Denne artikkelen behandler magister som akademisk grad. Se også magister equitum, et embete i den romerske republikk, og candidata magisterii, en lavere akademisk grad thumb|De syv frie kunstene som tittelen magister artium viser til. En magister artium (forkortet fra magister artium liberalium) er, bokstavelig, en «lærer i grammatikk, retorikk, dialektikk, musikk, aritmetikk, geometri og astronomi». Magister (latin for «lærer» eller «mester») er en tradisjonsrik akademisk grad, brukt i Europa siden middelalderen. Innholdet i graden har variert, men den har som regel hørt til de høyere akademiske gradene, enten sidestilt med doktorgrad eller plassert rett under. I Norge var den i bruk frem til slutten av 1970-årene.
Ut fra gamle dokumenter var det på 1200-tallet 75 dansker, 20 svensker og 20 nordmenn som ble kalt magister. Trolig har de fleste av dem studert i Paris som var 1200-tallets sentrum for vitenskapelige studier. Det het seg at «Italia har pavedømmet, Tyskland keiserdømmet, og Paris har studium generale».Viggo Brun: Regnekunsten i det gamle Norge (s. 47)
Historisk var magistergraden i de fleste land lenge den øverste graden ved det filosofiske fakultet, og likestilt med doktorgradene som opprinnelig først og fremst ble tildelt i teologi, jus og medisin. Graden ble innført ved Københavns Universitet, frem til 1800-tallet det eneste universitetet i Danmark-Norge, i 1479, og var i det meste av sin eksistens i Danmark og Norge frem til 1800-tallet den høyeste graden ved det filosofiske fakultet og likestilt med de tre doktorgradene. Ved universitetsfundasen av 1539 ble det stilt krav om lisensiatgrad før man kunne disputere for magister- eller doktorgraden, men lisensiatgraden ble i praksis bare brukt ved de andre fakultetene. Etter innføringen av den filosofiske doktorgrad på 1800-tallet ble magistergraden likestilt med lisensiatgradene som var brukt ved de andre fakultetene. Den moderne magistergraden ble innført i Danmark i 1848 under betegnelsen «magisterkonferens», som en grad som stod over kandidatgradene. I 1921 ble magistergraden gjeninnført i Norge etter dansk forbilde. I Norge ble det tildelt to magistergrader, magister artium (mag.art.)Magister artium, forkortet fra magister artium liberalium, «lærer i (de frie) kunstene», forkortet mag. art. Artium er en genitivsform av artes, «kunstene» innen humaniora og samfunnsvitenskap og magister scientiarum (mag.scient.)Magister scientiarum, «lærer i (natur)vitenskapene», forkortet mag. scient. innen naturvitenskap.
Den moderne magistergraden i andre halvdel av 1800-tallet og på 1900-tallet var i det meste av sin eksistens den høyeste organiserte forskerutdanningen innen visse fag i Danmark og Norge og hadde som formål å kvalifisere for faste akademiske stillinger; den utviklet seg til den normale avsluttende graden man tok i begynnelsen av en forskerkarriere innen de nye vitenskapene i humaniora, naturvitenskap og senere også samfunnsvitenskap. Graden bestod av en vitenskapelig avhandling (magisteravhandling) som i Norge etterhvert ble normert til tre års selvstendig forskning, og hadde i likhet med doktorgraden krav om offentlig prøveforelesning som skulle vise kandidatens egnethet for faste universitetsstillinger. Det var krav om laud i alle fag som inngikk i graden. Det samlede utdanningsløpet utgjorde normalt 7–8 år; da graden fikk et normert løp utgjorde det 7,5 års studier totalt. I likhet med doktorgrader ble det ikke gitt karakterer for avhandlingen, men godkjente magisteravhandlinger ble regnet som laudable. Den etablerte oversettelsen av dansk og norsk magistergrad til engelsk siden tidlig på 1900-tallet var PhD; graden ble generelt regnet som jevnbyrdig med PhD-gradene i USA og Storbritannia og doktorgradene i Tyskland, som der var forskerutdanninger man tok tidlig i en forskerkarriere tilsvarende magistergraden, mens den filosofiske doktorgrad – dvs. den doktorgrad man tradisjonelt tok i alle andre fag enn teologi, jus og medisin – i Danmark og Norge hadde utviklet seg til en grad godt etablerte akademikere tok sent i karrieren, ikke sjelden etter at man allerede var blitt professor. Den dansk–norske magistergraden må ikke forveksles med den lavere graden cand.mag. Mag.scient. ble avskaffet i Norge i 1977 forbindelse med innføringen av dr.scient. som en mindre omfattende og mer strukturert doktorgrad enn den filosofiske doktorgrad, og ble også avskaffet i Danmark i 1978. Mag.art. ble utfaset fra begynnelsen av 1990-årene og endelig avskaffet i Norge i 2003; i Danmark ble graden de siste årene bare tildelt i humaniora, og avskaffet helt i 2007. Ifølge Københavns Universitet ble magistergraden avløst av ph.d.-utdanningen, som i Danmark er en treårig forskerutdanning med et samlet normert utdanningsløp på åtte år; i Danmark regnes imidlertid ikke ph.d.-graden som en doktorgrad, men er plassert under doktorgradene på samme nivå som de tidligere magister- og lisensiatgradene. I Norge eksisterer ikke (lenger) et slikt formelt skille mellom ph.d. og doktorgrad som finnes i Danmark. NOKUTs kriterier for likeverdighet med norsk ph.d.-grad er at graden er en «forskerutdanning» av tre års normert omfang, hvorav to års avhandlingsarbeid, dvs. et år mindre enn det normerte kravet for magistergraden.
Internasjonal historie Helt siden middelalderen var magistergraden og doktorgraden likestilte, og skilte seg kun etter disipliner. Da ble doktorgraden tildelt innen teologi, medisin og jus, mens magistergraden (latin, magister artium liberalium, som også kunne skrives artium liberalium magister, «lærer i de frie kunstene») ble brukt innenfor filosofi (dvs. ved det filosofiske fakultet, som historisk omfattet alle andre fag).
Danmark og Norge Den klassiske magistergraden thumb|left|Magister Oluf Boesen var biskop av Oslo til 1646. Graden tilsvarte omtrent en doktorgrad i filosofi i vår tid. Ved Københavns Universitet var magistergraden (latin, magister artium liberalium), også kalt den filosofiske magistergrad, frem til 1824 den øverste akademiske graden ved det filosofiske fakultet, og svarte til doktorgraden ved de andre fakultetene. Etter 1824, da den filosofiske doktorgrad ble opprettet som en høyere grad, svarte magistergraden til lisensiatgraden ved de øvrige fakultetene. I 1854 ble den klassiske magistergraden avskaffet i Danmark, og det ble samtidig bestemt at alle som tidligere hadde tatt magistergraden skulle få graden dr. phil.
Perioden 1775–1787 bød på et lite mellomspill i magistergradens historie i Danmark–Norge, da man i 1775 innførte den filologiske magistergrad, og man derfor i denne periode kun unntaksvis tildelte den filosofiske magistergrad og da nærmest som en æresbevisning. Den filologiske magistergrad var forutsetningen for skoleembeter, og den ble erhvervet ved at kandidaten – etter bestått examen philologicum med godt resultat – i dekanens hus skulle forfatte en avhandling om et emne gitt av dekanen med et godt latinsk leksikon som eneste tillatte hjelpemiddel. Ved universitetsfundasen av 1788 ble den avskaffet og den filosofiske magistergrad fikk sin gamle rolle tilbake.
Den moderne magistergraden (mag. art., mag. scient. og mag. scient. soc.) thumb|En norsk magister: Johan Galtung. Han avla mag.art.-graden i 1957 og ble samme år Assistant Professor ved Columbia University. En ny magistergrad, omtalt som magisterkonferens, men senere vanligvis bare magister, ble innført i Danmark i 1848. Denne magistergraden kom i tillegg til de seksårige kandidatgradene. Noen ganger ble magistergraden tatt etter at man allerede hadde en kandidatgrad. Magistergraden var innrettet med tanke på en karriere i akademia, og hadde som hovedinnhold en mer omfattende vitenskapelig avhandling. I så måte hadde den sine røtter i den klassiske magistergraden, og kom til å innta en lignende rolle, men underordnet den nye filosofiske doktorgraden. Magistergraden var særlig viktig som avsluttende grad innen nye vitenskaper, på 1800-tallet særlig i naturvitenskapene, men også i humaniora og på 1900-tallet i samfunnsvitenskapene.
I Norge hadde universitetsfundasen fra 1824 bestemmelser om både den tradisjonelle magistergraden slik den ble brukt i København og lisensiatgraden, men gradene ble fjernet i 1845. Den moderne magistergraden, etter dansk mønster, ble innført i Norge i 1921 som et mer omfattende alternativ til embetseksamen, med større vekt på den vitenskapelige avhandlingen. I det 20. århundre var det vanlig i Danmark og Norge at de som ville bli forskere tok magistergrad innen de fagområdene denne graden ble brukt, særlig innen humaniora og etterhvert samfunnsvitenskap. Det var ikke vanlig, hverken i Danmark eller Norge, å ta doktorgrad før man var et godt stykke ut i karrieren – mange var blitt professorer før de tok doktorgrad. Doktorgradene i Danmark og Norge ble regnet som høyere grader enn doktorgrader i mange andre land, slik at en magistergrad godt kunne være en vel så høy grad som en utenlandsk doktorgrad. Magistergraden fikk omtrent den funksjonen som doktorgraden hadde i Tyskland, mens den filosofiske doktorgraden mer fungerte på samme måte som den sentraleuropeiske habilitasjonen og var noe man tok senere i karrièren.
thumb|left|Steinar Stjernø er magister fra 1971 I Norge brukte man betegnelsen magister artium (forkortet mag. art.) hvis graden ble tatt innen humaniora eller samfunnsvitenskaper, og magister scientiarum (mag. scient.) hvis graden ble tatt i naturvitenskapelige fag. De samme betegnelsene ble brukt i Danmark, bortsett fra at man hadde en egen grad (mag. scient. soc.) for sosiologi. Magister artium betyr «lærer i (de frie) kunstene», og er en forkortelse for tidligere tiders magister artium liberalium.
Magistergraden var definert som en forskerutdanning; den bestod av en vitenskapelig avhandling og hadde i tillegg krav om offentlig prøveforelesning som skulle demonstrere kandidatens egnethet for faste universitetsstillinger. Magistergraden, i likhet med doktorgraden, hadde ikke opprinnelig noen formell tidsnormering, men det var i andre halvdel av det 20. århundre normalt å bruke 7–8 år på graden, hvorav omtrent tre–fire år på avhandlingen. Mot slutten av 1900-tallet ble magistergraden formelt normert til 3 års forskning og et samlet utdanningsløp på minst 7,5 år. Det samlede utdanningsløpet kunne variere noe avhengig av hva slags grad man hadde på lavere nivå og i variasjoner i normeringen av disse; for det meste utgjorde det samlede minste utdanningsløpet 7,5 eller 7 år i den perioden graden hadde formell normering. Det var vanlig å avlegge en kandidatgrad før magistergraden, etterhvert først og fremst cand.mag. (i Norge for det meste 4–5 års studier, i Danmark da 5,5 år). Det forekom også at personer avla andre kandidatgrader før magistergraden. Det var også flere eksempler på personer som tok utenlandske grader på høyere nivå (mastergrad, diplomeksamen og lignende) før de tok norsk magistergrad, da magistergraden ble regnet som en klart høyere grad enn slike grader på mastergradsnivå. Det var krav om laud i alle fag som inngikk i magistergraden. I likhet med doktorgrader og lisensiatgrader ble det ikke gitt karakterer for magisteravhandlingen, men kun operert med bestått og ikke bestått. Godkjente avhandlinger ble ipso facto regnet som laudable. Det var derfor ikke mulig å ta magistergrad med en ikke-laudabel avhandling.