Laks (Salmo salar), også kalt atlanterhavslaks og villaks, forekommer i Nord-Atlanteren og gyter i tilstøtende elver. Globalt har laks status som livskraftig, men den globale populasjonen har ikke blitt vurdert siden 1996, I Norsk rødliste for arter 2021 ble statusen lokalt oppjustert til nær truet i 2021. I tillegg finnes det to relikte laksestammer i Norge, nemlig namsblank eller småblank i øvre deler av Namsen og bleke i Byglandsfjorden.
I Norge går laksen lokalt også under en rekke andre navn, som parr, leksing, svidde, tert, pjakk, diddi, svele, og grilse med mer.
Beskrivelse Atlanterhavslaksen blir av mange holdt for å være den flotteste av lakseartene. Hannlaksen (som gjerne kalles hake) kan trolig bli opptil 1,5 m lang og veie mer enn 40 kg. Hunnlaksen blir noe mindre. Den offisielle verdensrekorden for stangfiske er en laks som veide 32,5 kg. Den ble tatt i elva Tana i Finnmark av Nils Walle i 1951. I Devon River i Sør-England ble det i 1901 fanget en laks på hele 46,78 kg, men ikke på stang.Salmo salar. World Record Freshwater Fishing. Besøkt 19. mai 2010
Atlanterhavslaksen skiller seg fra stillehavslaksen ved at den har færre enn 13 stråler i gattfinnen. Laksen har et lite, spisst hode og kroppen er tykkest rundt ved ryggfinnen. Halefinnen er svakt avrundet i formen. Munnen er moderat stor. Utseendet varierer gjennom de ulike fasene av livet, herunder også utfargingen.
Utbredelse og habitat Atlanterhavslaksen er endemisk for Nord-Atlanteren, fra Boston til polarsirkelen i det nordvestre Atlanterhavet, og fra Portugal i sør til Karaporten i Russland i det nordøstre Atlanterhavet.
Forskning på laksens gener tyder på at hver elv har distinkte populasjoner (økotyper), som skiller seg genetisk fra andre elver, og i store vassdrag kan det til og med være ulike populasjoner (stammer).
Atlantisk laks er delt opp i mange selvreproduserende bestander som gyter i store og små vassdrag med utløp til Atlanterhavet, både i Europa og Nord-Amerika.
Norske villaksbestander Laksen blir forvaltet på bestandsnivå både internasjonalt og i Norge, i henhold til retningslinjer fra NASCO (North Atlantic Salmon Conservation Organisation) og råd fra ICES (Det internasjonale havforskningsrådet). Målet for forvaltningen i Norge er at laksebestandene skal oppnå minst god kvalitet etter kvalitetsnormen for villaks. Ved siste vurdering nådde bare 20 % av de vurderte bestandene målet om minst god kvalitet etter kvalitetsnormen. Norske villaksbestander utgjør en stor andel av alle verdens bestander av atlanterhavslaks, og dermed også en stor andel av den genetiske variasjonen innenfor arten. Man regner med at det har vært ca. 450 selvreproduserende bestander av laks i forskjellige elver i Norge.
Gjennom seleksjon over mange generasjoner er laksen i den enkelte elv blitt tilpasset miljøforholdene slik at egenskaper som for eksempel tidspunkt for smoltvandring er optimalisert for maksimal produksjon og overlevelse. De ulike villaksbestandene varierer blant annet i størrelse, kroppsform, og alder ved gyting. Den genetiske variasjonen hos villaks er stor, og bare en begrenset del av den finnes hos oppdrettslaksen, selv om flere laksebestander ble benyttet i etableringen av oppdrettslinjene.
Relikte laksestammer i Norge thumb|Småblank eller namsblank er en relikt laks som finnes i de øvre deler av Namsen. Det er en variant av atlantisk laks. De ulike stammene av ferskvannsstasjonær laks i Norge ble antakelig isolert fra anadrom laks i en periode for omkring år siden. Ved avslutningen av siste istid var landskapet presset ned på grunn av de store, tung ismassene, og etter issmeltinga hevet landskapet seg raskt. Laks koloniserte elvene fra havet, men det ble mange plasser dannet fosser med landhevinga. Mange av disse fossene var uoverstigelige for oppvandrende fisk og gjorde at mange elvestrekninger ble tømt for laks. I noen få tilfeller ble det isolert kjønnsmodnende individer ovenfor fossene, og disse ble opphavet til den stasjonære laksen.
Norge ligger isolert fra resten av Europa, på Den skandinaviske halvøya, og har mange eksempler på arter og bestander av dyr som har en beskjeden utbredelse. Hos norsk laks er en vesentlig del av genetisk og biologisk variasjon knyttet til mangfoldet mellom og innenfor lokale laksestammer. Disse er utsatt for en rekke menneskeskapte trusler knyttet til blant annet fysiske inngrep, oppdrettsindustri og annen industri.
Småblank og bleke er derfor en unik del av det norske artsmangfoldet. Mange av de rødlistede artene i Norge er sjeldne innenfor egne landegrenser, men er vanlige eller endog tallrike i andre deler av verden. Dersom slike arter, med lav nasjonal forekomst, skulle bli utryddet, kan det være mulig å reetablere bestander. To eksempler på slik reetablering i våre nærområder er beverens (Castor fiber) gjenerobring av Sverige og Norge etter utsettinger i Sverige i 1960-årene, og reetableringen av havørnbestander (Haliaeetus albicilla) i Skottland og Irland. En eventuell reetablering av småblank og bleke vil imidlertid være umulig, fordi det ikke finnes noen andre laksebestander med samme kombinasjon av genetiske og økologiske egenskaper, som vil være nødvendig for å kunne gjenskape disse variantene. Kombinasjonen av manglende smoltstadium og tidlig kjønnsmodning hos begge kjønn finnes for eksempel ingen andre steder enn i øvre Namsen. Det kan innvendes at det er funnet liknende elvelevende ferskvannslaks på Newfoundland (Canada), men laks på vestsiden og østsiden av Atlanterhavet er så genetisk forskjellige at de ikke kan erstatte hverandre.
Småblank/namsblank Småblank eller namsblank er en reliktlaks som finnes i de øvre deler av Namsen. Det er en variant av atlantisk laks (S. salar), men ingen underart. Småblank ble først beskrevet i 1953 av fiskebiologen Magnus Berg, som benyttet lokalnavnet småblank om dverglaksen i øvre deler av Namsen. Småblank stammer antakeligvis fra siste istid, da landheving skapte store fosser som laksen ikke klarte å forsere. Normalt ville dette ha ført til at elva oppstrøms fossefallene ble tømt for laks etter hvert som utvandrende smolt (unglaks) slapp seg ned elva for å drive næringsvandring til havs. Man antar imidlertid at klimaforholdene i Namsen på denne tiden var helt spesielle, slik at både hanner og hunner ble kjønnsmodne uten å foreta næringsvandringer til havs. Nå har småblank holdt til i øvre deler av Namsen i cirka . Den foretrekker rasktflytende elvestrekninger og gjennomfører hele livssyklusen i rennende ferskvann. I motsetning til de fleste relikte laksebestander, slik som byglandsbleka, har ikke småblank næringsvandringer til innsjøer, noe som gjør den unik både i nasjonal og internasjonal sammenheng.
Genetisk sett er småblank svært forskjellig fra sjøvandrende laks både i Namsen og andre laksevassdrag. Det er avdekket minst tre genetisk ulike bestander. Småblank har spesielt liten variasjon i sitt arvemateriale, noe som gjør den spesielt sårbar for endringer i miljøet. I tillegg ligger den effektive bestandsstørrelsen på et nivå som er for lavt til at den kan overleve på lang sikt. I Norsk rødliste for arter 2006 som utarbeides av Artsdatabanken ble småblank kategorisert som kritisk truet. Siden Norsk rødliste for arter 2010 kun vurderer tilstanden til arten atlantisk laks – og ikke hver enkelt laksebestand – ble småblank fjernet fra rødlisten. Situasjonen til småblank er imidlertid ikke endret, og den er fortsatt sårbar og truet fra flere hold.
Terskel- og dambygging ved kraftutbygging har medført en betydelig reduksjon av velegnete leveområder. Flere hurtigflytende elveområder er gjort om til terskelmagasiner med relativt stillestående vann som favoriserer aure framfor småblank. Ørekyt (Phoxinus phoxinus) er en liten introdusert karpefisk som raskt sprer seg i småblankens leveområde. Ørekyten trives best i stillestående vann og man vet ikke sikkert hvilken betydning spredningen av denne arten vil ha for småblank. Sjøvandrende laks har gjennom fisketrapper fått tilgang til nedre deler av småblankens leveområder. Havgående laks kan føre med seg smittsomme sjukdommer, og det er ikke usannsynlig at krysninger eller konkurranse mellom de to bestandene også inntreffer. Den største potensielle trusselen mot småblank er likevel lakseparasitt (Gyrodactylus salaris). Parasitten finnes i vassdrag både nord (Vefsna) og sør (Steinkjervassdraget) for Namsen. Småblank har tidligere vært holdt i levende genbank. Nå finnes det kun melke i frossen genbank. Det jobbes for å få den sikret på ny i levende genbank.
Bleke/byglandsbleke
Bleke eller byglandsbleke er en annen ferskvannsform av laks som finnes i Byglandsfjorden og deler av Otravassdraget i Agder. Bleka fantes før også i Arendalsvassdraget, men der antas den nå å være utryddet. Bleka i Byglandsfjorden ble først beskrevet av professor Knut Dahl i 1927, men det foreligger skriftlig dokumentasjon på forekomst av bleke der så tidlig som i 1777. Det var lenge et etablert fiske på gytende bleke i Byglandsfjorden oppunder jul. Bestanden gikk katastrofalt tilbake omkring 1970, både som en effekt av vassdragsreguleringer og sur nedbør. Ulike forvaltningstiltak og forbedringer av vannkvaliteten gjennom 50 år kan ha reddet bestanden. Bleke kan bli opp mot 30 cm på sitt største, men det normale er en vekt på cirka .
Biologisk sjeldenhet defineres ofte ut fra fire kriterier størrelse på utbredelsesområdet habitattoleranse og tilpasningsevne til miljømessige endringer genetisk integritet bestandsstørrelse
Småblank har gjennomgående lav uttelling på alle disse kriteriene. Det eneste virveldyret i Norge med liknende sjeldenhet er damfrosk (Rana lesonae), som bare finnes i et geografisk begrenset område. Imidlertid er damfrosk relativt vanlig i Sverige der arten er klassifisert som sårbar. Småblank er derfor ut fra foreliggende kunnskap den mest unike forekomsten av virveldyr i landet.
Atferd og utvikling thumb|En nyklekket lakselarve med den karakteristiske plommesekken. Laksen er anadrom, noe som betyr at den vandrer opp i elvene for å gyte. Selv om laksen lever i havet kan lakseeggene bare klekkes og utvikles i ferskvann. Den gyter som regel i den samme elva den ble født i, men ikke alltid. Det forekommer at enkeltindivider går opp i feil elv — (av merket norsk villsmolt som ble gjenfanget i elv hadde omkring 14 % gått til feil elv).Jensen, Kjell W. (1983). Om laks og laksefiske. Notat til Lakse og innlandsfiskelovutvalget, 26. mai 1983 Laks gyter i relativt kalde elver med steinbunn. Når yngelen har blitt 2–5 år, vandrer den fra elva og ut i havet der den livnærer seg til den blir gyteklar etter ca. 1–4 år.
Gyting Tilbakevandring til elvene skjer enkelte steder fordelt over hele året, men i Norge fra tidlig mai og frem til november. Gyteperioden er i hovedsak i november. I enkelte elver kan gytingen foregå helt frem til februar. I motsetning til stillehavslaks og de fleste andre atlanterhavstammer, har den nordatlantiske og dermed også den norske varianten, beholdt evnen til å gyte flere ganger. Likevel regner man med at 60–70 % av førstegangsgyterne dør etter gyting. Dvs. 30–40 av 100 gyter 2 ganger og 10–15 av 100 gyter 3 ganger. Jensen viser til undersøkelse i elven Imsa der nesten 70 % av laksen overlevde gytingen og gikk tilbake til sjøen. Hunnen renser ei gytegrop med sporden, der befruktet rogn havner etter leken mellom hunnen og hannen. Det er ikke uvanlig at hunnen doserer dette ut i 7–9 omganger med forskjellige partnere. En tommelfingerregel er at hunnen legger ca. egg per kilo vekt. Eggene ligger over vinteren og klekkes om våren. Klekkingen forutsetter en enzymatisk prosess, blant annet med enzymet zonase, som ble påvist første gang i et forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen i 1984.http://www.aquabiotechnology.com/index.php?id=3 besøkt 18. mars 2009
Larve/yngel