thumb|Röksteinen Röksteinen er en av Sveriges mest kjente runesteiner og har verdens lengste runeinnskrift i stein, totalt rundt 760 tegn. Janson & Lundberg (1987).
Steinen befinner seg ved Rök kirke i Östergötland og dateres til tiden rundt 800 etter Kristus. Runene oppgis være ristet av Varinn til minnet av Vámoð. Størstedelen av dem tilhører vikingtidens kortkvisttype, men i deler av innskriften bruker risteren urnordiske runer. I noen deler blir forskjellige typer av chifferskrift brukt. I Östergötlands runinskrifter har steinen nummer 136, hvilket gir den runeinnskriftssignum Ög 136.
Steinen er en blokk av lys grå finkornet granitt, 3,82 m høy (derav 1,25 m under markflaten), 1,38 m bred og mellom 19 og 43 cm tykk. Bergarten tilsier at den sannsynligvis er brutt et sted i nærheten.Wessén (1958), s. 13Petersson (1991), Sid 54: Vid Eje, 1,8 kilometer sydost om Röks kyrka finns granit som visar släktskap med rökstenen och som också har lägre specifik vikt än vanlig granit. Någon teknisk undersökning av ett samband har dock inte gjorts.
Steinens historie Röksteinen ble etter alt å dømme reist en gang i første halvdel av 800-tallet. Språket og utformingen av runene tyder på dette.
Man vet ikke hvor steinen opprinnelig sto, men antakelig har det ikke vært særlig langt unna kirkestedet der den nå står. Rök gamle kirke ble bygd en gang på 1100-tallet, og ved siden av den ble det oppført et hus for oppbevaring av tiende. I grunnmuren til dette lå runesteinen innmurt med innskriften på utsiden av muren. På begynnelsen av 1600-tallet ble den oppdaget av antikvaren Johannes Bureus, som tegnet den av og publiserte tegningen i hans Monumenta Sveo-Gothica hactenus exsculpta, utgitt i 1624. På 1670-tallet var Johan Hadorph, antikvar og sekretær i Antikvitetsverket, på stedet og fikk gjengitt steinen på et tresnitt. Dette ble publisert i 1750 i Johan Göranssons runologiske verk Bautil.
Kirken og tiendehuset ble revet i 1843, og da ble det oppdaget runer på alle fire sider av steinen. Prosten sørget for å få tegnet av samtlige runer, og deretter ble steinen murt inn i våpenhuset på den nye kirken. I 1862 tok Vitterhetsakademien initiativ til å få brutt steinen ut igjen, og den ble reist ved den vestre kirkegårdsmuren. I 1933 ble den flyttet til sin nåværende plass utenfor kirkegården under et beskyttelsestak. Gustavsson (1992), s. 3–4
På høyre side av baksiden er en skade som trolig skriver seg fra da den ble tatt ut av muren i 1843. På den venstre smalsiden er en skade som etter graden av forvitring å dømme skriver seg fra tiden før steinen ble murt inn på 1100-tallet.Wessén (1958), s. 14
Innskriften Teksten Alle sidene av steinen er forsynt med innskrift, også toppflaten. Hovedsakelig er det kortkvistruner, som er jevnt og pent hugget, tydeligvis av en øvet steinhogger. Arbeidet virker meget gjennomtenkt for at den lange teksten skulle få plass på steinen. Språket gir inntrykk av en person som er vant med å formulere seg skriftlig. Ordene er stort sett skrevet i ett, og det er bare skilletegn mellom skriftblokkene. Samme rune skrives aldri to ganger i rekkefølge, selv ikke der den burde stå både i slutten av ett ord og i begynnelsen av neste. Brate (1917), s. 231–232
Helt siden steinen ble oppdaget har den blitt tolket og omtolket i mange omganger. De fleste nordiske runologer har på en eller annen måte vært inne og gitt sin egen vurdering av teksten. Men også mange andre mer eller mindre fantasifulle tolkninger har vært framsatt. Dette gjør at det finnes mange titalls versjoner av innskriften. Den følgende er Riksantikvarieämbetets versjon slik den framstår på informasjonsskiltet ved steinen:
RadModerne norsk1Til minne om Vemod står disse runeraft uamuþ stonta runaR þaR2Men Varin skrev dem, faren, till minne om den døde sønnenn uarin faþi faþiR aft faikion sunu3Jeg sier de unge, hvilke de to stridsbyttene varsakum ukmini þat huariaR ualraubaR uaRin tuaR4som tolv ganger ble tatt som krigsbytteþaR suaþ tualf sinum uaRin numnaR t ualraubu5begge på en gang fra mann etter mann. Det sier jeg som det and-baþaR somon o umisum monum þat sakum ona6-re hvem som for ni slektledd siden mistet livetrt huaR fur niu altum on urþi fiaru7hos reidgoterne og han dødemiR hraiþkutum auk tu8hos dem som følge av sin skyldmiR on ub sakaR9Da rådet Tjodrik den dristige, sjøkrigernesraiþ þiaurikR hin þurmuþi stiliR10høvding over Reidhavets kyst. Nå sitter han rustet påflutna strontu hraiþmaraR sitiR nu karuR o11sin gotiske hest, med skjold over akselen, den fremste av mæringerkuta sinum skialti ub fatlaþR skati marika12Det sier jeg som det tolvte var Gunns hestþat sakum tualfta huar histR si ku13ser føde på slagfeltet, der tjue kongernaR itu uituoki on kunukaR tuaiR tikiR sua14ligger. Det sier jeg som det trettende, hvilkeþ o likia þat sakum þritaunta huariR t15tjue konger satt på Sjælland i fireuaiR tikiR kunukaR satin t siulunti fia16vintre, med fire navn, fødtkura uintur at fiakurum nabnum burn17til fire brødre. Fem med navnet Valke, Rådulfs sø-iR fiakurum bruþrum ualkaR fim raþulfs su18nner, fem Reidulf, Rugulfs sønner, fem Haisl, Hord-niR hraiþulfaR fim rukulfs suniR hoislaR fim haruþ19-s sønner, fem Gunnmund, Bjørns sønner.s suniR kunmuntaR fim birnaR suniR20Nå for de unge sier fullstendig enhver (?)... etterspurte (?).nuk m--- (m)-- alu --(k)(i) ainhuaR -þ... ...þ ... ftiR fra21Jeg sier de unge det, hvem av Ingvalds-sagwm mogmeni (þ)ad hOaR igOld22-ætlingene som ble forgjeldet gjennom en hustrus offeriga OaRi gOldin d gOonaR hOsli23Jeg sier de unge, til hvilken kjempe en ætlingsakum ukmini uaim si burin ni24er født. Vilen er det. Han kunne knuseþR troki uilin is þat knuo knat25en kjempe. Vilen er det. Nid.i iatun uilin is þat26Jeg sier de unge: Torsakum ukmini þur27Sibbe viets voktersibi uia uari28avlet nitti år gammel (en sønn)ul niruþR
Referanser
Kilder
Eksterne lenker
Kategori:Runesteiner i Sverige Kategori:Arkeologi i Sverige