thumb|300px|Julenissen er en eventyrskikkelse som er knyttet til julefeiring og det fremste verdslige symbolet på denne. Figuren har opphav i flere tradisjoner, deriblant skikken med Sankt Nikolaus, folketroen på nisser og forestillingene om Kong Vinter. Illustrasjonen er fra Japan 1914, men viser en «moderne», amerikansk julenisse som legger julegaver i julestrømpene ved peisen. thumb|Tradisjonell norsk julaften med utkledt nisse i lusekofte og nisselue, julesanger og juletregang ved Vesterheim Norwegian-American Museum i Iowa i USA. Julenissen, ofte omtalt som nissen, er en fantasiskikkelse som er blitt et symbol for jula i vestlig populærkultur, med røtter i gamle europeiske tradisjoner og folketro.
Julenissen opptrer i forbindelse med jula, i Skandinavia særlig på julaften. Skikkelsen blir gjerne framstilt som en eldre vennlig mann med kraftig hvitt skjegg og smilende øyne, ofte kledd i enten lang rød kappe eller en kort rød jakke. Han bærer også gjerne store støvler og rød nisselue. Den moderne julenissen kommer med gaver til barna, gaver han gjerne bærer i en sekk på ryggen eller har i en slede trukket av reinsdyr. Bakgrunnen for disse elementene er beskrevet allerede i 1673 av Johannes Schefferus som i «Lapponia» beskriver de hedenske kulturer på Nordkalotten. Blant flere refererer Schefferius til fjellbygda Korvatunturi som den hedenske Necklas siste bosted – en tradisjon man bygger på i finske Rovaniemi hvor man har bygd et internasjonalt anlagt «Sant Necklas Centre».
Julenissen er i dag blitt en personifisering av jula og det mest utbredte verdslige julesymbolet i tida før og i julehøytida. Ifølge norske og skandinaviske juleskikker deler julenissen ut julegaver på julaften. Under juleselskapet får mange barnefamilier besøk av en person som har kledt seg ut som julenissen og har med seg gaver.
Den amerikanske julenissens vesen og attributter ble introdusert og fastlagt i diktet «A Visit from St. Nicholas» fra 1823. Disse ble etter hvert utbredt internasjonalt, blant annet gjennom en serie populære reklametegninger for Coca-Cola i 1930-årene. Den amerikanske Santa Claus-figuren har siden i stor grad erstattet tyske og andre nasjonale julenissevarianter, ikke minst som kommersiell reklamefigur.
Julenissens opprinnelse thumb|En tysk julefortelling om «Herr Vinter» (herr Winter) fra 1848. Den gamle mannen med hettekappe, kristtorn og skjegg, som en slags Sankt Nikolaeus uten bispestav og mitra, har påvirket seinere framstillinger av julenissen. Illustrasjon av Moritz von Schwind til en tysk neuruppiner (folkelig bildetrykk). thumb|«Den gamle julenissen» (Old Father Christmas) framstilt i et kanadisk magasin 1875 som en sliten gammel «kong Vinter» med skjegg, vinterklær, neverkont, rein og juletrær. Tegningen viser også forskjellen mellom rike og fattiges feiring av julehøytida.
Julenissen stammer fra den kristne helgenen St. Nikolas. Nikolas skal ha vært biskop i havnebyen Myra (nå Demre) på 300-tallet hvor han regnes som vernehelgen for sjøfolk – også.
I helgenlegendene fremstår Nikolas gjerne som den usette velgjøreren. På 1200-tallet ble den store barnefesten i Frankrike lagt til minnedagen for St. Nikolas den 6. desember, som tilsvarer Nilsmesse i den gamle norske kirkekalenderen og Necklas-dagen i de svensk-finske navnedager. Festen spredte seg etter hvert til andre land i Europa. Skikken bestod blant annet i å gi små gaver, såkalte Nikolas-gaver, og ofte kom Nikolas selv med gavene. Ved siden av den kirkelige Nikolas-festen oppstod det etter reformasjonen på 1500-tallet en tilsvarende tradisjon der Nikolas kom med gaver i hjemmene. Selv om det har vært flere gavegivere enn St. Nikolas opp gjennom historien, er det likevel en klar forbindelse mellom ham og Julenissen.
På grunn av tvilen om det kristne opphavet har den protestantiske kirken sett på julenissen som en konkurrent til julebudskapet i kristen forstand og til Jesus-barnet.
Julenissen i Norge
Julefiguren, som oppstod på grunnlag av legendene om Sankt Nikolas, hadde i utgangspung ingenting å gjøre med den norske fjøsnissen, som er en østlandsk variant av den norrøne gardvorden, en vette som passet på gården. Julenissen og fjøsnissen har således opprinnelig kun betegnelsen som nisse felles, en betegnelse som kan henføres til mannsnavnet Nils og oppsto i Danmark og Norge på 1700-tallet, som er en nordisk kortform av mannsnavnet Nikolas eller Nikolaus. I 1836 feiret en gruppe danske kunstnere jul i Roma og de brukte den danske nissen som en del av dekorasjonen i forbindelse med julefeiringen sin i Italia, blant annet at nissen kom over en bro i Roma bærende på gaver. Dette ble deretter allment kjent gjennom et tidsskrift og det danske borgerskapet inkludert nissen i julefeiringen. I Norge tok man etter det danske og norske kunstnere begynte å lage juleillustrasjoner med nissen på midten av 1800-tallet. Den norske nissen som ble tegnet på 1800-tallet var liten av vekste, hadde langt grått skjegg og rød lue.
Den norske julenissen er en sammensmeltning av den europeiske julemannen, som kom til Norge via Danmark og Tyskland helt mot slutten av 1800-tallet, ofte kledt i vandringskappe eller bispedrakt, og den vesle fjøsnissen med rød lue. Det tok imidlertid et par-tre tiår før julenissen kan sies å ha blitt populær og vanlig i Norge. Julenissetradisjonen er derfor noe yngre enn juletretradisjonen her i landet. Julenissen ble først populær i Oslo-området og i byene på Østlandet, og først noe senere utover på bygdene og i de andre landsdelene. På begynnelsen av 1900-tallet ble julekorttradisjonen mer og mer vanlig i Norge, og den vesle gårdsnissen ble etter hvert også en slags «julenisse» gjennom bildeframstillinger på julekort.
Julenissen har i nyere tid fått trekk fra den kommersielle, amerikanske julenissen. Gaveutdeleren i Norge har derfor langt, lyst skjegg, rød lue, lang (rød) kappe og nikkers, samt strømper og vest i grov ull, men han har ikke bispestav og er ikke nødvendigvis tjukk.
I Norge har det siden mellomkrigsåra vært tradisjon at en voksen kler seg ut som Julenissen og kommer for å dele ut julegaver til de minste barna på julaften, den 24. desember. Det er da vanlig at Julenissen hilser selskapet med ordene «Er det noen snille barn her?». En julenisse med smågaver er også fast innslag på juletrefester som arrangeres av barnehager, skoler og andre i romjula eller etter nyttår.
Det er en betydelig diskusjon om hvilket sted som med rette kan kalles julenissens hjemsted. Sterke norske aktører gjennom lang tid er Drøbak og Savalen, men også Longyearbyen på Svalbard mener seg berettiget til å være hans hjemsted i tillegg til Oslo som i lang tid svarte på post merket «Til Julenissen, Nordpolen». Andre byer og steder som har markert seg i konkurranser om å være nissebyen fremfor noen er Røros og Egersund.
En markedsundersøkelse gjennomført i 2009 viste at nordmenn setter ut en skål grøt til nissen i forbindelse med julen.Nissen får fortsatt grøt besøkt 16. januar 2010 Dette viser at en 1000-årig tradisjon ennå praktiseres av ca. 9 % av befolkningen.
Julenissen i Norden thumb|Engelsk tegning fra 1836 av Old Christmas som kommer ridende på en geit eller julebukk. Denne «julenissen» er framstilt med kristtorn i håret, julemat i en kurv og et barn i armene. Bollen er merket med «wassail», navnet på en britisk fruktbarhets- og julefest med røtter tilbake til middelalderen og på en krydret drikk til denne feiringen. I de senere år har kulturhistorikere og andre forskere fattet en seriøs interesse for den godmodige arketypen, som i vår tids sentrale høytid fremstår som en overnasjonal «Pater Grand Familias». Blant flere publikasjoner fremstår her nederlenderen Tony Van Renterghems spenstige, men høyst seriøse gjennomgang; «When Santa was a Shaman» (Llewllyn Publications 1996). I 1996 kom også Finlands Ior Bock, med en høyst tankevekkende utgave av Väinmöinenmytologien, der Sant Neoklas settes i en historisk sammenheng. Begge forfatterne trekker klare tråder tilbake til den nordiske urbefolkningen, samtidig som man påpeker parallelle forhold i tidlig romersk, gresk og indoeuropeisk kultur. Så endelig har man begynt å finne svar på barnas evige spørsmål om julenissens herkomst og tilhørighet.
Forfatterne av de omtalte publikasjonene trekker trådene flere tusen år tilbake i tid, til Europas opprinnelige, naturfilosofiske kulturform. I pakt med den arktiske årssyklus ble solens vendepunkt (feiret 24/12) markert med en lysfest, der «kjærlighetens tre» (furugrana) utstyres med en levende flamme (stearinlys), naturkreftenes symboler og livets gaver (ringer). Gangen og sangen rundt treet markerer altså solens geburtsdag og dermed starten på det neste årets tider, solens sirkel krans og livshjulets gang. Derav navnet jul, simpelthen. Her feiret man også naturens rikdom, menneskehetens tilblivelse, samt ætten og sitt eget opphav, symbolisert ved, ja nettopp, julgubben, eller julemannen også kalt Allfader («Oden»), Nec-Klas eller nissen.
I den nordiske almanakken finner vi også fortsatt spor etter de gamle riter. Fortsatt kalles 6. desember NecKlas dagen, da den gamle dro med sitt bukkespann. På en uke skulle ættefaren besøke egnens barnekjære kvinner, som natten mellom 12. og 13. desember skulle granske sin sjel og sitt sinn, hvorvidt de ville la seg trolove (Lucia) kommende midsommernatt. 24. desember presenterte kvinnene sine valg for mennene, som så anordnet en ukes fest-i-val hvor kvinnenes valg (Val-ky-rie) ble feiret. Derfor kalles ennå 25. desember for den gode Stavens fanedag, Staffansdagen.
Det er således ingen tilfeldighet at de fleste granskere viser til de norrøne Asene og «guden Odin» som opphavet til vår tids julenisse. Asene og deres «Allfader» («Odin») hadde som kjent bodd i Norden «siden opphavs tid» og «alle folk i norderlanda regnet sin ætt etter dem» (Snorre Edda). Under det strengt katolske regime (ca. 1050-1550) ble disse gamle idealer bannlyst og årets merkedager ble tillagt latinsk opprinnelse og betydning. Først etter reformasjonen finner vi igjen «livshjulets tre» og den gamle «Øttefar» - Nec-Klas gjengitt i tekst og bilde.
Som maske og rollefigur tillates «Gamle Hvitskjegg» benyttet først på 1800-tallets begynnelse, da den engelske «Father Christmas», nederlandske «Sinterklaas» og den danske «julemand» igjen er å finne i det offentlige rom.
Julenissen kom ifølge den nåværende og «offisielle historien» til Norden på slutten av 1800-tallet og fikk etter hvert omtrent samme rolle som gaveutdeler på julaften i alle de nordiske landene. I Sverige kalles han «jultomten» og i Danmark «julemanden». På Færøyene er imidlertid den danske nissen innført som «Jólamaðurin» først de siste tretti åra. I Island er tradisjonen at det i tillegg deles ut en førjulsgave hver dag fra og med 12. desember fram til julaften av tretten skremselsvetter eller såkalte julesveiner, kalt jólasveinar på Island. Disse stammer opprinnelig fra norrøne forestillinger der de blir beskrevet som ungene til den skrekkelige trollkjerringa Grýla, men som nå er blitt til en slags store smånisser.
Julenissen i USA og Storbritannia left|thumb|Julenissen (Merry Old santa Claus) med julegaver til barn, framstilt i det amerikanske bladet Harper's Weekly 1881.
300px|thumb|Coca-Cola Christmas truck med svensk-amerikanske Haddon Sundbloms reklamenisse fra 1931. Sundblom bidro til å befeste bildet av julenissen som en tykk, blid mann med hvitt skjegg og rød drakt med pelskant og belte. Julenissens vesen og attributter ble introdusert og fastlagt i diktet «A Visit from St. Nicholas» fra 1823. Den moderne julenissen som en tjukk mann med kritthvitt skjegg, rød drakt med hvite pelskanter og flygende reinsdyr ble gradvis introdusert i USA gjennom dikt, tegninger og barnebøker, med merkeår i 1809, 1823 og 1863.