thumb|Knud Knudsen tilhørte dem som ville fornorske det danske skriftspråket, og kalles ofte bokmålets far.«Bokmålets glemte far» (Aftenposten 28.04.2006).«Bokmålets far» (Dagbladet 27.04.2006) Bokmål er en av to offisielle målformer av norsk skriftspråk, hvorav den andre er nynorsk. I skrift har 87,3 % bokmål som hovedmål i skolen. Etter skriftreformene av riksmål i 1987 og bokmål i 1981 og 2005 er det lite som skiller bokmål og riksmål i alminnelig bruk.
Det har blitt anslått at mer enn 20 % av befolkningen i Norge snakker såkalt standard østnorsk, den alminnelige formen av talt bokmål på Østlandet. Det er også sosiolekter i andre deler av landet som anses som talemålsvarianter av bokmål, mest kjent er såkalt «fintrønder» i Trondheim og «penbergensk» i Bergen.
Historie thumb|Henrik Wergeland var blant de første som drog det danske skriftspråket i norsk retning. thumb|Peter Andreas Munch (og senere Johan Storm) var sterkt imot fornorsking av det danske skriftspråket. Han likte Ivar Aasens landsmålsprosjekt, men kunne ikke tenke seg å skifte ut det danske skriftspråket. thumb|Bjørnstjerne Bjørnson lot seg beundre av landsmålsprosjektet, men vendte seg senere mot målsrørsla på grunn av målet om å kvitte seg helt med det dansk-norske bokmålet som offisielt skriftspråk. thumb|Knut Hamsun mottok Nobelprisen i litteratur i 1920 for Markens Grøde skrevet på den nye målformen. I artikkelen Sproget i Fare (1918) argumenterte han for at det norske skriftspråket skulle vende tilbake til dansk og utvikle seg derfra på egen hånd.
Opprinnelsen til dansk-norsk talespråk
I unionen med Danmark var det gamle norske språket ikke offisielt godkjent og fra 1600-tallet av var det rådende skriftspråket i Norge dansk. Blant overklassen i landet utviklet det seg et muntlig «høytidsspråk» med det danske skriftspråket som rettesnor. En skriftrett leseuttale av dansk ble brukt som prekespråk i kirkene, og senere i konfirmasjonsundervisningen og skolene. I skolene vedvarte dette til Stortinget i 1878 vedtok at undervisningen skulle gis på «Børnenes eget Talesprog». Å tale slik ble ifølge Jonas Ramus' ordliste fra Ringerike i 1698 kalt å knote, med «hand har lært at knote» som eksempel. Klokkerdansk er også brukt om dette talespråket., mens et vanligere begrep er dannet dagligtale - hvilket hentyder at det ikke var et språk for allmuen på den tiden.
Ved siden av høytidsspråket utviklet det seg en dansk-norsk dagligtale som etter hvert ble morsmål for den norske overklassen. Utviklingen begynte trolig på 1600-tallet, men så sent som på 1800-tallet kunne det fremdeles være sterkt dialektpreg i denne såkalte dannede dagligtale. Dagligtalen vant i siste halvdel av 1800-tallet frem på bekostning av høytidsspråket, men til gjengjeld tok dagligtalen opp i seg stadig mer av høytidsspråket. Den dannede dagligtalen var således på sitt mest dansknære på slutten av 1800-tallet. Det har blitt anslått at dansk-norsk ble talt av omkring 1 % av befolkningen i 1814 og at dette økte til 5 % i 1900.
Dansk-norsken kan kalles et koinéspråk, dvs. en blanding av gjensidig forståelige dialekter, men transplantert inn i et område der det skiller seg ut fra dialektene som omgir det. For eksempel hadde dansk-norsken i motsetning til dialektene i Oslo og området rundt ikke noe jevnvektsystem, bare én vokal i grammatiske endelser, monoftonger for de fleste gammelnorske diftonger, lite bruk av retroflekser og tykk l, og i noen grad bløte konsonanter.
En viktig strid om den dannede dagligtalen sto i teatrene rundt midten av 1800-tallet. Da Norges første offentlige teater, Christiania Theater, åpnet dørene i 1827, forsøkte man seg med norske skuespillere, men det ble kritisert for å ha hentet skuespillere fra «de mindre dannede Samfundslag». Fra 1828 begynte man å ansette danske skuespillere, og disse rådde grunnen i de neste tiårene. Kravet om norske skuespillere stilnet ikke, men førte heller ikke frem. Det førte til den store teaterstriden i 1856 der Bjørnstjerne Bjørnson og Aasmund Olavsson Vinje sto i bresjen for 600 pipere. Det endelige oppgjøret med den danske teatertradisjonen kom i 1865, da Bjørnson ble ansatt som teatersjef. Gjennomslaget disse årene må regnes som det avgjørende vendepunktet i synet på den dannede dagligtalen, selv om høytidsspråket fremdeles ble regnet som finere i visse kretser. Høytidsspråket forsvant etter hvert sammen med det danske skriftspråket i Norge.
Skriftspråkets opprinnelse
Norske diktere hadde siden midten av 1700-tallet benyttet særnorske ord i det danske skriftspråket, men det var først på 1830-tallet at ønsket om et norsk skriftspråk ble klart uttrykt. Det begynte med Henrik Wergeland, som forsvarte bruken av norske ord i diktning og folkeopplysning med det mål å skille ut et selvstendig norsk skriftspråk. Dette møtte sterk motstand fra konservative kretser. Striden utspilte seg først og fremst i Det Norske Studentersamfund, der Johan Sebastian Welhaven og Peter Andreas Munch var Wergelands fremste motstandere.
Mens Wergeland begrenset seg til en leksikalsk fornorsking, tok først Ludvig Kristensen Daa og senere særlig Knud Knudsen til orde for ortofone eller lydrette rettskrivingsprinsipper etter inspirasjon av den danske ortofonibevegelsen. Etter Knudsens initiativ ble noen av de ortofone rettskrivingsprinsippene vedtatt av kirkedepartementet i 1862. Det gjaldt avskaffelsen av stum e (faae → faa), doble vokaler (Meel → Mel, Miil → Mil, Huus → Hus), c, ch og q for /k/ (Control → Kontrol, Charakteer → Karakter, qvalm → kvalm), og ph for /f/ (Philosoph → Filosof). Disse forslagene var også fremmet i Danmark, så vedtaket var ikke et sterkt tegn på norsk språklig uavhengighet.
Et mer kontroversielt spørsmål var hvilket talemål som skulle ligge til grunn for den lydrette skrivemåten. Knudsen argumenterte etter hvert mot høytidsspråket, fordi ingen hadde det som sitt naturlige talemål. Han kom frem til prinsippet om å basere skriftspråket på den almindeligste Udtale af Ordene i de dannedes Mund, med andre ord den dansk-norske dagligtalen. Igjen var P.A. Munch en sentral motstandsmann. Han var motstander av enhver planlagt språkreform, og han mente at språkreformatorenes forsøk på «systematisk at foregribe og fremskynde Sprogmodifikationen er en Urimelighed, der strider mod al historisk Erfaring og mod enhver Sprogudviklings Natur og Vesen».
Under språkmøtet i Stockholm var Knud Knudsen en sentral person. Blant møtets vedtak var å avskaffe store forbokstaver i substantiv og å innføre bokstaven å for aa. Ingen vedtak var offisielle, men fikk likevel stor betydning, og flere er senere blitt gjeldende.
I 1885 godkjente Kirkedepartementet sjuende utgave av Jacob Jonathan Aars’ Retskrivningsregler til Skolebrug til skolebruk. Denne medførte at substantiv (ikke egennavn) fikk liten forbokstav i skolen, men de var fortsatt brukt i avisspråk og litteraturen ellers.
I verket Hvem skal vinne? fra 1886 foreslo Knudsen tolv punkter med aktuelle endringer: Innføring av harde konsonanter: kage → kake Fjerne stum d etter l og n dersom den ikke var der historisk: finde → finne (av norrønt finna), men derimot holde (av norrønt halda) Fjerne stum d og t før s: bedsk → besk Fjerne j før e, æ og ø: køre for kjøre Endringer i fortid av verb av typen nå: nåede → nådde Endringer i fortid av verb av typen spre: spredte → spredde Skifte ut v med g, sette inn g der den var falt bort og ta bort g i ord dersom den historisk ikke hadde vært der: Have → Hage, due → duge, valg → val Forkorte ord i tråd med uttalen: have → ha, Fader → Far Norske skrivemåter: Mælk → Mjølk, nøgen → naken Norsk flertallsbøying i han- og intetkjønn: Heste → Hester, Huse → Hus Fjerning av stum t: Huset → Huse, funnet → funne Minke mengden av ord med tyske forstavinger og endinger som an-, be-, -het og -else
Han førte også opp tre til, som var mer langsiktige: Innføring av diftongene au, ei (som ej) og øy (som øj) Innføring av a i bøyingsendinger: Bakker → Bakkar, kaster → kastar, kastede/kastet → kasta Et eget hunkjønn
Flere av Knudsens forslag er blitt vedtatt senere, han får derfor iblant tittelen bokmålets far.
I 1907, etter 15 års planlegging, kom den første språkreformen som hadde som mål å fornorske det danske skriftspråket, og den bygde i stor grad på Knudsens ideer. Johan Storm stod som en sterk autoritet innen språkvitenskapen, og uten motstanden hans kunne reformen ha kommet både tidligere og gått lenger.Liner i nyare norsk språkhistorie av Vikør, Lars S., Egenproduksjon, Bergen, 1990 Flere av endringene var allerede tatt i bruk før det offisielle vedtaket, blant annet var både harde konsonanter og norsk flertallsbøying innført i en del ord i Nordahl Rolfsens Læsebog for Folkeskolen.
Navnet bokmål
Ordet bókamál ble i gammelnorsk brukt om latin og kirkespråk. Fra 1850-tallet ble bogmaal og bogsprog brukt som benevnelse på skriftspråk generelt i motsetning talespråk og dialekter, men også om dansk skriftspråk i motsetning til det som etterhvert ble til nynorsk. I innstillingen til Landsskoleloven av 1889 inneholdt § 73 setningen: «Skolestyret bestemmer, om Skolens Læse- og Lærebøger skal være affattede paa Landsmaal eller i det almindelige Bogmaal, [...]» Denne setningen ble imidlertid fjernet under Stortingets behandling av loven, og man endte opp med: «Undervisningen skal foregaa i det norske Sprog.» I forbindelse med endringer i lærerskoleloven i 1929 falt forslagene om å endre navnet til riksmål eller dansk-norsk med henholdsvis 13 mot 22 og 17 mot 18 stemmer i Lagtinget. Dette har siden vært regnet som den offisielle avgjørelse på navnespørsmålet.
I perioden 1907 til 1929 var det offisielle navnet på rettskrivningen riksmål, selv om dette navnet ikke fantes i noen lovtekst. Det var Bjørnstjerne Bjørnson som gjorde dette navnet kjent. Dette skjedde i en tale han holdt 23. oktober 1899, egentlig til inntekt for omkring 140 fiskere som omkom i Titran-ulykken ti dager tidligere. I denne talen gikk han til angrep på det framvoksende landsmålet. Tre dager senere foreslo Håkon Løken, Venstre-politiker og redaktør i Dagsposten, å organisere riksmålsfolket, noe Bjørnson ikke hadde nevnt i talen sin. Flere riksmålsfolk tok tak i tanken og grunnla Norsk Rigsmaalsforening 28. november, med Hjalmar Falk som formann. Det var også Løken som opprinnelig lanserte navnet rigsmaal (i Dagsposten 10. juli 1899).
Riksmålsforbundet har i 2017 tatt til orde for at bokmål skal få navnet norsk eller igjen den gamle betegnelsen riksmål, hvilket har avstedkommet protester fra nynorskhold.
Rettskrivningen av 1907
Med rettskrivingsendringene i 1907, innført ved kongelig resolusjon, fikk bokmålet harde konsonanter, dobbeltkonsonanter, fornorska flertallsbøying av substantiv og fortid på -et for tidligere -ede. I dannet dagligtale, som Knudsen i første omgang ville rette seg etter, var slik bøying allerede vanlig. Endringene var ikke helt konsekvente, slik at det fortsatt skulle hete saglig, enda sag hadde blitt til sak. Flere riksmålsfolk var motstandere av endringene. Blant dem var Bjørnstjerne Bjørnson, som grunnla Riksmålsforeningen samme år (fra 1909 kalt Riksmålsforbundet). Aftenposten innførte endringene først i 1923, og endte med det bruken av det danske skriftspråket i Norge.
Rettskrivningen av 1917