Det andre slaget ved Bull Run, også kjent som det andre slaget ved Manassas (navnet brukt av de konfødererte styrkene og fremdeles brukt i sørlige USA), ble utkjempet i dagene mellom den 28. og 30. august 1862, under den amerikanske borgerkrigen. Det var kulminasjonen på general Robert E. Lees offensiv med sørstatenes Army of Northern Virginia mot Unionens Army of Virginia under generalmajor John Pope.
Generalmajor Thomas J. «Stonewall» Jackson marsjerte i en stor bue utenom unionshæren og truet Popes forsyningslinjer til Washington, D.C. ved å ta forsyningsdepotet i Manassas Junction. Mens Jackson tiltrakk seg unionshærens oppmerksomhet, brøt resten av Lees hær under generalløytnant James Longstreet seg gjennom nordstatenes linjer i slaget ved Thoroughfare Gap. Pope var sikker på at han hadde fanget Jackson og samlet hovedstyrken av sin hær mot ham.
Jackson holdt ut under angrepene mens Longstreet med sine fem divisjoner nærmet seg unionshæren, tilsynelatende var ikke Pope klar over trusselen mot hans venstre flanke som ble ettertrykkelig knust under et stort masseangrep med 25 000 mann. Bare baktroppen som grep inn, forhindret katastrofe ved seig motstand mot Longstreets styrker, Pope måtte trekke seg tilbake med den slagne unionshæren fram til Centreville i Virginia. Styrker Etter kollapsen til generalmajor George B. McClellans Peninsula-felttog i syvdagersslaget i juni 1862, utnevnte president Abraham Lincoln John Pope til å lede den nyopprettede Army of Virginia. Pope hadde hatt noe suksess på den vestlige krigsskueplassen, og Lincoln lette etter en mer aggressiv general enn McClellan.Eicher, s. 318; Martin, s. 24, 32-33; Hennessy, s. 12.
Unionens Army of Virginia var delt inn i tre korps på 51 000 menn under generalmajorene Franz Sigel (1. korps), Nathaniel P. Banks (2. korps) og Irwin McDowell som ledet den tapende unionshæren i det første slaget ved Bull Run (3. korps). Deler av tre korps (3., 4. og 6.) fra McClellans Army of the Potomac og generalmajor Ambrose Burnsides 9. korps (ledet av generalmajor Jesse L. Reno) sluttet seg til slutt til Pope i kampoperasjoner. Dermed steg styrken til totalt 77 000 menn.Martin, s. 280; Eicher, s. 318; Hennessy, s. 6.
På Konføderasjonens side var general Robert E. Lees Army of Northern Virginia organisert i to «vinger» eller «kommandoer» på rundt 55 000 menn. «Høyre ving» ble ledet av generalmajor James Longstreet, den venstre av generalmajor Stonewall Jackson. Kavaleridivisjonen under generalmajor J.E.B. Stuart var tilknyttet Jacksons ving.Hennessy, s. 561-67; Langellier, s. 90-93. Bakgrunn thumb|400px|Nord-Virginia-felttoget, 7.–28. august 1862. Popes oppdrag hadde to mål: Beskytte Washington og Shenandoah Valley og trekke de konfødererte styrkene bort fra McClellan ved å bevege seg i retning Gordonsville.Esposito, kart 54. På grunnlag av hans erfaring i kamper med McClellan i syvdagersslaget, regnet Lee med at McClellan ikke var en trussel mot ham på Virginiahalvøya, og han følte ikke behov for å holde alle sine styrker i direkte forsvar av Richmond. Dette gjorde at han kunne flytte Jackson til Gordonsville for å avskjære Pope og beskytte Virginia Central Railroad.Whitehorne, Overview, np.
Lee hadde større planer i tankene. Siden unionshæren var delt mellom McClellan og Pope og de stod langt fra hverandre, så Lee muligheter for å knuse Pope før han igjen vendte oppmerksomheten sin mot McClellan. Han sendte generalmajor A.P. Hill for å slutte seg til Jackson med 12 000 menn. 3. august beordret øverstkommanderende Henry W. Halleck McClellan om å sette i gang sin tilbaketrekning fra halvøya og dra tilbake til Nord-Virginia for å støtte Pope. McClellan protesterte og satte ikke i gang forflytningen før 14. august.Hennessy, s. 10; Esposito, kart 56.
Den 9. august angrep Nathaniel Banks' korps Jackson i slaget ved Cedar Mountain og fikk en tidlig fordel, men et konføderert motangrep ledet av A.P. Hill drev Banks tilbake over Cedar Creek. Jacksons fremrykning ble derimot stoppet av unionsdivisjonen til brigadegeneral James B. Ricketts. Nå visste Jackson at Popes korps var samlet, noe som ødela hans planer om å beseire dem i separate operasjoner. Han forble i stillingen til 12. august og trakk seg så tilbake til Gordonsville.NPS Cedar Mountain, oppsummering. Den 13. august sendte Lee Longstreet til å forsterke Jackson.
Fra 22. til 25. august utkjempet de to arméene en rekke mindre trefninger langs Rappahannock. Kraftig nedbør gjorde at elva steg, og Lee klarte ikke å fremtvinge en krysning. På dette tidspunktet ankom forsterkninger fra Army of the Potomac fra halvøya. Lees nye plan ovenfor alle disse ytterligere styrkene som gjorde ham tallmessig underlegen, var å sende Jackson og Stuart med halve hæren på en marsj på utsiden av flanken til Pope for å avskjære hans kommunikasjonslinje, Orange & Alexandria Railroad. Pope ville da være tvunget til å trekke seg tilbake og kunne beseires mens han beveget seg og var sårbar. Jackson dro den 25. august og nådde Salem (dagens Marshall) den kvelden.Salmon, s. 127-28; Eicher, s. 322-23; Esposito, kart 58.
Etter at Jacksons ving passerte rundt Popes flanke via Thoroughfare Gao om kvelden den 26. august, slo den til mot Orange & Alexandria Railroad ved Bristow. Før daggry den 27. marsjerte Jacksons hær til Manassas Junction hvor det massive forsyningsdepotet til Unionen ble tatt og ødelagt. Dette tvang Pope til å trekke seg raskt tilbake fra sin defensive linje langs Rappahannock. I løpet av natten mellom 27. og 28. august, marsjerte Jackson med sine divisjoner nordover til slagmarken for det første slaget ved Bull Run (Manassas), hvor han tok stilling bak en uferdig jernbanestigning nedenfor Stony Ridge.NPS Manassas Station Operations, oppsummering. Den defensive stillingen var god. De tette skogene gjorde at de konfødererte kunne skjule seg mens de hadde gode observasjonspunkter over Warrenton Turnpike som var den sannsynlige ankomstveien for Unionens bevegelse, kun noen hundre meter mot sør. Der var gode ankomstveier for Longstreet til å slutte seg til Jackson som Jackson selv kunne bruke dersom han måtte trekke seg tilbake til Bull Run-fjellene dersom han ikke ble forsterket raskt nok. Den uferdige jernbanestigningen hadde grøfter og fyllinger som kunne brukes som skyttergraver.Hennessy, s. 145, 200-01; Greene, s. 17.
I slaget ved Thoroughfare Gap den 28. august brøt Longstreets ving gjennom lett motstand fra unionsstyrkene og marsjerte for å slutte seg til Jackson. Dette tilsynelatende konsekvensløse hendelsen sikret Popes nederlag i de kommende slagene fordi det gjorde det mulig for de to vingene å forene seg på slagmarken ved Manassas.NPS Thoroughfare Gap, oppsummering.
Slaget 28. august: Brawner's Farm (Gainesville) thumb|400px|Hendelsene ved Brawners Farm, 28. august. Det andre slaget ved Bull Rune begynte den 28. august da en føderal kolonne beveget seg langs Warrenton Turnpike. Dette ble iakttatt av Jackson rett utenfor Gainesville, nær gården til John Brawners familie. Den bestod av enheter fra brigadegeneral Rufus Kings divisjon. Brigadene til brigadegeneralene John P. Hatch, John Gibbon, Abner Doubleday og Marsena R. Patrick marsjerte østover for å slutte seg til resten av Popes hær ved Centreville. King var ikke hos sin divisjon fordi han ble rammet av et alvorlig epileptisk anfall tidligere på dagen.Greene, s. 19.
Jackson var lettet da han tidligere fikk høre at Longstreets menn var på vei for å slutte seg til ham og viste seg frem for unionsstyrkene, men hans nærvær ble ignorert. Jackson var bekymret for at Pope kunne trekke hæren sin bak Bull Run for å få forbindelse med McClellans styrker som var på vei, derfor bestemte han seg for å angripe. Han trakk seg tilbake til stillingen sin bak trelinja og sa til sin underordnede, «før frem mennene deres, gentlemen.» Omtrent kl. 18.30 begynte konføderert artilleri å beskyte deler av kolonnen foran dem, John Gibbons Black Hat Brigade som senere fikk navnet Iron Brigade. Gibbon som tidligere var artillerimann, svarte med å åpne ild fra B-batteriet i 4. amerikanske artilleri. Skuddvekslingen stoppet Kings kolonne. Hatchs brigade hadde fortsatt forbi området, og Patricks menn, bakerst i kolonnen, søkte ly og lot Gibbon og Doubleday svare på Jacksons angrep alene. Gibbon antok at siden Jackson antagelig var ved Centreville (ifølge Pope), og de selv hadde sett 14. Brooklyn Zouaves fra Hatchs brigade rekognosere stillingen, var dette antagelig kun artillerikanoner fra Jeb Stuarts kavaleri.Dawes, s. 60. Gibbon sendte adjutanter til de andre brigadene for å be om forsterkninger, og han sendte sin stabsoffiser, Frank A. Haskell for å føre veteranenheten 2. Wisconsin opp høyden for å spre kanonene. Gibbon møtte enheten i skogene og sa at «dersom vi kan få dere i stillhet opp der, kan vi erobre kanonene.»Herdegen, s. 91; Greene, s. 19-21; Eicher, s. 326; Salmon, s. 147.
2. Wisconsin under ledelsen til oberst Edgar O'Connor rykket i en bue tilbake gjennom skogene som den føderale kolonnen passerte gjennom. Da de 430 mennene dukket frem fra skogene på John Brawners gård, stilte de føderale stille opp og rykket frem mot høyden. De sendte trefningsstyrker da de nådde platået og drev tilbake de konfødererte. Snak fikk de tunge salver i sin høyre flanke fra 800 menn fra Stonewall-brigaden ledet av oberst William S. Baylor. 2nd Wisconsin absorberte salven fra 140 meter, ble stående og svarte med en ødeleggende bredside mot virginianerne i Brawners åker. De konfødererte besvarte ilden da linjene var bare 75 meter fra hverandre. Slaglinjene forble nær hverandre mens enheter sluttet seg til på begge sider. Kampen ble utkjempet stående i åpent terreng med lite ly og utvekslet salver i over to timer. Jackson beskrev hendelsene som «intens og blodig». Gibbon hentet inn sitt 19th Indiana. Jackson ledet operasjonene til sine regimenter personlig i stedet for å gi ordrer til divisjonskommandanten, generalmajor Richard S. Ewell. Han sendte inn tre regimenter fra Georgia som tilhørte brigadegeneral Alexander R. Lawtons brigade. Gibbon besvarte denne fremrykningen med 17th Wisconsin. Jackson beordret brigadegeneral Isaac R. Trimbles brigade til å støtte Lawton som møtte det siste av Gibbons regimenter, 6th Wisconsin.Herdegen, s. 91-92; Hennessy, s. 173-80; Greene, s. 21; Salmon, s. 147. «Våre menn på venstre side ladet og skjøt som gale, og 6. arbeidet med tilsvarende desperasjon. Dette stoppet fiendens strøm, og de stoppet og skjøt sine dødelige salver på oss. I noen fryktelige øyeblikk kunne jeg se begge linjene på grunn av lysglimtene fra kruttet. De to... var innenfor... femti meter fra hverandre og tømte salver inn i hverandre så fort som mennene kunne lade og skyte.» Major Rufus R. Dawes, 6. WisconsinDawes, s. 62.