems safe to say here that if Antonio were a woman, we would read her speech and actions as an unambiguous expression of her love for Sebastian and hope that he would return this love.» Det å leve ut slik homofili var likevel ikke en legitim løsning på intrigene i Shakespeares tid.