Kirkestriden i norsk kirkehistorie pågikk i perioden fra 1880-tallet fram til 1930-tallet, med en særlig innholdsfylt periode de første tiårene etter århundreskiftet. Konfliktene som preget kirken gikk primært mellom tilhengere av liberalteologi og mer tradisjonelle, konservative kristne. Særlig i de lavkirkelige legbevegelsene var motstanden mot liberalteologi stor.
Konflikten ble særlig tydelig rundt den såkalte professorstriden som endte med grunnleggelsen av Menighetsfakultetet i 1908.
Liberalteologi i Norge
thumb|Bjørnstjerne Bjørnson – En markant kirkekritiker. Gjennom 1870- og 80-årene vokste moderniteten frem i Norge. I kirkedebatten ble moderne tanker fremmet av menn som Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg, som begge kritiserte kirken med drøfting av dogmer og med bibelkritisk innsikt. Samtidig ble også kirkens syn på ekteskap og seksualmoral utfordret av kunstnere, særlig i Kristiania. De sentrale personene her var særlig Christian Krohg og Hans Jæger.
Både disse angrepene fra «fritenkere», og den faglige utviklingen innen teologi og religionsvitenskap ble møtt med skepsis i store deler av kirken i Norge. Særlig to personer ble sentrale i debatten som oppstod med fremveksten av disse tankene. Dette var presten J.C. Heuch som senere ble biskop i Kristiansand, og professor ved det teologiske fakultet, Fredrik Petersen.
Heuch var en aktiv apologetiker som ville verne Bibelen mot kritikk. Målet med dette var å avsløre denne kritikken som rasjonalistisk vantro. Heuch var konservativ på alle måter, og ville bekjempe den moderne kulturen både ideologisk, politisk og kirkepolitisk. Han var motstander av parlamentarisme og kvinneemansipasjoner. I indrekirkelige spørsmål var han også konservativ, og arbeidet mot kirkedemokrati og også en tid mot fri lekmannsforkynnelse.
Petersen tok avstand fra at Bibelen skulle være verbalinspirert, og knyttet i stedet Bibelens opprinnelse, og med det autoritet, til forfatterne av de ulike skriftene, noe som gjorde bibelkritikk mulig. Han var positiv til de nye vitenskapene, samtidig som han ville verne kirken mot vantro. Også Petersen skrev mye apologetisk litteratur, der han drøftet kristen tro i møte med moderne vitenskap. Petersen ble aldri møtt med forståelse i radikale miljøer i Norge, og han fikk også motstand fra sine kolleger på det teologiske fakultet. Man sier gjerne at den moderne epoken i norsk teologi begynner med et foredrag Petersen hadde på et stiftsmøte i Kristiania i 1880.Molland, (1979) II, s. 134. Foredraget hadde tittelen «Hvorledes bør Kirken møde Nutidens Vantro?», et foredrag som satte tonen for den videre debatten.
«Frontlinjene» dannes Hele kollegiet på det teologiske fakultetet, minus Petersen, stilte seg på konservativ side i debatten som fulgte. Carl Paul Caspari var svært konservativ innen sitt fagfelt, Det gamle testamentet. Han avviste litterærkritikk og kildesondering, som ellers var vanlige metoder i tiden. Historisk-kritisk bibelforskning så han på som rasjonalistiske angrep på Bibelen. Begge professorene i Det nye testamentet, Fredrik Wilhelm Klumpp Bugge og Sigurd Odland, gikk inn på den konservative siden, noe også Petersens kollega i systematisk teologi, Gisle Johnson, gjorde. Dette overveldende flertallet av professorer i de teologiske disiplinene, gjorde at de aller fleste prestene i Norge også var enige i de konservatives sak, noe de delte med det såkalte «vakte lekfolk».
På den vitenskapspositivistiske siden var det i starten tidsskriftene Nyt norsk Tidsskrift og Nyt Tidsskrift, begge med Ernst Sars som en av redaktørene sammen med litteraturtidsskriftet Samtiden som var de budbringende fora. I sistnevnte fant man bidragsytere som redaktøren Gerhard Gran og skribentene Bjørnson, Johan Bojer og Fridtjof Nansen. En annen svært viktig person på denne siden av debatten var cand. theol Kristofer Janson, som etter å ha studert teologi i Norge og jobbet på en folkehøyskole her, dro til Minneapolis hvor han ble prest i en unitarisk menighet. Han vendte så tilbake til Norge, og stiftet en unitarisk menighet i Kristiania i 1895. Janson skrev mye, og en del av det han skrev ble møtt med sterk kritikk fra konservativt hold.
Den store kirkestriden tar til thumb|J.C. Heuch gav ut Mod Strømmen. Fram til århundreskiftet foregikk striden, i den grad dette kunne kalles en strid og ikke bare var akademiske drøftelser, i spaltene i aviser og tidsskrifter, i diskusjoner i akademiske kretser og i bøker. Dette skulle endre seg, da det i 1902 kom ut en bok som skulle føre striden inn i en ny fase, der den fikk mer konkrete utløp.
I 1902 gav J.C Heuch ut boken Mod Strømmen, og med denne boken startet en ny epoke i kirkestriden. Boken var svært godt skrevet, og kom ut i seks opplag, hele fire av dem kom høsten 1902. Den var henvendt til lekmannskretser, og Heuch uttrykte i boken dyp bekymring for kirken. Han var på dette tidspunktet syk, og regnet med at han snart ville dø, og skrev boken for å kunne dø med god samvittighet for at han hadde gjort alt han kunne i kampen mot liberalteologien.
Boken fikk blandet mottagelse. I indremisjonskretser ble boken, som ventet, svært godt mottatt. Luthersk Kirketiende var mer blandet i sin vurdering av boken, noe også andre sympatiserende prester var. Aviser, både i Oslo og andre byer, var fulle av teologiske leserinnlegg denne høsten, og alle de teologene som hadde blitt angrepet av Heuch var blant dem som ville skrive i avisene.
Ordskiftet i avisene pågikk i tre måneder, og 20. desember rykket Lyder Brun, Christopher Bruun, Jens Gleditsch og Thorvald Klaveness ut med en erklæring i avisene der de sa at de følte seg presset til «offentlig at maatte erklære, at vi ikke vedkjender os den Gjengivelse og Fortolkning af vore Udtalelser, som Biskopen i sin Bog har givet, men maa betegne den som ganske feilaktig og misvisende.» Heuch hadde allerede 11. oktober sagt at han ville svare i en bok, heller enn i avisene, og sendte samme dag som denne erklæringen kom på trykk i avisene boken Svar til trykkeriet. Boken kom ut med et «Efterskrift», datert 7. januar, som var et svar på erklæringen.
I denne boken tok han ikke tilbake noe av det han før hadde hevdet. Svar kom ut i tre opplag, som var større enn opplagene den forrige boken kom ut i, så den ble like utbredt og vakte stor oppsikt. Reaksjonene på boken fulgte de samme linjer som etter Mod Strømmen.
Debatten pågikk hele året, og de konservative innkalte i slutten av oktober til et stort «kirkeligt Møde» i Kristiania. Møtet samlet over 600 deltagere, som diskuterte den moderne teologien. Det var stort sett fra konservativ side møtedeltagerne kom, da det var til disse kretsene invitasjonene hadde gått ut.
Professorstriden
Petersen dør 9. januar 1903 døde Fredrik Petersen, og med det ble det ledig et professorat i systematisk teologi på Det teologiske fakultet. Dette ble begynnelsen på en ny fase i kirkestriden.
Det kom fire søknader på stillingen. Søkerne var dr.theol. August Bugge, stipendiat Christian Ihlen, pastor Johannes Ording og amtsskolebestyrer cand.theol. Torleif Homme. Av disse fire, ble de tre første plukket ut til å konkurrere om stillingen. I denne konkurransen trakk Ihlen seg, og Bugge leverte et arbeid som ikke ble bedømt som godt nok. Ording derimot hadde levert et meget godt arbeid. Samtidig fant flertallet i ansettelseskomiteen at Ordings sakramentsyn stod utenfor luthersk lære, noe de mente gjorde han diskvalifisert til jobben.
Flertallet av kollegiet på det teologiske fakultet, alle bortsett fra Odland, mente derimot at Ording befant seg innenfor luthersk lære, og gikk inn for å ansette ham.
Stillingen skulle besettes i et regjeringsmøte, og før statsrådene ble samlet, pågikk det en protestaksjon i avisene. Aksjonen var organisert av Det norske lutherske Indremissionsselskab, og man tok til ordet for at Ording ikke måtte ansettes i stillingen.
Da regjeringen samlet seg for å ta avgjørelsen, 29. februar, falt den ned på at stillingen ikke skulle besettes på dette tidspunktet. Den var for delt i synet på Ording til å kunne ansette ham.
Hvem skal være vikar? Neste stridstema i professorstriden var hvordan man skulle organisere vikarundervisning for den ledige stillingen. Regjeringen tok dette i egne hender, og overkjørte kollegiet på det teologiske fakultet. Kirkeminister Hans Nilsen Hauge mente at den beste måten å løse problemet på, var å la Odland undervise i dogmatikk og Ording i etikk. Dette ble det stor debatt om, både i avisene og i Stortinget. Under stortingsbehandlingen av saken, gjorde Hauge saken til et kabinettsspørsmål, og fikk saken vedtatt med 71 mot 45 stemmer. Ording fikk så spørsmål om å undervise i etikk, og svarte umiddelbart nei. Dette grunngav han med «at det Standpunkt, den Retning som jeg i dogmatisk Henseende repræsenterer, officielt stemples som ikke berettiget i vor Kirke og Theologi.»Molland, II. Side 288.
Både Hauge, fakultetet og Odland kom nå med flere forslag til aktuelle kandidater til å ta undervisningen. Odland ville dele den mellom seg og sogneprest Jens Tandberg, mens flertallet av fakultetets professorer ville dele undervisningen mellom Odland og den liberale pastor Jens Gleditsch. Odland så på Gleditsch på linje med Orland, og nektet å godta ham.
På dette tidspunktet holdt regjeringen på å gå i oppløsning på grunn av professorsaken og uenighet om Hauges behandling av denne. Fire statsråder truet med å gå av om Odland skulle få eneansvaret for dogmatikk, samtidig som Odland truet med å gå av om Orland ble ansatt.
25. juli la Hauge fram et løsningsforslag for kollegiet på TF. Han foreslo at Ording og Tandberg stod ansvarlige for undervisningen i systematisk teologi, og at begge hadde ansvar både for etikk og dogmatikk. På grunn av sommerferien fikk ikke kollegiet beskjeden før i august, og flertallet sa da at de kunne gå med på dette. Odland var igjen i mindretall, og sa at om dette ble resultatet, kunne ikke han bli i sin stilling på fakultetet.
2. september trakk Tandberg tilbudet sitt om å undervise. Hauge så seg dermed nødt til å lyse ut stillingen på nytt. Som en nødløsning gikk nå Odland med på at Gleditsch stod for undervisningen ut semesteret. Dette vikariatet skulle vise seg å vare ut 1904 og hele 1905. Ording skulle også få deler av lønnen som var tilgjengelig. Dette var ment som en forskningsstøtte, og skulle ikke brukes til undervisning. I praksis ble derimot dogmatikkforelesningenen holdt av Ording. Odland fant seg i dette på grunn av omstendighetene.
Professoratet blir besatt thumb|300px|Regjeringen som til slutt avgjorde professorstriden. 17. september ble det besluttet å lyse ut stillingen en gang til. Denne gangen kom det hele åtte søkere. Blant disse var også denne gangen Ording, og Hauge forsøkte å få regjeringen med på å utelate ham fra vurderingen, uten å lykkes. Det ble denne gangen ikke utlyst en konkurranse, men man bad seks sakkyndige, som bestod av tre svenske professorer i teologi, to danske teologer og en finsk professor, om å uttale seg om søkernes vitenskapelige produksjon. Før disse vurderingene kom inn til regjeringen, hadde landet gjennomlevd unionsoppløsningen i 1905, og fått en ny regjering og med det også ny kirkeminister. Den nye kirkeministeren var den konservative prosten Christoffer Knudsen.
I desember 1905 var vurderingene fra de sakkyndige klare. Av seks sakkyndige satte fem Ording som den best kvalifiserte, og av disse var det tre som framhevet ham som en med et betydelig fortrinn. De samme tre vurderte ham også spesielt med tanke på konfesjonelle standpunkt, og fant ham klart innenfor luthersk lære. Cand. theol Christian Ihlen kom ut som en klar nummer to, også han med mange rosende ord.
Kollegiet på Det teologiske fakultet innstilte igjen Ording til jobben, også denne gang uten Odlands samtykke. Odland gikk inn for Ihlen. 21. desember sluttet så hele det akademiske kollegium seg til flertallet på Det teologiske fakultet, og anbefalte Ording til stillingen.