thumb|Blomsten linnea (Linnaea borealis) er oppkalt etter Linné. Han selv omtalte den som «min blomma». Carl von Linné (1707–1778) var en svensk naturforsker og lege. Linné er den moderne taksonomiens far. Han klassifiserte alle dyre- og plantearter som var kjent på hans tid, og formulerte det som har blitt kjent som nomenklaturreglene; med forholdsvis få modifikasjoner er disse fremdeles i bruk i biologien.
Navn Carl ble født i en tid da det ennå var forholdsvis uvanlig å ha etternavn. Carls far het opprinnelig Nils Ingemarsson, der Ingemarsson var et patronym, ikke et slektsnavn. Da Nils skrev seg inn ved Lunds universitet, trengte han imidlertid et etternavn, og laget seg da et slektsnavn som var inspirert av det store lindetreet som stod på hans familiegård. Han latiniserte det svenske ordet lind til Linnaeus (som delvis også ble skrevet Linnæus).
Carls svenske navn var dermed Carl Nilsson Linnaeus. På de fleste av hans publikasjoner brukte han den latiniserte formen Carolus Linnaeus (som pleide å stå i genitiv, altså Caroli Linnaei). Etter at han ble adlet i 1761, tok han navnet Carl von Linné. På noen av publikasjonene er dette i sin tur latinisert til Carolus a Linne. Navnet han i dag vanligvis blir omtalt under, er Carl von Linné (i hvert fall på blant annet svensk, norsk og tysk). I den biologiske systematikken (og på engelsk) bruker man derimot formen Carolus Linnaeus. I angivelser av vitenskapelige artsnavn forkortes navnet hans ofte kort og godt til «L.» (Dermed er Linné den eneste autoriteten som kan forkortes ned til én bokstav.)
center|Carl von Linnés signatur
Biografi thumb|Carl von Linnés hjem i Uppsala thumb|Carl von Linnés hage i Uppsala Carl ble født på Råshult i Småland som det første av Nils Ingemarsson Linnaeus og prestedatteren Christina Brodersonias fem barn. Hun var bare 18 år da Carl kom til verden.National Geographic Norge, 11. juni 2007. Christinas mor var Maren Jørgensdatter, morfaren var presten Jørgen Simonsen (død 1692) og hans mor igjen var Johanne Pedersdatter som i 1622 ble brent som heks i Stavanger. Maren Jørgensdatters bror Simon Jørgensen Wesseltoft (død 1739 i Skien) er stamfar for den norske slekten Wesseltoft.
Nils Ingemarsson Linnaeus var prest og ivrig hagedyrker, og vekket sønnens interesse for planter. Også hans lærere støttet ham i å tilegne seg datidens botaniske kunnskap.
Linné studerte medisin i Lund (under Kilian Stobæus) og Uppsala, men gjorde også blant annet botaniske studier og begynte å forelese om botanikk. Han gjennomførte flere ekspedisjoner i Sverige, blant annet til Lappland. Reisene hans resulterte ikke bare i botaniske avhandlinger på latin, men også i populære reiseskildringer på svensk.
Linnés reise i Lappland Reisen begynte den 12. mai 1732, da Linné gav seg i vei alene, ridende mot Lappland hvor han ble i fem måneder. Reiseskildringen han skrev utkom etter at han returnerte, og var svært omfattende. I tillegg til observasjoner av naturen, interesserte Linné seg også for samisk kultur, og han beskrev samenes livsvilkår inngående.
Det viktigste resultatet av reisen til Lappland var allikevel de botaniske studiene som ble til Flora Lapponica. Den lapplandske vegetasjonen var på denne tiden relativt ukjent. Vekstene som Olof Rudbeck d.y. hadde samlet inn på sin reise i Tornedalen, hadde blitt ødelagt i en omfattende brann som herjet Uppsala i 1702. Med Flora Lapponica, som ble offentliggjort i 1737, fikk man kunnskap om disse ukjente områdene. Carl von Linné – Naturhistoriska riksmuseet
Dalarna 1734 Linné kom første gang til Dalarna for å feire jul i Falun i 1733. På en julefest traff han gruvelegens datter, Sara Elisabeth Moraea, som senere skulle bli hans hustru. På den tiden besøkte han også Bergslagens gruver og jernverk. Dalarnas landshøvding, Nils Reuterholm, hadde hørt om Linnés Lapplandsreise og hadde blitt imponert av den, så han foreslo en lignende reise gjennom Dalarna.Om Linnés reise i Dalarna i 1734
Øland og Gotland 1741 Reisen gikk på hesteryggen, og han viste stor interesse for runesteiner. På reisen kom han til Vetlanda den 23. juni og noterer seg to runesteiner på kirkegården. Dagen derpå var han kommet til Växjö og gjør opptegnelser om domkirken, som året før hadde blitt herjet av brann og under Linnés besøk var «ett bedrövligt spektakel». Han beskrev dessuten Sankt Sigfrids klesdrakt. Kalmar nådde han den 28. mai, hvor han ble utsatt for storm, men brukte tiden til å beskrive kirken, som «var täck och ägde sköna skrudar».
Den 1. juni gikk han i land på Öland, overnattet den 4. juni i prestegården i Resmo for endelig den 6. juni å nå frem til Smeby. Smebys kirke var så spesiell at Linné aldri hadde sett maken. Han skriver at kirken med sine små vinduer var ganske mørk og snart kunne få tilhørerne til å falle i søvn. Den 7. juni var en søndag, og da gikk han i kirke i Ås. Den 9. juni noterer han seg runesteiner i Sandby og Gårdby. Dagen etter besøkte han stedet Runsten og kunne notere enda en runestein. Denne ansås for å være en av stedets severdigheter. I Långlöt den 10. juni noterer han i dagboken om hele to helsebringende kilder på kirkegården:
«Vattnet kan drickas av sjukligt folk uti åtskilliga passioner, allenast brunnen blev väl rensad, och man ej alltför kräsmagad fruktade för sådan mineral, som insmugit sig av lik och dödas kroppar.»
I Bredsätra den 11. juni kommer planteinteressen frem, og Linné skriver om ødekapellet i Kläppinge at det på gulvet vokste scandix seminbus hispidis.Kjørvel med børstehårede frø Persnäs besøkte han den 12. juni, og den 14. juni, som var den fjerde søndag etter Trinitatis, deltok han i gudstjenesten i Högby. Han noterte enda en runestein på kirkegården der. Etter tre uker på Öland seilte så Linné til Gotland.Växjö Stifts Hembygdskalender 1964. (B Andersson, O Thulin, A Nyström: Årgång 55.)
thumb|Linnés Skånska Resa, utgitt 1751
Skåne 1749 Denne reisen begynte med vogn i Uppsala, byen som hadde vært hans hjem i mange år. Søndag den 7. mai hadde han nådd Växjö, hvor han skildrer hvordan erkebiskopen, «högvördige herr doktor Henric Benzelius», innvier hr. doktor Olof Osander til biskop i Växjö stift. Pinsedagen 14. mai hørte han en fin preken i Virestad, og på annendagen møtte han igjen sitt kjære Stenbrohult. I dagboken skriver han med vemod om hvordan de som han kjente for 20 år siden, nå var blitt gamle: «De gingo nu med grå hår och vita skägg, utlevde, och en ny värld hade kommit i stället».
Den 17. mai reiste Linné fra Stenbrohult mot målet Loshult i Skåne, og var atter i Stenbrohult den 2. august. På hjemreisen til Uppsala gjorde han opphold i Ryssby i Sunnerbo, hvor hans svoger, Johan Collin, var sogneprest. På turen videre nordover passerte han Jönköping, hvor han besøkte sin slektning, presten C. Tiliander. Via Gränna og Vadstena kom Linné endelig tilbake til Uppsala.Växjö Stifts Hembygdskalender 1964. (B Andersson, O Thulin, A Nyström: Årgång 55.)
Opphold i grevskapet Holland thumb|Utsikt mot Hartekamp fra kanalen «Leidse trekvaart». Det er lite igjen av den Hortus Cliffortianus som Linnaeus kjente. Fra 1735 til 1738 oppholdt Linné seg i flere europeiske land, men hovedsakelig Nederland, hvor han ble tildelt sin doktorgrad i medisin fra universitetet i Harderwijk. Under sitt opphold i Nederland ble Linné kjent med mange vitenskapsfolk og fikk tilgang til mange store plantesamlinger og dyrehager. Det var her han begynte å arbeide med systematikk. Årene resulterte i en rekke publikasjoner, blant annet den første utgaven av Systema naturae.
I to år, fra 13. september 1735 til 7. oktober 1737, bodde Linné på George Cliffords private sommerresidens Hartekamp i Heemstede vest for Amsterdam i grevskapet Holland. Clifford var en rik handelsmann fra Amsterdam med en egen botanisk hage og dyrehage, og dessuten en kjenning av den nederlandske legen og vitenskapsmannen Herman Boerhaave. Clifford delte Boerhaaves sterke interesse for planter fra fjerne strøk. Disse samlet han i orangeriet og haven sin i Heemstede. Boerhaave foreslo at Linné skulle tre i Cliffords tjeneste som livlege og botaniker (hortulanus), og så skjedde. Clifford ansatte ham som hortulanus, og ba ham beskrive den store plantesamlingen. Dette resulterte i en bok, Hortus Cliffortianus, som ble utgitt i 1738 og trolig ligger til grunn for Linnés senere arbeide. På bokens tittelside er et kart over hagen i Hartekamp gjengitt sammen med et dikt av J. Wandelaar. Diktet lovpriser pisangen (banantreet) som Clifford hadde fått til å blomstre i orangeriet. I begynnelsen av 1738 kom Linné tilbake til Hartekamp da han var på hjemveien til Sverige. Han hadde pådratt seg kolera og trengte hvile. Deretter fortsatte han reisen hjem via Frankrike.
Tilbake i Sverige Etter at Linné kom tilbake til Sverige, begynte han å arbeide som lege i Stockholm, og giftet seg i 1739 med sin forlovede Sara Elisabeth (Lisa) Moraea. Ekteparet fikk til sammen sju barn: Carl (den yngre, 1741–1783), Elisabeth Christina (1743–1782), Sara Magdalena (født og død 1744), Lovisa (1749–1839), Sara Christina (1751–1835), Johan (1754–1757) og Sofia (1757–1830).
I 1741 ble Linné professor i botanikk, medisin og kjemi i Uppsala. Han fortsatte med sin reisevirksomhet i Sverige, og oppmuntret sine studenter til å foreta reiser utenlands for å samle inn materiale av ukjente plante- og dyrearter. Hans arbeid med å klassifisere disse artene fortsatte også for fullt, og resulterte i en rekke bøker. Den viktigste boken ved siden av Systema naturae, og den mest omfattende av alle, var uten tvil hans Species plantarum. Denne bokens første utgave kom ut i 1753 og inneholdt beskrivelser av samtlige kjente plantearter. I tillegg nedtegnet han sine taksonomiske metoder i blant annet Philosophia botanica (1751), og forfattet lærebøker i farmakologi og mineralogi.
Linné hadde god kontakt med den svenske kongefamilien og ble adlet i 1761 (med tilbakevirkende kraft til 1757). De siste årene av sitt liv slet han med sykdommer og hadde blant annet to hjerneslag. Som en følge av det siste slaget døde han den 10. januar 1778 i Uppsala. Han er begravd i Uppsalas domkirke.
Linnés taksonomiske filosofi thumb|Statue Royal Academy of Art, Piccadilly, London Det var vanlig på Linnés tid (og hadde vært vanlig helt siden Platon) å ordne planter og dyr i slekter og arter. Slekten ble på mange måter sett på som grunnenheten, mens de ulike artene i slekten ble «variasjoner innen slekten». Slekten var altså grupper av arter som delte en rekke likhetstrekk. Slektens ulike arter hadde derimot hver sine særtrekk som skilte dem fra hverandre og fra slektens grunntrekk.
På 1700-tallet hadde systematikken opplevd en oppblomstring, som skyldtes opplysningstidens større vitenskapelige aktivitet, men også kolonitidens oppdagelsesreiser i de nye kontinentene. Det ble beskrevet så mange nye arter at også antallet av kjente slekter ble svært uoversiktlig.
På dette punktet kom Linné med to svært viktige innovasjoner. Han innførte kategorier for å klassifisere artene, og han skilte artens navn fra dens diagnose. Disse to punktene behandles i det følgende etter tur.
Linnéske kategorier Linné antok, som var vanlig på denne tiden, at artene og slektene hadde vært skapt som sådanne av Gud. Å tilordne artene til en felles slekt, var derfor for Linné et ledd i å avdekke Guds skaperakt og vise Guds storhet. For å beholde oversikten over artene, innførte Linné imidlertid større enheter, som han kalte for ordener og klasser. Alle slekter skulle tilordnes ordener, og alle ordener til klasser. På denne måten skulle det være enklere å huske på den systematiske tilhørigheten til de enkelte artene.
I motsetning til arter og slekter anså Linné ordener og klasser for å være forholdsvis vilkårlige. Betegnende i så måte er hans utsagn at «arter og slekter er Guds verk, ordener og klasser menneskets.»