thumb|Anna Karenina malt av Henrich Manizer (1847-1925). Romanens åpningssetning er kjent: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte». Anna Karenina (russisk Анна Каренина) er en roman av den russiske forfatteren Lev Tolstoj, først publisert i tidsskriftet Russkiy Vestnik i årene 1873–1877, og deretter i bokform i 1878.

Romanen har to parallelle historier: overklassefruen Annas forelskelse i offiseren Vronskij fører til utroskap og oppløsning av ekteskap og familie, mens godseieren Levins forelskelse i den unge Katerina (Kitty) fører til familielykke og glede over det enkle og arbeidsomme gårdslivet.Ane Farsethås. Essensielt, litteraturens og filmens klassikere. Cappelen, 2005. ISBN 9788202247102

Bakgrunn Da Tolstoj skrev Anna Karenina fra 1873 til 1877 hadde han allerede hatt suksess med Krig og fred (1869), «en historisk slektsroman fra Aleksander Is Russland og Napoleonskrigenes tid».Tore Zetterholm. Levende litteratur, fra Gilgamesj til Dylan. Bokklubben, 1986. ISBN 82-525-1283-6 I dette verket er han kritisk til sosieteten og generalene, og løfter fram det russiske folks idealiserte landsbyliv. Forfatteren viderefører det «samme kritiske syn på de høyere klassene og samme moralisme» i Anna Karenina, «også den vil vise verdiene i et enkelt, gudfryktig bondeliv. Gjennom mange vanskeligheter og mye slit når landjunkeren Levin – et selvportrett av Tolstoj – fram til ekteskapelig harmoni og religiøs tro, mens den begavede sosietetsdamen Anna Karenina går under.»

«Det var aldri Tolstojs mening å skildre Annas utroskap og flukt som utslag av noen nødvendig kvinnefrigjøring. Hun er ikke Nora i dukkehjemmet. Snarere var Tolstojs utgangspunkt et ønske om å advare mot skilsmisse og mot å sette egne behov foran lojalitet til familien. Resultatet ble imidlertid ingen fordømmelse av Anna Karenina, men et av de mest nyanserte psykologiske portretter i litteraturen. Alle menneskene i romanen blir sett innenfra, med sympati for deres motiver.»

Handling Historien foregår i St. Petersburg og Moskva i 1800-tallets Russland. Anna Karenina lever i et «gledesløst ekteskap med karrierejegeren Karenin». Ekteparet Karenin har ett barn, sønnen Serjosja. Under et besøk til Moskva blir Anna kjent med grev Vronskij. Anna føler uro over at hun tiltrekkes av ham, og vet at også at Kitty, som er hennes svigerinnes søster, er forelsket i Vronskij. Fra hans side var forholdet i utgangspunktet ment som et kortvarig og ubekymret eventyr, men de blir etterhvert hverandres skjebne.Snorre Evensberget. Litterært leksikon. Stenersen, 2000. ISBN 82-7201-261-8 Han følger etter Anna når hun vender tilbake til St. Petersburg, og de får en datter sammen. Anna forlater sin mann for å leve med Vronskij, men skilsmissesaken forsures, og Anna nektes kontakt med sønnen.

Forholdet mellom Anna og Vronskij kjølner; han kjeder seg i det stabile og rolige forholdet, og hun plages av sjalusi. «Det som en gang var en triumf over fordommer, hensyn til familie og andre forpliktelser, ender i tomhet, bebreidelser og desperasjon.» Deres historie ender med at Anna begår selvmord ved å kaste seg foran et tog, mens Vronskij melder seg til krigstjeneste.

Parallelt med Annas og Vronskijs historie følger vi godseieren Konstantin Levin. Han opplever sin brors død, noe som får han til å tvile på sitt eget religiøse ståsted som fritenker. Han prøver mange løsninger i sin jakt etter sannheten, men ender med den enkle gudstro slik den russiske bonde praktiserer den. Levin forelsker seg i Kitty, som først ikke gjengjelder forelskelsen, men gir ham kurven. Til sist blir de likevel gift, og deres jordnære forhold fremstilles som et ideal. Tolstojs skildring av Levins frieri til Kitty er «faktisk en gjenfortelling av» forfatterens eget frieri.Carl Stief. «Slavisk litteratur». I: Verdens litteraturhistorie; bind 9; Naturalismen. Redigert av Edvard Beyer mfl. Cappelen, 1972

Noen viktige karakterer i romanen thumb|Greta Garbo og John Gilbert i (1926). Paret spilte året etter sammen i en stumfilmversjon av Anna Karenina kalt Love. Garbo spilte tittelrollen igjen i lydfilmen Anna Karenina i 1935, da mot Fredric March. thumb|Romanen slutter med at Anna begår selvmord ved å kaste seg foran et tog. Bilde fra en russisk filmatisering fra 1914. «Til tross for det tragiske utfallet er det likevel gjerne kjærlighetshistorien og ikke familieoppløsningen som huskes.» Anna Arkadjevna Karenina – gift kvinne i førtiårene Alexej Alexandrovitsj Karenin – hennes mann, høytstående embetsmann i Justisdepartementet Alexej Kirilovitsj Vronskij – gardeoffiser, Annas elsker Stefan Arkaditsj Oblinskii (Stepa) – Annas bror Darja (Dolly) Aleksandrovna Oblinskij – hans kone Konstantin Dmitritsj Levin – godseier og venn av Oblinskij Jekaterina (Kitty) Aleksandrovna Stjerbatskaja – Dollys søster og etterhvert Levins kone Nikolaj Dmitritsj Levin – Konstantin Levins bror Sergej Ivanitsj Kosjnysjev – Konstantin Levins halvbror Fyrst Alexandr Stjerbatskij og fyrstinne Stjerbatskaja – Dolly og Kittys foreldre

Romanen i ettertid

Romanen er filmet en rekke ganger, både for kino og TV. Clarence Browns film fra 1935 med Greta Garbo og Fredric March regnes vanligvis som den mest kjente. 1914: Anna Karenina (1914), en russisk spillefilm regissert av Vladimir Gardin 1927: Anna Karenina (1927), en amerikansk spillefilm med Greta Garbo 1935: Anna Karenina (1935), en amerikansk spillefilm, også denne med Greta Garbo 1948: Anna Karenina (1948), en amerikansk spillefilm med Vivien Leigh 1997: Anna Karenina (1997), en amerikansk spillefilm med Sophie Marceau og Sean Bean 2012: Anna Karenina (2012), en britisk spillefilm med Keira Knightleyfilmweb.no

Historien har også vært grunnlag for flere operaer, blant dem Jenő Hubays Karenina Anna (1914, urpremiere i Budapest 1923) og Anna Karenina av Igino Robbiani (uroppførelse i Roma 1924). Den har også vært oppført som ballett til musikk av Tsjajkovskij.

En ny scenedramatisering av Armin Petras hadde premiere i Berlin i 2008, og ble våren 2012 vist både på Nationaltheatret med Ågot Sendstad i tittelrollennationaltheatret.no og på Riksteatret med Gørild Mauseth i tittelrollen.

Norske utgaver Anna Karenin. Paa norsk ved Olaf Broch. Aschehoug, 1911. 2 bind. Anna Karenin. Norsk oversettelse av Per Wigholm. Nasjonalforlaget, 1928-1929. 4 bind Anna Karenin. Oversatt av Martha Grundt. Gyldendal, 1938 – 2 bind. Gjenutgitt 1956 Anna Karenin. Oversatt av Nic. Henriksen. Mortensen, 1950. 3 bind. Gjenutgitt 1962 Anna Karenina. Oversatt av Nic. Henriksen. Cappelen Damm, 2009. mp3-lydbok. (23 t, 20 min). Lest av Birgitte Victoria Svendsen. ISBN 978-82-02-29451-9 Anna Karenina. Oversatt av Erik Egeberg; med innledning av Geir Kjetsaa. Gyldendal, 1974. 2 bind. (Mesterverk fra verdenslitteraturen). ISBN 82-05-05668-4 og ISBN 82-05-05669-2 Anna Karenina. Bokklubben, 1977. 2 bind. Bokklubben, 1996. 3 bind. Gyldendal, 1990. 1 bind. ISBN 82-05-19167-0 Anna Karenina. Oversatt fra russisk og med forord av Erik Egeberg. Gyldendal, 2002 ISBN 82-05-29716-9

Referanser

Eksterne lenker

Kategori:Lev Tolstoj Kategori:Russiske romaner Kategori:Bøker fra 1873 Kategori:Bøker fra 1878