miniatyr|Perler er sfæriske til subsfæriske, ofte uregelmessig formede, biogene konkresjoner av lett iriserende, perlemoraktig aragonitt.(CaCO3 - kalsiumkarbonat)
Perle er en kalkdannelse som oppstår hos muslinger når et sandkorn eller lignende fremmedlegeme trenger inn mellom skalldelene. Selve perlen består av det samme materialet som dannes på muslingskallets innside - perlemor, som er en mikroskropisk struktur som består av tynne lag som er «limt» sammen av vekselvis conchiolin og ørsmå sekskantede kalkkrystaller av aragonitt, som er en kilde til kalsiumkarbonat.
Perler betraktes og håndteres som edelstener og edelmetaller, men de er altså dannet av et organisk materiale. Tilnærmet perfekte perler er runde og har en iriserende glans, og menneskeheten har gjennom årtusener latt seg tiltrekke av denne spesielle glansen som perler har. Den moderne benevnelsen perle kan imidlertid både vise til ei ekte naturperle eller kulturperle, samt til ei uekte syntetisk perle eller ei perleformet kule av et helt annet materiale. Så kvaliteten og verdien varierer mye.
Ekte perler dannes gjennom at muslingen utskiller en perlesubstans for å innkapsle fremmedlegemet, fordi det skaper irritasjonen. Det legges lag på lag av perlesubstans over fremmedlegemet, og jo lenger tid dette pågår, jo større blir perlen. For at perlen skal få en brukbar størrelse, må den ligge lenge i muslingen. Perfekte naturperler er svært sjeldne og meget kostbare.
Verdens største perfekte perle, kanskje synonym med «Pearl of Kuwait» (64,5 karat (12,9 gram)), ble funnet i Persiagolfen på 1600-tallet, og måler cirka . Den har form som en dråpe, og noen mener den er synonym med den dråpeformede perlen Maria I av England bærer på noen av sine portretter. En kinesisk forretning skal ha gjort en krone av perlen, som trolig oppbevares i en bankboks i London, med ukjent eier. Verdens trolig største perle, «Pearl of Puerto», ble funnet av en lokal fisker på øya Palawan i Filippinene omkring 2006. Den veide cirka og ble i 2016 anslått å ha en verdi på cirka .
miniatyr|Den kronen til dronningen av Bayern ble bestykket med perler. Erfaringer fra Bayern i Tyskland på 1800-tallet tilsa at man måtte åpne ferskvannsskjell for å finne ei god perle, for å finne ei middels god perle, og 103 ferskvannsmuslinger for i det hele tatt å finne ei perle. Brander (1957) hevdet at man trolig måtte åpne skjell for å finne ei verdifull perle. Ziuganov et al. (1994) hevder at utbyttet etter å ha åpnet skjell større enn normalt vil være perler, hvorav vil kunne ha noen verdi. I dag regner man imidlertid med at bare hvert tusende ferskvannsskjell inneholder ei perle, og at bare hver tusende perle holder god nok kvalitet til å ha noen verdi som et smykke.
I Japan lyktes man i 1890-åra med å stimulere perleøsters til å danne perler, gjennom å sette inn et implantat i en østers. Implantatet var en liten kule av perlemor. Dette ga opphav til såkalte kulturperler, som altså er en perle som dannes naturlig over et implantat. Senere har man også lykkes med å stimulere ferskvannsmuslinger til å danne kulturperler. I dag er så godt som alle ekte perler kultiverte.
Klassifisering av perler miniatyr|«La Pelegrina» (133,16 nürenberggran (8,26 gram)) er en av verdens mest berømte perler. Her blir den båret av Zinaida Yusupova (1861–1939), en russisk aristokrat som var arving til en av de største formuene i Russland på den tiden Kun ekte perler klassifiseres, men det eksisterer ingen bransjestandard for å bedømme perler. Dette betyr at det er opp til hvert enkelt perleselskap å klassifisere sine perler, og de fleste bruker enten Akoya-modellen (A–AAA) eller Tahiti-modellen (A–D) som utgangspunkt.
Begge standardene (Akoya og Tahiti) har i utgangspunktet kun fire grader. Mange aktører legger imidlertid til grunn egne kriterier og gir perlene ekstra grader, noe som gjør det svært vanskelig for forbrukere å orientere seg om kvaliteten. På grunn av disse variasjonene i graderingen bør man alltid forhøre seg om hva beste kvalitet er og hvor mange grader man regner med, og så ta sine forholdsregler om man tenker å kjøpe.
Perler bedømmes etter størrelse (dimensjoner og vekt), form (rund, semirund, dråpe, oval, knapp, sirkel, halvbarokk og barokk), glans (ypperlig, meget god, god og dårlig) og orient (iriserende effekt). Perler måles gjerne i vekt som karat enkeltvis (1 karat = 200 mg) eller som momme (1 momme = 3,75 g) i større kvanta. Symmetriske perler med slett overflate og ypperlig glans er mest verd, avhengig av størrelsen, men absolutt perfekte perler finnes ikke. Profesjonelt kategoriseres gjerne perler som A, AA, AA+, og AAA (Akoya-modellen), der sistnevnte har høyest kvalitet. Av og til benyttes også klassifiseringsgraden AAA+, AAAA eller edelstenkvalitet (også kalt hanadama) som beste kvalitet, men disse tilsvarer AAA og gir på ingen måte noen garanti om at perlen er av en høyere kvalitet enn AAA eller av absolutt beste kvalitet, siden graderingen i mangel av en bransjestandard må bli subjektiv. Mange bruker også mellomgraderinger (som A+, AA+ AAA+ osv.) for å klassifisere perler som i kvalitet faller mellom to av gradene. Når slik høyere eller lavere klassifisering benyttes (som A+, AAA+, AAAA og edelstenkvalitet) kan imidlertid lavere klassifiaseringer bli forvirrende, fordi den faller i gradering i forhold til normalen. Et eksempel er sydhavsmodellen, som benytter edelstenkvalitet som beste kvalitet, men har en AAA-gradering som tilsvarer AA+ i Akoya-modellen. Noen bytter dessuten ut standardgraderingen med gradene A, B, C og D, etter den såkalte Tahiti-modellen, men selv denne kan variere.
Perlemorlagets tykkelse, jevnhet og evne til å absorbere, bryte og reflektere lyset (glansen) har stor betydning for kvaliteten og verdien på perlen. Denne glansen og den iriserende effekten kalles perlens orient, og er opphav til beskrivelsen orientalperle eller orientalsk perle. Glansen er det mest betydningsfulle for verdien. Perfekte perler er symmertriske og har tilnærmet lytefri overflate. Usymmertriske perler kalles barokke eller halvbarokke og har mindre verdi.
Graderingstabell for klassifisering Tabellen under bygger på den grunnleggende Akoya-modellen og gjelder egentlig bare for saltvannsperler, men den brukes også i noen grad til å bestemme kvaliteten på ferskvannsperler. Vær oppmerksom på at aktørene ofte fører opp sine egne tilleggsgraderinger, jamnfør forklaringen ovenfor. Det eksisterer i øyeblikket ingen internasjonelt anerkjente metoder for gradering og klassifisering av ferskvannsperler.
GraderingA – AAA Beskrivelse AAA(lik A) Perler med 95% lytefri overflate eller bedre. Ansikter skal kunne gjenkjennes med detaljer. Meget skarp speileffekt og ypperlig glans. Reflekterte lyskilder er skarpe og detaljerte, uten uskarpheter langs kantene. Saltvannsperler skal være perfekt runde, mens friskvannsperler skal være runde eller svært nær runde. Cirka 1–3% av kulturperlene tilfredsstiller normalt denne klassifiseringsgraden. AA+(lik B) Perler med 90% lytefri overflate, eller med inntil 10% lyter i overflaten. Noen ansiktsdetaljer skal kunne gjenkjennes. Middels til skarp glans. Reflekterte lyskilder er ganskwe skarpe og klare, med noen uskarpheter langs kantene. Saltvannsperler skal være perfekt runde, mens friskvannsperler kan være svakt urunde. Cirka 3–10% av kulturperlene tilfredsstiller normalt denne klassifiseringsgraden. AA(lik C) Perler med 80% lytefri overflate, eller med inntil 20% lyter i overflaten. Ingen ansiktsdetaljer kan gjenkjennes. Middels til lav glans. Reflekterte lyskilder er myke og uskarpe i kantene og gir perlen et satengligende preg. Saltvannsperler skal være perfekt runde, mens friskvannsperler kan være noe mer urunde (ruglete) eller potetlignende (halvbarokke og barokke). Cirka 20% av kulturperlene faller normalt inn i denne klassifiseringsgraden. A(lik D) Perler med 70% lytefri overflate, eller med inntil 30% lyter i overflaten. Ingen ansiktsdetaljer kan gjenkjennes. Svært lav glans. Reflekterte lyskilder er myke og svært uskarpe, nærmest udefinerte. Saltvannsperler skal være runde eller tilnærmet runde, mens friskvannsperler er potetlignende (barokke). Cirka 50% av kulturperlene faller normalt inn i denne klassifiseringsgraden.
Perletyper Perler deles inn i ekte perler og uekte perler. Sistnevnte har sjelden særlig stor økonomisk verdi, men de kan ha stor kulturell verdi. Ekte perler består videre av de to typene naturperler og kulturperler. Perfekte naturperler er naturlig nok mer kostbare enn tilsvaree kulturperler (gitt samme kvalitet og størrelse), men begge er ekte perler som klassifiseres etter den samme normen. Uekte perler deles videre inn i syntetiske perler og andre uekte perler. Blant de sistnevnte kan visse typer ha både stor økonomisk verdi, for eksempel gullperler og jadeperler, og stor kulturhistorisk verdi, for eksempel glassperler fra gravfunn og lignende. For mange har dessuten perler hatt en religiøs betydning, ikke minst i kraft av ulike bedekranser.
Ekte perler Naturperler miniatyr|Den norske arvefyrstekronen fra 1846 har 32 ferkvannsperler, hvorav de åtte største er plassert ytterst på taggene. Når det gjelder ekte naturperler, skilles det mellom orientalperler og ferskvannsperler. Disse perlene dannes i en naturlig prosess og helt uten menneskelig bistand, ved at et lite fremmedlegme (ofte et sandkorn) trenger inn mellom skallene på muslingen. Fremmedlegmeet kapsles lagvis inn i perlemor og danner en perle, og jo tykkere perlemorslaget blir, dessto dypere blir glansen. Naturperler har normalt et tykkere lag av perlemor enn kulturperler. De blir sjelden perfekte, men de som blir det blir desto mer verdifulle.
Orientalperle er en perle som dannes naturlig i saltvannsmuslinger, som for eksempel havperlemuslinger. Ferskvannsperle er en perle som dannes naturlig i ferskvannsmuslinger, som for eksempel elvemusling. Ferskvannsperler skiller seg fra orientalske perler gjennom sin mattere glans.
Kulturperler miniatyr|Ferskvannskulturperler i Hyriopsis cumingii, en ferskvannsmusling som finnes i Kina og Vietnam. Kina er verdens største eksportør av ferskvannskulturperler Kulturperler er også ekte perler, men de dannes med mennesklig bistand. Fordelen er at det kan dyrkes flere perler samtidig i samme musling. Japan har vært ledende i produksjonen av kulturperler, men det dyrkes også kulturperler mange andre steder. Ferkvannskulturperler blir i dag for det meste dyrket i Kina.
Det var japaneren Kokichi Mikimoto (1858–1954) som i 1893, etter mange år med forsøk, endelig klarte å dyrke fram runde perler, og regulært oppdrett ble igangsatt i Japan fra 1917. Dette ble gjort og gjøres fremdeles – ved at et perlemorfragment implanteres i en musling, som blir irritert og avsondrer perlesubstans, som vokser i lag rundt fragmentet. Etter at perlemorskulen er implantert, senkes muslingen i havet i store kurver og pleies omhyggelig. Kvinnelige dykkere rengjør hver musling for alger, tang og tare hver sjette uke, og det tar tre til seks år før en perle er ferdig. Jo lenger perlen ligger i muslingen, jo tykkere blir perlesubstansen. Bare hver tiende perle er så fin at den kan anvendes til smykker.
Ferskvannskulturperler Biwaperle er trolig den mest kjente ferskvannskulturperlen. Betegnelsen stammer fra Biwasjøen utenfor Kyoto i Japan, der de begynte å dyrke ferskvannsmuslinger for perlenes del. Biwaperlen har ingen kjerne, slik andre kulturperler har. Et vevstykke uten perlemorskjerne blir operert inn i muslingens bløtdel. Perlene blir derfor ofte meget uregelmessige (barokke), men de kan ha en svært vakker glans. Ikke alle biwaperler er imidlertid ekte biwaperler, fordi mange har en tendens til å kalle alle former for kultiverte ferskvannsperler for biwaperler.