thumb|Gunnar Knudsen var Norges statsminister under hele første verdenskrig Norge under første verdenskrig var nøytralt, og måtte gå en ofte vanskelig balansegang mellom de krigførende maktenes krav og sine egne forpliktelser som nøytral stat. Selv om landet ikke deltok i verdenskrigen 1914 til 1918, led Norge likevel stor skade på menneskeliv og materiell gjennom senkningene av norske handelsskip. Over 2000 nordmenn omkom på havet under krigen. Gjennom hele krigen ble landet styrt av statsminister Gunnar Knudsen.
Norge i årene før krigen thumb|300px|Den tyske keiser Wilhelm II var ofte på besøk i Norge i årene før første verdenskrig. Like før krigsutbruddet befant han seg i landet på cruise. Her ses han sammen med kong Haakon VII. Norge var først blitt selvstendig i 1905, men selv i de følgende årene hadde landet ikke egentlig ført noen selvstendig utenrikspolitikk. Først og fremst ønsket man å sikre Norges selvstendighet og unngå utenrikspolitiske vanskeligheter. For eksempel besluttet den norske regjeringen å holde seg utenfor Nordsjøtraktaten, enda denne direkte angikk Norges interesser. Men under den andre marokkokrisen i 1911 ble det klart at også det avsidesliggende Norge kunne komme til å bli trukket inn i storpolitikken. Da Storbritannias finansminister Lloyd George under krisen rettet en kraftig advarsel mot Tyskland, trakk den tyske høysjøflåten seg uventet inn i de norske fjordene.Keilhau (1927), s. 1–3.
Disse hendelsene gjorde det klart at Norges nøytralitet kunne komme til å bli krenket dersom det brøt ut krig. Dessuten ble det klart at man kunne risikere at tilførselen fra utlandet kunne bli avbrutt. Norge var nemlig svært avhengig av tilførsler fra utlandet, særlig av korn og kull. Det norske militæret redegjorde derfor for nødvendigheten av en opprustning av det norske forsvaret. I de siste årene før krigsutbruddet ble det også drevet en del agitasjon i pressen for en styrking av forsvaret. Stortinget bevilget penger til kjøp av to nye panserskip, og våren 1914 ble tjenestetiden for de vernepliktige utvidet fra et halvt til ett år.Keilhau (1927), s. 3–4.
Selv om enkelte stemmer advarte mot en kommende krig mellom stormaktene i Europa, var stemningen blant folk flest optimistisk helt frem til bare noen dager før krigsutbruddet. Også statsminister Gunnar Knudsen, som hadde dannet sin andre regjering i 1913, mente at den utenrikspolitiske himmelen var skyfri, slik han fremholdt i en berømt tale i februar 1914. Og da krigen først brøt ut, mente de fleste at den umulig kunne komme til å vare lenge.
Sommeren 1914 ble lenge husket for det gode været. Samtidig var det 100 år siden riksforsamlingen på Eidsvoll, et jubileum som ble feiret med en stor utstilling på Frogner i Kristiania. I juli var det stor regatta på Kristianiafjorden.
Krigsutbruddet Panikken Den østerrikske tronfølgeren ble myrdet 28. juni 1914, men denne begivenheten vakte ikke synderlig bekymring i Norge. Først etter Østerrike-Ungarns krigserklæring til Serbia 28. juli begynte man å merke panikken. Fra 31. juli var det stor uro på børsene, og kornprisene skjøt voldsomt i været. Store menneskemengder sto utenfor Norges Bank i Kristiania for å veksle inn sedler i gull. Det ble hamstret mat og andre varer i butikkene.Keilhau (1927), s. 11–19.
Norges nøytralitet thumb|Kong Christian X av Danmark, kong Gustav V av Sverige og kong Haakon VII av Norge på balkongen under trekongemøtet i Malmö i 1914 Når det gjaldt forholdet til de krigførende maktene, var det enighet at Norge skulle være nøytralt. Sverige og Danmark hadde samme holdning. Alt 29. juli tok den svenske ambassadøren i Kristiania, Fredrik Ramel, initiativ til et svensk-norsk samarbeid, som ledet til en felles norsk og svensk nøytralitetserklæring av 8. august 1914.Keilhau (1927), s. 21. Senere kom Danmark med i samarbeidet, som førte til trekongemøtet i Malmö i desember 1914. I løpet av krigen skulle det flere ganger bli arrangert møter mellom de tre landenes konger og utenriksministere.
Norsk nøytralitet skulle vise seg å bli vanskelig å balansere i løpet av første verdenskrig, og som et resultat har Norge ofte blitt omtalt som den nøytrale allierte.
Regjeringens foranstaltninger I slutten av juli 1914 var statsminister Gunnar Knudsen på seiltur, og rakk ikke tilbake til hovedstaden før sent 2. august. Regjeringens første foranstaltninger ble derfor tatt uten ham i statsrådet 2. august. Da lot regjeringen nøytralitetsvernet innkalle, og man la grunnlaget for regjeringens økonomiske politikk under krigen. For å få orden i pengeforholdene under panikken ble Norges Banks seddelinnløsning stanset 4. august. Dessuten ble det innført en måneds moratorium for pengekrav. For å sikre statsfinansene ble det opptatt to dyre statslån i Storbritannia og i USA.Keilhau (1927), s. 31.
For å sikre tilførselen av forsyninger ble det innført utførselsforbud for en rekke varer, og det ble gitt anledning til å innføre maksimalpriser. En provianteringskommisjon ble nedsatt for å lede provianteringspolitikken. Denne kommisjonen innførte maksimalpriser på varer som korn, mais, kaffe, sukker, kull, koks, olje og bensin. Maksimalprisene ble imidlertid avskaffet etter at panikken hadde lagt seg utover høsten 1914. Det ble også opprettet en arbeidsledighetskomité, fordi man fryktet arbeidsledighet, men denne frykten viste seg å være ubegrunnet.Keilhau (1927), s. 36–37.
Norge var helt avhengig av skipsforbindelsen med utlandet. Ved krigsutbruddet gikk imidlertid alle norske skip i havn, fordi det ble risikabelt å seile, og det var for dyrt å forsikre skipene mot krigsskader. Regjeringen nedsatte derfor en krigsforsikringskomité, som foreslo en gjensidig, men tvungen forsikring av norske skip. Krigsforsikringen ble opprettet ved lov av 21. august 1914, og førte til at norske skip snart kunne gå ut igjen og opprettholde skipsforbindelsen til Norge gjennom hele krigen.Keilhau (1927), s. 32–35.
Regjeringen innkalte straks Stortinget, som kom sammen 8. august og ble sittende i noen uker for å godkjenne regjeringens forslag til foranstaltninger. I pressen ble det tatt til orde for å danne en samlingsregjering i stedet for Knudsens Venstre-regjering, men dette ble avvist av Venstre.
Norges forhold til de krigførende maktene mini|De krigførende og de nøytrale statene i Europa Etter hvert som krigen trakk i langdrag, ble det vanskeligere for Norge å forholde seg fullstendig nøytralt. Norge var nemlig avhengig av tilførsler fra både Tyskland og Storbritannia, og ønsket å handle med begge to. Samtidig var de i de krigførende maktenes interesse at Norge handlet så lite som mulig med motparten. I begynnelsen av 1915 innførte Tyskland sin sperring av Nordsjøen, mens Storbritannia på sin side innførte blokade av Tyskland. Dermed kom kontrabandebestemmelsene og folkeretten til å stå sentralt. Hvilke varer kunne norske skip i egenskap av nøytrale frakte fritt omkring på havene? Storbritannia, som kontrollerte havene, var tilbøyelig til å hevde en temmelig bred definisjon av hva som var kontrabande, til protester fra Norge og andre nøytrale land.
Storbritannias blokade førte i praksis til at Norge ble helt avhengig av vestmaktene, siden det var de som kunne skaffe de fleste av de varene Norge trengte. For å få importere varer fra vestmaktene, måtte norske firmaer gå med på betingelser om ikke å selge til Tyskland. Disse uoffisielle avtalene ble kalt bransjeavtalene. Ordningen førte til at Norge ble forsynt med varer, men var til stor skade for forholdet til Tyskland, selv om regjeringen formelt ikke hadde noe med dem å gjøre.
Fiskepolitikken Vestmaktenes blokade førte til matmangel i Tyskland. Tyskerne var derfor meget interesserte i å kjøpe norsk fisk. I det første krigsåret kjøpte de all den fisk de kom over i Norge, slik at det ble høykonjunktur for det norske fisket. Men Storbritannia forsøkte snart å hindre dette salget, først og fremst ved å true med å stanse tilførselen av kull og olje. De norske myndighetene gikk da med på å la britene kjøpe fisken i stedet for tyskerne. Våren 1916 kjøpte de opp 70–80 % av den norske produksjonen.Vogt (1938), s. 58–62. Men i lengden ønsket ikke britene å kjøpe fisk de ikke trengte til markedspriser. 5. august måtte Norge gå med på en hemmelig fiskeavtale, som krevde at den norske regjeringen innførte eksportforbud for norsk fisk. Til gjengjeld skulle Storbritannia kjøpe all norsk fiskeproduksjon til faste priser. Da avtalen lekket ut, vakte den stor forbitrelse i Tyskland.
Kobbereksporten og kullforbudet I tillegg til fisk ønsket Tyskland å kjøpe norsk kobberkis og svovelkis, som de trengte til ammunisjonsfabrikkene sine. Samtidig var Norge helt avhengig av raffinert kobber, og markedet for dette var kontrollert av Storbritannia. Norge måtte derfor i august 1916 gå med på kobberavtalen og etter uenighet om ordlyden i denne avtalen Rio Tinto-avtalen av oktober 1916. Norge innførte eksportforbud for kobberkis og svovelkis, og for å dekke importen av raffinert kobber måtte norsk kis selges gjennom det britisk-spanske selskapet Rio Tinto. Avtalen stred mot løfter Norge tidligere hadde gitt Tyskland, og førte til en rekke diplomatiske vanskeligheter. 2. januar 1917 innførte Storbritannia forbud mot eksport av kull til Norge, en vare Norge var helt avhengig av. På omtrent samme tid innførte tyskerne sin uinnskrenkede ubåtkrig, og det så ut som om forholdet til Tyskland ville bli kraftig forverret. Men 23. januar 1917 lyktes det å inngå en handelsavtale med Tyskland, samtidig som Norge 14. februar ga etter for Storbritannias krav. Dermed ble kullforbudet opphevet 17. februar.Keilhau (1927), s. 153–78.
Spionasje Utdypende artikkel: Spionasje i Norge under første verdenskrig Forholdet til Tyskland ble også forsuret av flere store spionsaker. Den største av disse var Rautenfels-affæren i 1917, da det ble oppdaget et stort bombelager på Grünerløkka i Kristiania, og den tyske diplomatkureren baron von Rautenfels ble avslørt som ansvarlig. Tyske agenter ble mistenkt for å spionere på tyske handelsskip eller for regelrett sabotasje. Tysk etterretningstjeneste brukte det nøytrale Norge som en kanal for spioner og meldinger inn og ut av Storbritannia. Ved flere anledninger ble også nordmenn rekruttert som spioner, det mest kjent tilfellet var maleren Alfred Hagn. Tyskerne hadde også agenter som holdt øye med skipstrafikken i norske havner, særlig etter at Tyskland erklærte ubegrenset ubåtkrig i 1917. Britene hadde imidlertid også agenter i Norge, som førte kontroll med norske firmaer.Vogt (1938), s. 130–140.
Norsk deltakelse Omkring 15.000 menn og kvinner fra Norge deltok i de krigførende landenes militære styrker eller på sykehusene. Ved fronten var det stort sett menn som deltok i kamphandlinger, mens norske kvinner arbeidet som leger eller pleiere på sykehusene bak fronten. Noen av dem arbeidet for Røde Kors.
Den norske handelsflåten og den uinnskrenkede ubåtkrigen thumb|Minnehallen over de omkomne sjøfolkene utenfor Stavern, innviet i 1926 Alt den første krigshøsten gikk norske handelsskip tapt. I 1914 ble åtte norske dampskip senket av miner, og 28 mennesker omkom. Enkelte handelsskip ble også stanset av tyskerne og senket. Etter at Tyskland innførte blokade mot vestmaktene, ble flere skip senket ved direkte angrep. I 1915 ble ni dampskip minesprengt, mens 24 damp- og motorskip og 25 seilskip ble senket. I 1916 ble enda flere senket, slik at 135 skip var gått tapt og 144 mennesker var omkommet innen august 1916.Keilhau (1927), s. 61–62. Etter den norske fiskeavtalen med Storbritannia i august 1916 foretok forøvrig Tyskland represalier mot Norge ved å senke elleve skip utenfor kysten av Nord-Norge med ubåter. Disse senkningene vakte stor forargelse både i Norge og i andre nøytrale land. Norge protesterte overfor Tyskland med den såkalte ubåtresolusjonen av 13. oktober 1916.Vogt (1938), s. 103–105. Utover høsten dette året steg antallet senkede skip betraktelig.