SV – Sosialistisk Venstreparti er et norsk politisk parti som står for demokratisk sosialisme.
SVs ungdomsorganisasjon er Sosialistisk Ungdom (SU).
Partiet ble stiftet i 1975, men har røtter i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund, som omfattet Sosialistisk Folkeparti (SF), Norges Kommunistiske Parti (NKP), Demokratiske Sosialister (AIK) og en liten gruppe partiløse. Bakgrunnen for at SF og senere SV ble etablert var misnøye med Arbeiderpartiets vestlig-orienterte utenrikspolitikk under den kalde krigen. Fra 1960- til 1980-tallet stod utenrikspolitikken, spesielt arbeidet for vennskapelige forbindelser med østblokken og opposisjon mot Norges NATO-medlemskap, sentralt i SFs og SVs politikk. Under Erik Solheims og Kristin Halvorsens ledelse, siden 1987, har partiet utviklet seg i en reformistisk retning med større vekt på innenrikspolitiske saker. Partiet har siden slutten av den kalde krigen også vært preget av utenrikspolitisk nyorientering og posisjonert seg nærmere sentrum-venstre enn tidligere. Dette kulminerte med at partiet støttet NATOs krig mot Jugoslavia i 1999 og at SV i 2023 vedtok at det støtter NATO-medlemskap. Fra 2005 til 2013 deltok partiet i en regjering ledet av Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg. SV støtter ifølge partiprogrammet for perioden 2019–2023 også progressive saker og definerer seg som et inkluderende feministisk parti, og har uttalt at «den feministiske kampen er solidarisk og (...) inkluderer alle (...) homofobi og transfobi er trusler mot feministisk frigjøring».
I stortingsvalget 2025 fikk partiet 5,6 % oppslutningValgresultat.no: Stortingsvalg 2025 og partiets stortingsgruppe består av ni representanter. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 fikk partiet henholdsvis 4,1 og 4,0 % oppslutning, og én ordfører (i Oslo). Audun Lysbakken var partileder og parlamentarisk lederhttp://stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Partiene/Sosialistisk-Venstreparti/ til 18. mars 2023 da landsmøtet valgte Kirsti Bergstø til ny leder. I det politiske landskapet står partiet til venstre for Arbeiderpartiet, men ikke så langt til venstre som Rødt.
Politisk plattform
I partiets prinsipprogrammet for 2023–2027, som ble vedtatt i 2023, definerte SV seg som et feministisk og antirasistisk parti som også arbeider for miljøsaken og fredssaken. Tidligere prinsipprogrammer stadfestet også SVs egendefinisjon som et sosialistisk parti; i prinsipprogrammet for 2023–2027 kommer dette kun implisitt til uttrykk gjennom at partinavnet er Sosialistisk Venstreparti. Partiet er (per 2023) tilhenger av en radikal økning av skatter og avgifter, tiltak mot klimaendringer, likestilling mellom kjønnene, nedrustning av forsvaret, avkriminalisering av alle former for ulovlige rusmidler og antirasisme. Partiet er (per 2023) motstander av oljeboring i Lofoten og Vesterålen, gruvedrift på havbunnen, privatisering og konkurranseutsetting, og norsk medlemskap i EU og EØS.
I regjering (Stoltenberg II, 2005–2013) prioriterte partiet arbeidet med barnehagereformen.
Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 var SV motstander av å støtte Ukraina med våpen, men åpnet for å revurdere holdningen til NATO-medlemskap. Dette fikk gjennomslag på landsmøtet 2023. I SVs prinsipprogram for 2023–2027 heter det at SV går inn for å «fortsette den militære og humanitære støtten til Ukrainas frihetskamp og bistå Ukraina i forhandlinger om rettferdig fred».
SV har uttalt at partiet står for inkluderende feminisme og at «homofobi og transfobi er trusler mot feministisk frigjøring. Både kvinnebevegelsen og den skeive bevegelsen kjemper mot patriarkalske strukturer og rigide kjønnsroller. Den feministiske kampen er solidarisk og (...) inkluderer alle». SV regner seg også som del av den skeive bevegelsen. Mange SV-politikere stilte seg bak «Opprop for inkluderende kvinnekamp» i 2020, og Skeive sosialister, SVs LHBTIQ+-nettverk, var i 2025 blant organisasjonene bak en norsk konsensusuttalelse for en inkluderende feminisme, som krevde et oppgjør med transfobi i feministisk arbeid i Norge. Stortingsrepresentant Sunniva Holmås Eidsvoll understreket i 2025 at «staten skal ikke bruke fellesskapets penger på institusjoner som bygger på verdier som diskriminerer skeive».
Stortingsrepresentanter SV har ni stortingsrepresentanter i perioden 2025–2029.
SeteNavnPartiValgkretsMerknad/Suppleant106Mirell Høyer-BerntsenSVVest-Agder2313Kirsti BergstøSVAkershusParlamentarisk leder388Kathy LieSVBuskerud589Marthe HammerSVHordaland886Anne Lise FredlundSVOppland935Marian HusseinSVOslo10214Sunniva Holmås EidsvollSVOslo12214Ingrid FiskaaSVRogaland1518Lars HaltbrekkenSVSør-Trøndelag
Ordførere 2023–2027 Aase Refsnes i Steigen (fra 2019) Yvonne Wold i Rauma (fra 2019) Bjørnar Tollan Jordet i Tolga (fra 2019) Kai Petter Johansen i Kvænangen (fra 2023) Cato Kristiansen i Loppa (fra 2023)
Historikk
SVs forhistorie startet for en stor del i Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiets historie inneholder en rekke ideologiske splittelser, blant annet i kjølvannet av den russiske revolusjon. Internasjonale spørsmål, slik som forholdet til Sovjetunionen, og verdispørsmål, slik som partiets rolle i forhold til det individuelle partimedlem, var sentrale konfliktsaker. Etter andre verdenskrig ble Norge medlem av NATO og inngikk i den USA-allierte vestblokken, som stod i motsetning til den Sovjet-allierte østblokken. NATO-medlemskapet aksentuerte de utenrikspolitiske konfliktene i Arbeiderpartiet. Denne opposisjonen kom særlig til uttrykk i kretsen rundt ukeavisen Orientering. Denne grupperingen lanserte det de kalte «det tredje standpunkt»: Et ønske om mest mulig uavhengighet fra både USA og Sovjetunionen. I 1961 ble de som var medlemmer av Arbeiderpartiet i Orienterings-kretsen ekskludert fra partiet. Eksklusjonen ga startskuddet til etableringen av Sosialistisk Folkeparti (SF).http://sv.no/Partiet/SVs-historiehttp://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/svs-historie-2577857.html
SF etablerte seg som en radikal utenrikspolitisk opposisjon til Vietnamkrigen, USA og NATO, og ble også samlingspunkt for politisk opposisjon til venstre for Arbeiderpartiet. Partiets to stortingsrepresentanter etter stortingsvalget i 1961, med Finn Gustavsen i spissen, valgte å stemme sammen med de borgerlige partiene i Kings Bay-saken, og felte dermed Einar Gerhardsen som statsminister. I andre spørsmål sto partiet for en radikal, sosialistisk politikk.
thumb|Torild Skard var en av de 16 stortingsrepresentantene som ble valgt inn for daværende Sosialistisk Valgforbund i 1973, og ble Norges første kvinnelige lagtingspresident EF-striden fra 1970 til 1972 skapte turbulens i det norske politiske systemet. Dette ga som resultat at Sosialistisk Valgforbund, bestående av SF, NKP, Demokratiske Sosialister (AIK) og flere uavhengige sosialister ved stortingsvalget i 1973 gjorde et godt valg, og fikk 16 mandater. Sosialistisk Valgforbund ble etablert som eget politisk parti under navnet Sosialistisk Venstreparti på samlingskongressen i Trondheim i mars 1975. Det nye partiet besto av Sosialistisk Folkeparti (SF), Demokratiske Sosialister (AIK) (deler av Arbeiderpartiets nei-side), Norges Kommunistiske Parti (NKP) og uavhengige sosialister. På sitt landsmøte i oktober samme år vedtok (NKP) at partiet ikke kunne oppløses eller trappe ned sin virksomhet og trakk seg ut av samarbeidet. NKPs formann Reidar T. Larsen og hans støttespillere forlot da landsmøtet og sluttet seg til det nye partiet SV. AIKs leder Berit Ås ble ved partidannelsen valgt til SVs første partileder. Avisen Orientering gikk inn i Ny Tid fra samme tid, og begge avisene var heleid av henholdsvis SF og SV, fram til Ny Tid ble solgt til forlaget Damm i 2006. SVs medlemsavis i dag heter Venstre Om. thumb|Berit Ås, SVs første partileder
Gjennom 1970- og 1980-tallet markerte partiet seg innen kvinnesak, fred, motstand mot atomvåpen og miljø. Partiets oppslutning ved stortingsvalgene svingte, med valget i 1989 som neste høydepunkt, etter 1973. I 1985 ble «Del godene» for første gang brukt som slagord i valgkampen. Det var jappetid og for SV var det viktig å bekjempe arbeidsledighet og økonomiske forskjeller. Fram mot folkeavstemningen om EU i 1994 sto SV sentralt i motstanden mot norsk medlemskap i EU.
Mot slutten av 1990-tallet tok SV i bruk slagordet «Barn og unge først». SV gjorde svært gode valg i 2001 og 2003 (12,5 % og 13 %), og partileder Kristin Halvorsens popularitet økte. Valget i 2005 ble historisk, ved at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet dannet en rødgrønn flertallsregjering, til tross at SV gikk kraftig tilbake i valget.
Forholdet til østblokken Sosialistisk Venstrepartis forløper, Sosialistisk Folkeparti (SF), ble dannet på grunn av Arbeiderpartiets utenrikspolitikk som innebar at Norge ble en del av Vestblokken. SF arbeidet å fremme vennskap med Østblokken og mange medlemmer var involvert i organisasjoner som Sambandet Norge-Folkedemokratiene. Overvåkingspolitiet oppfattet SF som en de facto videreføring av Norges Kommunistiske Parti, og Overvåkingspolitiet hadde mistanke om at SF ble brukt som et redskap for Sovjetunionen. Frem til 1964 ble det derfor opprettet politisak på alle SFs kandidater, dvs. registrering i Overvåkingspolitiets register over politiske ekstremister, og det ble fortsatt opprettet slike observasjonssaker frem til 1970-tallet.Lund-rapporten, kap. 8.4.7 om Sosialistisk Venstreparti, samt andre kapitler
Ved stiftelsen av SV i 1975 het det i programmet at «arbeidarrørsla må bryta med klassesamarbeidet og setja strevet for å utvikla og kjempe fram revolusjonære reformer». Partiet erklærte at det ville kjempe for marxismen. I et studiehefte gitt ut av partiet heter det: «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land». Under arbeidet med stiftelsen av SV arbeidet NKP og flere partiløse for å erklære SV som et revolusjonært klassekampparti og avvise parlamentarismen som utgangspunkt for å skape et sosialistisk samfunn. I partiets utenrikspolitiske program formulert i 1977 het det at partiet arbeidet for «full avvæpning av militærmakta i Norge» og «norsk utmelding av NATO». Overvåkningspolitiet foretok tildels registreringer av hvem som hadde tillitsverv i SV på 1970-tallet.Lund-rapporten, kap. 8.4.7 om Sosialistisk Venstreparti
I tiden etter den kalde krigen har det versert flere debatter om norsk venstresides forhold til de autoritære og totalitære kommunistiske regimene i øst. Mens det ser ut til å være nær konsensus om at AKP (ml) ga ukritisk støtte til venstreekstreme diktaturer, er det fortsatt uenighet om hvordan SVs arbeid under den kalde krigen skal vurderes. I en studie gjort av Kåre Dahl Martinsen og Pål Veiden om SVs forhold til østblokken, publisert i Arbeiderhistorie (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek 2007), pekes det på hvordan Berit Ås, SVs første leder, beskrev Sovjetunionen som «en fredspioner» i 1977. Historikeren Einar Kr. Steffenak har hevdet at AKP (ml)s støtte til venstreekstreme diktaturer og den påfølgende kritikk av denne, har skygget for det faktum at også SV har støttet eller latt være å kritisere sosialistiske diktaturer. SVs forhenværende nestleder, Bård Vegar Solhjell, er enig i denne kritikken, samtidig som han har anført at debatten etter hans syn bør ta et generelt oppgjør med både høyre- og venstresidens forsømmelser under den kalde krigen.
Jugoslavia-krigen
I 1999 var partiet nær ved å splittes i forbindelse med partiledelsens og Stortingsgruppas støtte til NATOs krig mot Jugoslavia (Kosovokrigen), og blant andre den tidligere stortingsrepresentanten Reidar T. Larsen forlot partiet i forbindelse med denne saken. Debatten i SV hadde sine paralleller i flere andre europeiske venstrepartier. Samtidig markerte standpunktet partiet endte opp med på Jugoslaviakrigen et skifte i partiets utenrikspolitikk, gjennom en støtte til NATO som partiet ble dannet for å bekjempe, og til norsk offisiell utenrikspolitikk.
Deltagelse i Regjeringen Jens Stoltenberg II