thumb|Årsmiddeltemperaturen i Norge (1961-1990). Norges klima er preget av Golfstrømmens påvirkning, høydeforskjeller, terreng og landets lange utstrekning nord–sør. Det er store klimaforskjeller innenfor Norge og det er store værforskjeller mellom årstidene. Klimaet på hovedlandet er i hovedsak temperert.
Norges klima er preget av Golfstrømmens påvirkning, de store høydeforskjellene og landets lange utstrekning nord–sør. Hovedlandet har en ustrekning nord-sør på 13 breddegrader. Kysten fra Oslofjorden til og med Troms har et temperert klima, type C i Köppens klassifikasjon, med maritimt klima (regnklima med milde vintre) i sør og overgang til maritimt subarktisk i nord. Indre deler av Østlandet og Finnmark har preg av kontinentalt klima (type D) og arktisk klima (type E) finnes på Svalbard samt i høyfjellet på fastlandet.
Fordi havtemperaturene ligger 5–10 °C over andre områder på tilsvarende breddegrader, og fordi landet mottar temperert havluft med fremherskende sørvestlig vind, ligger lufttemperaturene godt over tilsvarende breddegrader. Dette er den nordligste tempererte sone i verden, det er varmere i Norge enn noen andre steder på samme breddegrad. Norge ligger på samme breddegrad som Alaska, Grønland og Sibir, men fordi havtemperaturene ligger 5–10 ° over andre steder på tilsvarende breddegrader, og fordi landet mottar temperert havluft med vestavindene, ligger også lufttemperaturene godt over tilsvarende breddegrader. Kysten er preget av milde vintre, mens innlandet, særlig på Østlandet og i Finnmark, har kalde vintre og varme somre. Finnmarksvidda og det indre Østlandet har mer kontinentalt klima enn avstand fra havet tilsier.Holmesland, Arthur m.fl.: Norge, Oslo: Aschehoug, 1973.
Norges topografi og utstrekning nord-sør gjør at landet har flere klimatyper og Norge har større forskjeller i klima innenfor landet enn for eksempel Danmark og det sentrale Sverige. Det er generelt moderate forskjeller i temperaturen i nord-sør-retningen, og store forskjeller mellom kyst og innland. På kysten av Vestlandet er årsmiddel opp mot 8 °C, mens den i fjellområdene er under 0 °C. I Finnmark er årsmiddel under 0 °C også i lavtliggende steder og den laveste temperaturen er målt i Karasjok med −51 °C. Den varmeste perioden er i midten av juli i store deler av landet, mens i fjellet og på kysten er begynnelsen av august den varmeste tiden. Den kaldeste tiden er midten av januar til tidlig februar. På Svalbard er mars den kaldeste perioden. Indre Finnmark har de fleste kulderekordene. Varmerekordene om sommeren er på Østlandet, mens varmerekordene om vinteren er i Møre og Romsdal. Været i Norge er preget stor variasjon fra år til år, særlig de nordligste delene av fastlandet som ligger i utkanten av den tempererte sonen.Norsk naturleksikon (1978), s. 482.Norge (1980), s. 23–24. Tordenvær er vanligst om sommeren på Østlandet og kan på Vestlandet være vanlig om vinteren.Holmesland, Arthur m.fl.: Norge, Oslo: Aschehoug, 1973.Norge (1980), s. 23. Klimaet er også avhengig av høyde over havet ved at temperaturen i gjennomsnitt faller med 0,6 °C ved 100 meter økning i høyden samtidig som tynnere luft gjør at innstrålingen øker 2–3 %.Norsk naturleksikon (1978), s. 106.
Kysten fra Stad til Nordkapp har januar-temperaturer på i gjennomsnitt 20 °C høyere enn tilsvarende nordlig bredde, mens juli-temperaturen er tilsvarer andre områder like langt nord. Innlandet er noen grader varmere i juli enn tilsvarende nordlige områder. Det er heller ingen land på samme breddegrad som får så mye nedbør som Norge.Norsk naturleksikon (1978), s. 482. Relativt til den nordlige beliggenheten er Norges kyst blant de områdene med høyeste vintertemperaturene i verden. Vestavind er den viktigste varmetransporten til Norges kyst og vinterstormene kan føre varmluft til indre strøk. Norge ligger i vestavindsbelte og luft fra Atlanterhavet strømmer stadig inn over land. +Daglig makstemperatur og nedbørVinter (des.–feb.)Vår (mars–mai)Sommer (jun.–aug.)Høst (sep.–nov.)Nedbør (per år)Oslo1 °C12 °C22 °C11 °C877 mmBergen6 °C12 °C20 °C13 °C2300 mmStavanger/Sandnes5 °C11 °C19 °C12 °C1280 mmTrondheim1 °C8 °C18 °C8 °C902 mmFredrikstad/Sarpsborg2 °C12 °C22 °C11 °C815 mmDrammen1 °C13 °C23 °C11 °C965 mmBodø1020 mmTromsø1031 mmVardø563 mm Kilde: Seklima.no, temperatur er snitt av observasjoner 2016–2026 for målestasjoner, nedbør er snitt for 2009-2013, samt normaler 1961–1990 for Vardø, Bodø og Tromsø.
Havtemperaturen varierer ikke mer enn 4–5 ℃ mellom sommer og vinter, og derfor vil steder langs kysten ha milde vintre og relativt kjølige somre (kystklima). I innlandet er temperaturen mer direkte bestemt av solinnstrålingen; derfor har innlandsklimaet varme somre og kalde vintre. Månedsmiddeltemperaturen for januar spenner fra −17 ℃ på Finnmarksvidda til +3 ℃ i ytre kyststrøk på Sørlandet og Vestlandet. I juli varierer middeltemperaturen fra 17 ℃ omkring Oslofjorden til 0 ℃ på de høyeste toppene i Jotunheimen. miniatyr|Gjennomsnittlig årsnedbør 1961–1990 viser forskjellene mellom de nedbørsrike områdene på Vestlandet og i Nordland, og de nedbørsfattige områdene øverst i dalene på Østlandet og på Finnmarksvidda. De mest nedbørsfattige områdene har også kalde vintre. Ytre og midtre strøk mellom Stavanger og Stadlandet får mest nedbør med mer enn 2000 millimeter i flere områder. Ytre og midtre strøk av Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland fylker får også mye nedbør. Finnmarksvidda og Sør-Varanger samt Ottadalen-Dovre, Rondane og Folldal får minst nedbør med 200 til 400 millimeter årlig middelnedbør. Høyfjellsområder som Rondane med lite nedbør har ikke isbreer av betydning. Østlandet, indre Trøndelag og Troms samt enkelte indre strøk på Vestlandt får moderat nedbør 500 til 1000 millimeter årlig. Svalbard får svært lite nedbør og den tørre og rene luften er svært klar. Det globale gjennomsnittet er 950-1050 millimeter årlig (anslagene varierer). Generelt er det mest nedbør høsten og minst om våren.Holmesland, Arthur m.fl.: Norge, Oslo: Aschehoug, 1973.
Klimasoner Store deler av Norge har et maritimt klima og vind fra havet påvirker også indre strøk av Østlandet og Finnmark der det er mest kontinentalt klima. Det er særlig fjellene som demper havets innflytelse innover land. Områder med maritimt klima har kjølige somre og relativt milde vintre, mens områder med mer kontinenalt klima har kalde vintre og relativt varme somre. Den nordlige beliggenheten gir store forskjeller i solstråling, særlig i mesteparten av Nord-Norge samt Svalbard med midnattsol og mørketid. Hovedlandet har en ustrekning nord-sør på 13 breddegrader.
Landet kan deles inn i agroklimatiske soner etter hvor egnede områdene er for dyrking av matkorn eller gress. De høyereliggende områdene samt mesteparten av Finnmark bare egnet til dyrking av gress med en innhøsting. Lavere områder rundt Trondheimsfjorden, lave områder på Sørvestlandet, Toten og sørlige Hedmark er egnet eller marginalt for forkorn. Østfold, Vestfold, Ringerike og og lave områder av Sørlandet er marginalt egnet eller godt egnet til matkorndyrking. Omkring 2 % av den dyrkede jorden er godt egnet til matkorn, 10 % er marginalt egnet til matkorn. Omtrent halvparten av den dyrkede jorden i Norge er egnet til korndyrking, resten er bare egnet til dyrking av gress og annet grovfor.
Andre inndelinger av klimaet i Norge baserer seg på vegetasjon særlig grenser for løv- og barskog eller på lengden på vekstsesongen.
Nesten hele Nord-Norge er knyttet til havet og har for det meste kystklima, med Finnmarksvidda som et viktig unntak.
Havtemperaturen varierer ikke mer enn 4–5 ℃ mellom sommer og vinter, og derfor vil steder langs kysten ha milde vintre og relativt kjølige somre (kystklima). I innlandet er temperaturen mer direkte bestemt av solinnstrålingen; derfor har innlandet relativt varme somre og kalde vintre. Månedsmiddeltemperaturen for januar spenner fra −17 ℃ på Finnmarksvidda til +3 ℃ i ytre kyststrøk på Sørlandet og Vestlandet. I juli varierer middeltemperaturen fra 17 ℃ omkring Oslofjorden til 0 ℃ på de høyeste toppene i Jotunheimen. Kystområdene fra Halden via Oslofjorden og Jæren til Boknafjorden samt indre fjordstrøk på Vestlandet (Ryfylke, Hardanger, indre Sogn) har flest såkalte sommerdager (antall dager med middeltemperatur over 10 ℃).
Svalbard har et arktisk klima og bare de høyeste fjellområdene på hovedlandet har like kalde somre som Svalbard. Middeltemperaturen i Vest-Spitsbergen er 6℃ i juli og de varmeste dagene kommer sjelden over18 ℃. De sørvestlige delene av Svalbard er påvirket av Golfstrømmen som har sin nordligste påvirkning der.
Nedbør
I et gjennomsnittlig år faller 1380 mm nedbør for landet som helhet. Det er store forskjeller i nedbørsmengde mellom deler av landet. Ytre og midtre strøk mellom Stavanger og Stadlandet får mest nedbør med mer enn 2000 millimeter i flere områder. Ytre og midtre strøk av Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland fylker får også mye nedbør. Finnmarksvidda og Sør-Varanger samt Ottadalen-Dovre, Rondane og Folldal får minst nedbør med 200 til 400 millimeter årlig middelnedbør; 300 mm er omtrent som Sahara eller tørre deler av Spania. På grunn av lite fordamping har nedbørsfattige områder nok fuktighet til å være fruktbare. I høyfjellsområder som Rondane med lite nedbør er det ikke isbreer av betydning. Store deler av Østlandet, indre Trøndelag og Troms samt enkelte indre strøk på Vestlandet får moderat nedbør 500 til 1000 millimeter årlig.
Enkelte deler av Helgelandskysten får rundt 3000 mm årlig som er mer enn i Bergen og like mye som de mest nedbørsrike områdene på Vestlandet. Noen av mest nebørsrike områdene i Norge finnes i tilknytning til isbreer. I indre del av Finnmark er det mest nedør om sommeren, mens det på kysten for eksempel i Lofoten er mest nedbør om høsten og tidlig vinter.
På Svalbard er det lite nedbør omtrent som de tørreste strøkene på fastlandet. Luften er svært ren dels fordi den er tørr og dels fordi det er lite støv og andre urenheter. Den rene og skarpe luften gjør det vanskelig å bedømme avstander.
Vestlandet er blant de mest nedbørsrike områdene i hele Europa, og et av de våteste områdene i verden utenfor tropene. Vestland fylke har noen av de mest nedbørsrike områdene i Norge. Lavtrykkene kommer ofte rett inn mot Vestlandet og fører med seg mye mild og fuktig luft fra havet. Når man i tillegg har orografisk heving langs Langfjella i Sør-Norge, kan man få svært våte forhold. Våtest er det i et belte 50–60 km inn fra kysten.
Nedbørsmengden er i hovedtrekk mindre lengst nord i landet. De mest nedbørsrike områdene er i ytre og midtre strøk på Vestlandet og på Helgelandskysten (som enkelt stedet får like mye nedbør som i Bergen). De mest nedbørsrike områdene er nær isbreer samt i midtre strøk av Vestland fylke. Ved kysten av Vestlandet er årsnedbøren 1500 mm, mest er det omkring 50 km fra kysten med rundt 3000 mm, mens indre strøk på Vestlandet har rundt 1000 mm. Indre strøk av Finnmark får rundt 300 mm årlig, jorden holder seg fuktig på grunn av lite fordampning. Kyststrøkene får mest nedbør høst og vinter, og minst vår og sommer. Indre strøk på Østlandet og i Finnmark har mest nedbør om sommeren. I for eksempel Karasjok er det svært lite nedbør om vinteren.
Målestasjonen med høyeste årlige nedbørsnormal er Brekke i Sogn og Fjordane med 3575 mm. De vestlige fjellområdene mottar imidlertid vesentlig større mengder, og estimater tyder på at for eksempel Ålfotbreen har en normal årsnedbør like i underkant av 6000 mm. I 1990 falt det 5595 mm i Brekke.