Josef Anton Bruckner (1824–1896) var en østerriksk komponist, organist og musikkpedagog i romantikken. Han var professor ved konservatoriet i Wien. Først sent i livet ble han anerkjent av sine samtidige som komponist, men i dag regnes han som en av de største symfonikerne i andre halvdel av 1800-tallet. Han skrev også kirkemusikk, blant annet tre store messer og et Te Deum. Som organist ble han fremfor alt kjent for sine improvisasjoner.
Bruckner var en beskjeden mann, og var lenge i tvil om sitt talent. Dette overvant han gjennom et utrettelig arbeid med sine komposisjoner, som ofte fikk nye versjoner etter den første utgivelsen. Hans sterke gudstro og kjærlighet til naturen var uløselig knyttet sammen, og kommer umiskjennelig til uttrykk i all hans musikk.
Hans møte med Richard Wagners musikk kom først da han hadde fylt 40 år, men det påvirket til gjengjeld sterkt hans senere arbeider. Samtidens motstandere mot Wagner vendte seg følgelig også mot Bruckner, og kritiserte hans komposisjoner. Dette forsinket den alminnelige anerkjennelse av Bruckners verker, som likevel kom til slutt. Han døde i en æresbolig i Belvedere-slottet i Wien, tildelt av keiseren.
Liv og virke Bakgrunn miniatyr|Bruckners barndomshjem i Ansfelden Anton Bruckner ble født 4. september 1824 i landsbyen Ansfelden, nå delbydel i kommunen med samme navn, en forstad til Linz. I Bruckners slekt hadde det vært bønder og håndverkere, helt tilbake til 1500-tallet. De bodde nær en bro sør for Sindelburg, noe som førte til at de ble kalt «Pruckhner an der Pruckhen». Bruckners farfar Josef Bruckner (1749–1831), ble utnevnt til skolemester i Ansfelden i 1776. Stillingen gikk i 1823 videre til hans sønn og komponistens far, Anton Bruckner (1791–1837). Det var en dårlig betalt, men godt respektert stilling i landlige omgivelser. Anton Bruckner den eldre giftet seg med Theresia Helm (1801–60). Paret fikk elleve barn, hvorav Anton Bruckner var den eldste.
Musikk var en del av skolens læreplan, og Bruckners far var hans første musikklærer. Bruckner lærte å spille orgel tidlig som barn. Han ble veldig opptatt av instrumentet og øvde ofte i 12 timer om dagen. Han begynte på skolen da han var seks år, og var en hardtarbeidende elev. Mens han studerte, hjalp Bruckner også faren med å undervise de andre barna. Etter at Bruckner ble konfirmert i 1833, sendte hans far ham til en annen skole i Hörsching. Skolemesteren der Johann Baptist Weiß, var en respektert organist. Her fullførte Bruckner sin skoleutdannelse og utviklet seg som organist. Rundt 1835 skrev Bruckner sin første komposisjon, en pange lingua. Den ble også en av komposisjonene som han reviderte på slutten av livet. Da faren ble syk, dro Anton tilbake til Ansfelden for å hjelpe ham i arbeidet.
Lærerutdannelse miniatyr|Klosteret Stift Sankt Florian Bruckners far døde i 1837, da Bruckner var 13 år gammel. Lærerstillingen og tjenesteboligen ble gitt til en etterfølger, og Bruckner ble sendt til augustinerklosteret Stift Sankt Florian for å bli korgutt. I tillegg til korpraksis inkluderte utdannelsen hans fiolin- og orgeltimer. Bruckner hadde ærefrykt for klosterets store orgel, som ble bygget i senbarokken og rekonstruert i 1837. Enkelte ganger spilte han på det under gudstjenester. Senere fikk orgelet navnet «Brucknerorgelet». Til tross for hans musikalske evner sendte Bruckners mor sønnen til et lærerseminar i Linz i 1841.
Etter å ha gjennomført seminaret med utmerket karakter, ble Bruckner sendt som lærerassistent til en skole i Windhaag. Levestandarden og lønnen var svært dårlig og Bruckner ble stadig ydmyket av sin overordnede, lærer Franz Fuchs. Til tross for den vanskelige situasjonen klaget Bruckner aldri eller gjorde opprør. En tro på egen underlegenhet skulle bli et av Bruckners personlige hovedtrekk hele livet. Han bodde i Windhaag fra han var 17 til 19 år, og underviste i fag som ikke hadde noe med musikk å gjøre.
Prelat Michael Arneth la merke til Bruckners dårlige situasjon i Windhaag og tildelte ham en lærerassistentstilling i nærheten av Stift Sankt Florian, og sendte ham til Kronstorf an der Enns i to år. Her kunne han drive mer med musikk, og tiden i Kronstorf ble mye bedre for Bruckner. Mellom 1843 og 1845 var Bruckner elev av Leopold von Zenetti i Enns. Sammenlignet med de få verkene han skrev i Windhaag, viser Kronstorf-komposisjonene fra 1843 til 1845 en betydelig forbedret kunstnerisk evne, og til slutt begynnelsen på det som kan kalles «Bruckner-stilen». Blant Kronstorf-verkene er vokalstykket Asperges me (WAB 4), som den unge lærerassistenten, upassende for sin stilling, signerte med «Anton Bruckner m.p.ria. Comp[onist]». Dette har blitt tolket som et tidlig tegn på Bruckners kunstneriske ambisjoner. Ellers er lite kjent om Bruckners planer for livet, slik han så det på dette tidspunktet.
Organist i Sankt Florian fra 1845 til 1855 miniatyr|Bruckner-orgelet i St. Florian Etter Kronstorf-perioden vendte Bruckner i 1845 tilbake til Sankt Florian, der han de neste 10 årene skulle jobbe som lærer og organist. I mai 1845 besto Bruckner eksamen som hjelpelærer, og han begynte ved en av landsbyskolene i Sankt Florian. Da han senere tok eksamen for undervisning ved høyere utdanning, fikk han karakteren «meget godt» i alle disipliner. I 1848 ble Bruckner utnevnt til organist i Sankt Florian og i 1851 ble dette gjort til en fast stilling. I Sankt Florian besto det meste av repertoaret av musikken til Michael Haydn, Johann Georg Albrechtsberger og Franz Joseph Aumann.Hawkshaw, Paul (2007). "Anton Bruckner's Counterpoint Studies at the Monastery of Saint Florian, 1845–55". The Musical Quarterly. 90 (1): 94. Under oppholdet i Sankt Florian fortsatte Bruckner å jobbe med Zenetti.
Domorganist i Linz fra 1855 til 1868 miniatyr|Domkirken (Alter Dom) i Linz, der Bruckner var domorganist. I 1855 forlot Bruckner Sankt Florian for å bli domorganist i Linz, der han ble i tretten år. I Linz dirigerte han også et mannskor, et såkalt Liedertafel. I denne perioden vant han et stadig bedre ry som orgelspiller og -improvisator.
Bruckner ønsket å bli elev av den berømte musikkteoretikeren i Wien Simon Sechter. I 1855 viste han Sechter sitt verk Missa solemnis (WAB 29), som han hadde skrevet et år tidligere, og ble akseptert som elev. Utdanningen omfattet blant annet inkluderte ferdigheter i musikkteori og kontrapunkt. Den foregikk for det meste via korrespondanse, men inkluderte også lange personlige økter i Wien. Sechters undervisning skulle vise seg å få en stor innflytelse på Bruckner. Da Bruckner selv begynte å undervise i musikk, baserte han læreplanen sin på Sechters bok fra 1854, Die Grundsätze der musikalischen Komposition (norsk: De grunnleggende regler for musikalsk komposisjon).
Bruckner, som hovedsakelig var selvlært som komponist, begynte først å komponere for alvor i en alder av 37 år i 1861. Han studerte videre med Otto Kitzler, som var ni år yngre enn ham. Bruckner betraktet de tidligste orkesterverkene sine som rene skoleøvelser, utført under tilsyn av Otto Kitzler. Det dreide seg om «studieverket» Symfoni i f-moll, de tre orkesterstykkene (Moderato in E-dur, andante i e-moll og moderato com moto i F-dur), Marsj i d-moll og Ouverture i g-moll, som han komponerte i 1862–1863. Han fortsatte studiene til han var 40 år.
Kitzler introduserte ham for musikken til Richard Wagner, som han tidligere ikke hadde hørt om. Wagners verker fikk avgjørende betydning for Bruckner og fra 1863 arbeidet han mye med dem. Da han fikk høre Tannhäuser ble han helt bergtatt og hans musikkoppfatning ble nå en helt annen. Han begynte å korrespondere med Wagner og fikk låne noter av ham.
Det var først etter fylte 60 år, etter urfremføringen av hans Syvende symfoni i 1884 at Bruckner vant bred anerkjennelse som komponist. I 1861 hadde han allerede stiftet bekjentskap med Franz Liszt som i likhet med Bruckner hadde en sterk, katolsk religiøs tro. I mai 1861 debuterte han også som dirigent for sitt Ave Maria i syv deler. Rett etter at Bruckner hadde avsluttet studiene under Sechter og Kitzler, skrev han sitt første modne verk, Messe i d-moll.
Bruckner i Wien fra 1868 til 1896 miniatyr|Anton Bruckner med Frans Josef-ordenen. Portrettmaleri av Josef Büche miniatyr|Bygningen kalt Kustodenstöckl i Øvre Belvedere, der Bruckner tilbrakte sine siste leveår og til slutt døde. Etter Sechters død i 1868 aksepterte Bruckner nølende Sechters stilling som lærer i musikkteori ved konservatoriet i Wien. Han ble professor i generalbass, kontrapunkt og orgel. I løpet av sin tid ved konservatoriet konsentrerte han seg om å skrive symfonier. Disse symfoniene ble imidlertid dårlig mottatt, til tider ansett som «ville» og «intetsigende». Hans studenter ved konservatoriet inkluderte Richard Robert. Hans elev Friedrich Klose skrev en bok om hans inntrykk av Bruckner som komponist og lærer.
Han aksepterte senere en stilling ved Universitetet i Wien i 1875, hvor han forsøkte å gjøre musikkteori til en del av læreplanen.
Bruckners begeistring for Wagner ble også en ulempe for ham. Det eksisterte i samtiden en hissig strid for og mot Wagner. Så lenge han nøyde seg med å fremføre Wagners verker var det ikke så farlig. Men da han begynte å utgi egne symfonier, slo Wagnermotstanderne til også mot Bruckner. Det gjaldt særlig Eduard Hanslick som dominerte det musikalske liv i Wien.
Han var imidlertid ikke uten støttespillere. Deutsche Zeitungs musikkritiker Theodor Helm, og kjente dirigenter som Arthur Nikisch og Franz Schalk prøvde stadig å bringe musikken hans til publikum, og foreslo for dette formål «forbedringer» for å gjøre Bruckners musikk mer akseptabel for publikum. Mens Bruckner tillot disse endringene, testamentere han sine originale partiturer til det østerrikske nasjonalbiblioteket i Wien, som han mente hadde musikalsk verdi.
I tillegg til sine symfonier skrev Bruckner messer, motetter og andre sakrale korverk, og noen få kammerverk, inkludert en strykekvintett. I motsetning til hans romantiske symfonier er noen av Bruckners korverk ofte konservative og kontrapunktiske i stilen; Te Deum, Helgoland, Salme 150 og minst én messe viser imidlertid nyskapende og radikal bruk av kromatikk.
Bruckner var en kjent organist på sin tid, og imponerte publikum i Frankrike i 1869, og Storbritannia i 1871. Han ga seks konserter på et nytt Henry Willis-orgel i Royal Albert Hall i London og ytterligere fem i Crystal Palace. Selv om han ikke skrev noen større verk for orgelet, kunne improvisasjonene hans noen ganger gi ideer til symfoniene. Han underviste i orgelspill ved konservatoriet; blant elevene hans var Hans Rott og Franz Schmidt. Gustav Mahler, som kalte Bruckner sin «forløper», gikk på konservatoriet på dette tidspunktet.
I juli 1886 dekorerte keiser Frans Josef I av Østerrike-Ungarn ham med Frans Josef-ordenen. Han trakk seg mest sannsynlig fra sin stilling ved Universitetet i Wien i 1892, i en alder av 68. Han skrev mye musikk som han brukte for å hjelpe til med å undervise studentene sine.
Bruckner fikk fra 1892 svært dårlig helse, og måtte i 1895 forlate sin leilighet i Hessgasse. Keiseren tildelte ham da en æresleilighet i Belvedereslottet, i den såkalte Kustodenstöckl i Øvre Belvedere, for å spare ham for trappene. Bruckner døde i Wien i 1896 i en alder av 72. Han er gravlagt i krypten til klosterkirken i Sankt Florian, rett under favorittorgelet hans. Han hadde alltid hatt en grotesk fascinasjon for døden og døde kropper, og etterlot seg eksplisitte instruksjoner angående balsamering av liket hans.
Personlighet Bruckner manglet alle de karakteristika som i dag regnes som typiske for den verdensvante kunstnerprofil i romantikken. Han var lenge i tvil om sitt talent, men overvant dette gjennom et utrettelig arbeid med alle sine komposisjoner. De utkom også ofte i reviderte versjoner.