England er det største og mest folkerike konstituerende landet «Countries within a country», 10 Downing Street. Arkivert fra originalen 20. august 2008 «England», Britishembassy.gov.uk. Arkivert fra originalen 26. august 2008 i det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland. Landets innbyggere utgjør mer enn 84 % av den totale befolkningen i Storbritannia, Office for National Statistics. «The Countries of the UK». Statistics.gov.uk. Arkivert fra originalen den 20. desember 2008. mens Englands fastland utgjør det meste av de sørlige to tredjedelene av øya Storbritannia og deler landegrenser med Skottland i nord og Wales i vest. Irskesjøen ligger nordvest for England, Det keltiske havet ligger i sørvest. England er adskilt fra det kontinentale Europa med Nordsjøen i øst og Den engelske kanal i sør. Landet har dessuten over 100 små øyer som Scillyøyene helt i sørenden og Isle of Wight mot kanalen.
Det området som nå kalles England ble først bosatt av moderne mennesker i løpet av sen steinalder. Det har sin navn fra anglerne, en av de germanske stammene som bosatte seg i dette området i løpet av 400- og 500-tallet. England ble en forent stat på 900-tallet, og siden oppdagelsestiden, som begynte på 1400-tallet, har landet hatt en betydelig kulturell, politisk og juridisk innvirkning på resten av verden. «England – Culture», Britainusa.com. Arkivert fra originalen 16. mai 2008. Engelsk språk, den anglikanske kirke og engelsk lov – grunnlaget for systemet med common law (engelsk: «felles lov») «common law (n.)», Online Etymology Dictionary for mange andre land rundt om i verden – ble utviklet i England, og landets parlamentariske system for regjering og myndighet har blitt adoptert eller tilpasset av andre nasjoner. «Country profile: United Kingdom», BBC News. 26. oktober 2009. Den industrielle revolusjon begynte i 1700-tallets England, og omformet dets samfunn til verdens første industrialiserte land. «Industrial Revolution», Ace.mmu.ac.uk. Arkivert fra original den 27. april 2008.
Englands terreng består hovedsakelig av lave høyder og sletter, særlig i sentrale og sørlige England. Imidlertid er det mer berglendt og preget av høydedrag i nord (som det fjellrike Lake District og Penninene) og i sørvest (som Dartmoor og Cotswolds). Både Englands og Storbritannias hovedstad er London. Det er den største storbyregionen i både Storbritannia og i den europeiske unionen. I henhold til Eurostat, EUs kontor for statistikk, er London det største storurbane område (larger urban zone, LUZ) i EU. Et slikt område består av en bys storbykjerne foruten også dens pendlerområde. Londons befolkning er også den største i EU. Englands befolkning på over 55 millioner innbyggere utgjør 84 prosent av befolkningen i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland, hovedsakelig konsentrert rundt London, Sørøst-England, og konurbasjoner i Midlands, Nordøst-England, og Yorkshire, som hver for seg har blitt utviklet til betydelige industrielle regioner i løpet av 1800-tallet.2011 Census – Population and household estimates for England and Wales (PDF), mars 2011.
Kongeriket England — som etter 1535 også omfatter Wales — opphørte å eksistere som en adskilt og selvstendig stat den 1. mai 1707 da unionsloven ble vedtatt og som medførte en politisk union med kongeriket Skottland som dannet kongeriket Storbritannia. Burns, William E. (2009): A Brief History of Great Britain, s. xxi Acts of Union 1707, Parliament.uk. I 1801 ble Storbritannia forent med kongeriket Irland ved en ny unionslov, og førte til opprettelsen av Det forente kongerike Storbritannia og Irland. I 1922 førte Den irske fristaten til at Irland gikk ut av kongeriket og det gjenværende ble omdøpt til Det forente kongerike av Storbritannia og Nord-Irland, vanligvis omtalt som United Kingdom, forkortet til UK.
Etymologi og bruk thumb|Adalstein av England (895-939) fra illuminert manuskript av Bedas Livet til sankt Cuthbert, ca. 930. Opprinnelig fra Corpus Christi College, Cambridge.
England har fått sitt navn etter anglerne, den største av de germanske stammene som bosatte seg i England på 400- og 500-tallet. Anglerne har antagelig navn etter halvøya Angeln, som i dag er Danmark og Nord-Tyskland.The American Heritage Dictionary of the English Language, fjerde utgave. (Den videre etymologien til stammens navn er fortsatt usikker, selv om en populær teori sier at man ikke trenger å lete lengre enn til selve ordet angle, og refererer da til en fiskekrokformet region i Holstein. Pyles, Thomas; Algeo, John (1993): Origins and development of the English language. 4. utg., New York: Harcourt, Brace, Jovanovich.
Den gammelengelske (angelsaksiske) betegnelsen var Engla land, bokstavelig «landet til anglerne», benyttet samtidig med Angelcynn, «det engelske folk», som blant annet viser at angelsakserne tenkte mer på stammer og folk enn på sted. Ved sen angelsaksisk tid hadde begge ord kommet til å bli benyttet i en klar betydning av sted, ikke et folk. Det var faktisk en danske, Knut den mektige, som var den første som kalte seg for «konge av England».«England (n.)», Online Etymology Dictionary Hvordan og hvorfor en betegnelse for en germansk stamme som var mindre betydningsfull enn andre, slik som sakserne, kom til å betegne hele landet er ikke kjent. Det kan synes som om det ble en skikk å kalle germanske folk i Britannia for Angli Saxones for å skille dem fra de kontinentale saksere (Eald-Seaxe) i Gamle Sachsen mellom elvene Weser og Eider i nordlige Tyskland. Crystal (2004), s. 26–27 Blant keltisktalende folkene ble alle de germanske folkene uansett stamme kalt for «saksere», noe de fortsatt gjør, som på moderne skotsk, hvor englender omtales som en «sassenach», Matthew, Donald (2005): Britain and the Continent 1000-1300, London: Hodder Arnold, s. 7 og «Sasunn» for hele England,Forbes, John (1848): The Principles of Gaelic Grammar. Edinburgh: Oliver, Boyd and Tweeddale. og samme begrep benyttes i Irland. Tilsvarende var det walisiske navnet for engelsk språk «Saesneg». Det var større grunn til at England skulle ha blitt hetende «Sakseland», men det skjedde ikke.
Den mest plausible årsaken er kulturell. Etter at de ulike germanske stammene hadde akseptert kristendommen ble de forstått av kirkehistorikeren Beda i Northumbria at de alle delte en felles enhet innen den vestlige kirke og ettersom Northumbria hadde blitt bosatt av anglere framfor saksere, kalte Beda sin kirkehistorie Historia ecclesiastica gentis Anglorum, det vil si Anglernes kirkes historieBeda (1979): Anglernes kirkes historie. Oversatt av Else Schjøth. Aschehoug, Thorleif Dahls kulturbibliotek. ISBN 82-03-09780-4 ; ISBN 82-03-09781-2; på latin: Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, Wikisource og refererte til folket som anglere, Angli på latin, og ikke som saksere, uten tvil spilte bevisst på likheten med ordet Angli, angeli (engel), et ordspill som Beda selv tilskrev pave Gregor I den store.
Begrepet ble den gang benyttet i betydningen «landet befolket av de engelske» og omfattet også engelske folk som i dag er sørøstlige Skottland, men den gang var en del av det angelsaksiske (engelske) kongeriket Northumbria. Den angelsaksiske krønike nedtegnet at Domesday Book av 1086 dekket hele England, det vil si det engelske kongerike, men noen få år senere slo Krøniken fast at kong Malcolm III dro «ut av Scotlande og inn Lothian i Englaland», således benyttet det i den mer gamle betydning. Molyneaux (2015), s. 6–7. I henhold til ordboken Oxford English Dictionary er den moderne stavingen først benyttet i 1538. «England», Oxford English Dictionary. Tapet av doble stavelser er et tilfelle av den historiske fonetiske prosess som kalles haplologi.
Ordet «England» er ofte hverdagslig – og feilaktig – brukt for å henvise til øya Storbritannia eller Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland i sin helhet. «England», Wiktionary Det er mange eksempler på denne bruken gjennom historien hvor henvisninger til England faktisk var tenkt å omfatte Skottland og Wales også.For eksempel, «England expects that every man will do his duty», slik admiral Horatio Nelson sendte ut som beskjed fra sitt flaggskip før slaget ved Trafalgar i 1805. Betegnelsen brukes rundt om i hele verden og selv av engelskmenn; bruken er problematisk og fører til forargelse mange steder i Storbritannia.
Et alternativ navn for England er Albion. Dette navnet refererte opprinnelig til hele øya Storbritannia. Det formelt eldste vitnemålet av navnet opptrer i Corpus Aristotelicum (tekstene til den greske filosofen Aristoteles), særskilt i teksten De Mundo (Om universet) Massey (2007), s. 440. fra 300-tallet f.Kr.: «Bortenfor Herkulessøylene er havet som flyter rundt Jorden. I den er det to meget store høyer som kalles Britannia; disse er Albion og Ierne.» Gresk «... ἐν τούτῳ γε μὴν νῆσοι μέγιστοι τυγχάνουσιν οὖσαι δύο, Βρεττανικαὶ λεγόμεναι, Ἀλβίων καὶ Ἰέρνη, ...», translitterasjon «... en toutoi ge men nesoi megistoi tynchanousin ousai dyo, Brettanikai legomenai, Albion kai Ierne, ...», oversettelse «... Det er to meget store øyer i det, kalt for de britiske øyer, Albion og Ierne; ...»; Aristoteles eller Pseudo-Aristoteles. «On the Cosmos, 393b12». On Sophistical Refutations. On Coming-to-be and Passing Away. On the Cosmos, oversatt av Forster, E. S.; Furley, D. J. William Heinemann LTD, Harvard University Press. s. 360–361. Hos Open Library Project.DjVu Moderne forskning tilskriver De Mundo ikke til Aristoteles, men til Pseudo-Aristoteles ettersom det ble skrevet senere i den gresk-romerske epoken eller enda senere. Ordet Albion (Ἀλβίων) eller insula Albionum har to mulige opprinnelser. Det er enten avledet fra en kognat (ordslektning) av latinske albus i betydningen hvit, en referanse til de hvite klippene ved Dover (den eneste delen av Britannia som synlig fra det europeiske fastlandet) Room (2006), s. 23. eller fra frasen «øya til albionerne» Major (2004), s. 84. i den nå tapte manuskriptet Massaliote Periplus som er bevitnet via Avienus’ Ora Maritima, Avienus: Ora Maritima, versene 111–112, dvs. eamque late gens Hiernorum colit; propinqua rursus insula Albionum patet. noe den førstnevnte antagelig fungerte som kilde for. Albion benyttes nå som en mer poetisk omskrivning for England. Foster (1988), s. 9. Et annet romantisk navn for England er Loegria, beslektet med det walisiske ordet for England, Lloegr, som ble gjort populært via at det ble benyttet i legendene om kong Arthur. Pughe, William Owen (1803): A Dictionary of the Welsh Language, Explained in English..., E. Williams, oppslagsord på LLO «Loegria», Wiktionary
Administrativ inndeling thumb| Underinndelinger av England (per 2010) som har a principal local authority: two-tier non-metropolitan counties and their non-metropolitan districts; metropolitan boroughs; unitary authorities; London boroughs; and the sui generis City of London and Isles of Scilly. Historisk sett utgjør grevskapene (counties) det regionale nivået i England. Disse utviklet seg fra gamle politiske enheter fra før Englands samling, slik som kongerikene Sussex og Kent, eller fra middelalderlige enheter som hertugdømmene Lancashire og Cornwall. Mange grevskap hadde en grevskapsby (county town), og fikk navn etter denne (for eksempel Nottinghamshire etter Nottingham).
Etter den industrielle revolusjon med påfølgende urbanisering ble det et stadig større sprik mellom de gamle grevskapsgrensene og bosettingsmønsteret, og det har vært nødvendig med en rekke justeringer og lokalforvaltningsreformer. Den siste reformen på 1990-tallet har gitt en inndeling i mer funksjonelle metropolitan counties sentrert rundt større byer (som eksempelvis Greater Manchester). I tillegg til de 6 metropolitan counties er områder uten et større sentralsted inndelt i 34 non-metropolitan eller shire counties. De gamle grevskapene er beholdt som seremonielle grevskap.