Republikken Novgorod (russisk: Новгородская республика – Novgorodskaja respublika, gammelkirkeslavisk: Новъгородьская земля – Novgorodskaja zemlja (Novgorod-landet)) var en stor og innflytelsesrik stat i middelalderens Russland. Den eksisterte mellom 1100- og 1400-tallet, og strakte seg fra Østersjøen til Uralfjellene.
Blant Novgorods innbyggere ble bystaten kalt Hans Majestet Herre Novgorod den store (russisk: Государь Господин Великий Новгород – Gosudar Gospodin Velikij Novgorod), eller oftere bare Herre Novgorod den store (russisk: Господин Великий Новгород – Gospodin Velikij Novgorod). Hele regionen – byen og dens enorme oppland – ble kalt De novgorodske land.
Novgorod har tradisjonelt blitt sett på som stort sett uavhengig av Kyiv, og selv om byen hadde et mer deltagende styresett enn resten av Rus, og selv valgte sine ledere, så var den likevel i høy grad en del av det russiske politiske og kulturelle landskapet. thumb|left|Republikken Novgorods utstrekning
Historie Bojarene i Novgorod begynte etterhvert å dominere embetene som posadnik og tysjatskij, som opp til rundt midten av 1100-tallet hadde blitt utpekt av storfyrsten i Kyiv. I 1136 avsatte novgorodene Fyrst Vsevolod Mstislavitsj, og i løpet av det neste halvannet århundre klarte de å invitere og avsette flere fyrster. Dog var disse invitasjonene og avsettelsene ofte basert på hvem som var den dominerende fyrsten i Rus på den tid, og ikke på noen uavhengig tenking fra Novgorods side.Michael C. Paul, «Was the Prince of Novgorod a 'Third-rate bureaucrat' after 1136?» Jahrbücher für Geschichte Osteuropas 56, No. 1 (Spring 2008): 72-113.
Byer som Staraja Russa, Ladoga, Torzjok og Oresjek var en del av De novgorodske land, og ifølge enkelte kilder ble byen Staraja Russa på 1200-tallet ledet av en prest under erkebiskopen.
Byen Pskov var til å begynne med en del av Novgorods land, men var de facto uavhengig i hvert fall fra 1200-tallet av. Flere fyrster, så som Dovmont og Vsevolod Mstislavitsj hersket i Pskov uten noen aktelse for eller konsultasjon med fyrsten eller andre embetsmenn i Novgorod. Pskovs uavhengighet ble anerkjent i Bolotovo-traktaten i 1348 (se Republikken Pskov). Selv etter dette var det imidlertid erkebiskopen i Novgorod som var overhodet for kirken i Pskov, og beholdt tittelen «Erkebiskop av Novgorod den store og Pskov» frem til 1589. Mellom 1100- og 1400-tallet ekspanderte Republikken Novgorod mot øst og nordøst. Novgorodene utforsket områdene rundt Onega, langs elva Nordre Dvina, og kystlinjene langs Kvitsjøen. På begynnelsen av 1300-tallet utforsket de Nordishavet, Barentshavet, Karahavet, og den vestsibirske elva Ob.
De ugriske stammene i Nord-Ural måtte betale skatter til Novgorod. Landområdene nord for byen, som var rikt på pels, sjødyr, salt etc., var av stor økonomisk betydning for Novgorod, og de kjempet fra og med slutten på 1300-tallet en langdryg serie kriger mot Moskva for å beholde disse landområdene. Tapet av dem betød økonomisk og kulturell nedgang for byen og dens innbyggere, og det er ingen overdrivelse å si at nederlaget i disse krigene førte til republikkens fall.
Byens interne organisering thumb|De Novgorodske land innen Kyivriket på 1000-tallet thumb |Middelaldermurene i Novgorods Kreml fra slutten av 1400-tallet.
Den eksakte forfatningen til middelalderens Novgorod-republikk er usikker, selv om tradisjonelle historier har skapt et bilde av et høyt institusjonalisert nettverk av vetsja (entall: vetsje – offentlige forsamlinger), og en regjering bestående av flere posadniker (borgermestere), tysjatskijer («tusenmenn», opprinnelig lederen for bymilitsen, men senere en embetsmann for rettsvesen og handel), andre medlemmer av aristokratiske familier, og erkebiskopen i Novgorod. Enkelte forskere hevder at erkebiskopen var lederen for bystatens utøvende makt, men det er vanskelig å bestemme den nøyaktige myndigheten til de forskjellige embetsmennene. Noen forskere hevder det var et Råd av Herrer (eller embetsmenn) (russisk: Совет Господ) som var ledet av erkebiskopen og som møttes i erkebispens palass (og etter 1433 i Fasettpalasset),V. O. Kljutsjevskij, Boiarskaia Duma drevnei Rusi; Dobrye liudi Drevnei Rusi (Moskva: Ladomir 1994), 172-206; Idem., Sotsjinenij, vol. 2, pp. 68-69; George Vernadsky, Kievan Russia (New Haven: Yale University Press, 1948), 98, 197-201; men mere nylig har Jonas Granberg kastet tvil over hvorvidt et slikt råd noensinne har eksistert. Han hevder at rådet er en konstruksjon skapt av historikere som trekker for vidtrekkende slutninger på bakgrunn av sparsommelige kilder.Jonas Granberg, «The Soviet Gospod of Novgorod, in Russian and German Sources», Jahrbücher für Geschichte Osteuropas 47 (1998): 396-401 Faktisk så var den utøvende makt (i hvert fall nominelt) alltid Fyrsten i Novgorod, selv når deres makt var på hell på 1200- og tidlig på 1300-tallet.Paul, «Was the Prince of Novgorod a 'Third-rate bureaucrat' after 1136?» passim. Men selv om erkebiskopen av Novgorod ikke var statssjef eller øverste utøvende leder i Republikken Novgorod, så var han likevel en viktig embetsmann i byen. I tillegg til oppsynet med kirken i Novgorod, så ledet han også delegasjoner, hadde oversyn med visse rettssaker av sekulær natur, og utførte andre sekulære oppgaver. Erkebiskopene ser imidlertid ut til å ha arbeidet med bojarene for å oppnå konsensus og de handlet nesten aldri på egen hånd. Erkebiskopene var sannsynligvis de rikeste enkeltstående landeierne i Novgorod, og hadde også inntekter fra rettsgebyrer, gebyrer for bruk av vekter og mål på markedsplassen, og også fra andre kilder.Michael C. Paul, «Secular Power and the Archbishops of Novgorod Before the Muscovite Conquest.» Kritika: Explorations in Russian and Eurasian History 8, no. 2 (Spring 2007): 231-270; Idem, «Episcopal Election in Novgorod, Russia 1156-1478.» Church History: Studies in Christianity and Culture 72, No. 2 (June 2003): 251-275.
Den nøyaktige sammensetningen av vetsjen er også usikker, men den ser ut til å ha vært sammensatt av medlemmer av byens befolkning, så vel som av den frie rurale befolkningen. Hvorvidt det var en demokratisk institusjon, eller en kontrollert av bojarene har vært sterkt omdiskutert. Posadnikene, tysjatskijene, og endog biskoper og erkebiskoper av Novgorod (biskoper fra 1156, erkebispesete fra 1165) ble ofte valgt eller i det minste godkjent av vetsjen.Michael C. Paul, «The Iaroslavichi and the Novgorodian Veche 1230-1270: A Case Study on Princely Relations with the Veche», Russian History/ Histoire Russe 31, No. 1-2 (Spring-Summer, 2004): 41.
Handelsfolk og håndverkere deltok også i Novgorods politiske liv. Tradisjonell lærdom hevder at de var organisert i fem «kontsy» (kvarterer) – konets (russisk: конец; pl. концы) – dvs. bydelene de bodde i), og hver bydel var deretter organisert etter gatene de bodde i). Bydelene hadde ofte navn som indikerte at visse yrker var konsentrert i bestemte deler av byen. Yrkesgruppene hadde sine sotnjaer (russisk: сотни, eller hundremenn, se også Ivans hundre), som antas å ha vært de første russiske laug. Det finnes dog ingen bevis for at det i Rus' fantes laug som var sammenlignbare med de som fantes i Nederlandene, Tyskland, Frankrike eller England. Som med så mye annet i Novgorods middelalderhistorie, så er den presise sammensetningen av disse handels- og håndverksorganisasjonene usikker, og de burde ikke blandes sammen med de mye mere organiserte laug (og senere fagforeninger) i Vest-Europa. Det er fullt mulig at de forskjellige «bydeler» og «gater» bare var administrative grupper for nabolagene, og ikke laug eller fagforeninger som noen har kalt dem. «Gate»-organisasjonene var kjent for å bygge kirker i sine nabolag og for å begrave de døde i sine områder under pestutbrudd, men bortsett fra dette er deres aktiviteter usikre. Når det gjelder Ivans hundre, så er dens eksakte natur ikke kjent. Den var organisert rundt Johanneskirken ved Opoki, like nord for markedsplassen, og hvert medlem måtte betale et adgangsgebyr på en rull Ypre-tøy (fra Nord-Frankrike) til erkebiskopen. Tysjatskijene meglet i konflikter mellom medlemmene. Bortsett fra dette er aktivitetene til Ivans hundre ukjent.
«Gater» og «bydeler» kan ha deltatt i den politiske beslutningsprosessen i Novgorod til støtte for bestemte bojargrupperinger, eller for å beskytte sine interesser. Handelsmenns «eldste» er også nevnt i traktater og andre dokumenter, men det eksisterer bare rundt hundre av disse dokumentene. Et halvt dusin er fra 1100-tallet, mens de fleste er fra etter 1262. Knappheten på kilder gjør det derfor vanskelig å bestemme Novgorods politiske struktur.Valk, ed. Gramoty Velikogo Novgoroda i Pskova
Fyrsten forble en viktig figur i Novgorods liv, selv om hans makt var sterkt redusert. Av rundt 100 fyrster av Novgorod, ble kanskje halvparten av dem invitert inn eller avsatt av novgorodene, og fire av dem undertegnet en kontrakt kalt en rjad (russisk: ряд) som beskyttet interessene til Novgorods bojarer og beskrev fyrstens rettigheter og hans ansvar. Alle rjad'ene som fortsatt finnes er fra fyrstene i Tver, og det er dermed usikkert hvorvidt dette var en vanlig praksis (ettersom vi ikke har noen indikasjon på om fyrstene av Moskva eller andre steder noensinne undertegnet slike kontrakter), eller dersom det var det, hva innholdet i disse andre rjad'ene var. Igjen er det knappheten på kilder som vanskeliggjør mere vidtrekkende konklusjoner.Paul, «Was the Prince of Novgorod a 'Third-rate bureaucrat' after 1136?» 98-100.
Fyrstens første og fremste funksjon var å være en militær leder. Han var også beskytter av byens kirker, ga ut nye lover (dette forble tydeligvis en av fyrstens rettigheter), og avholdt domstoler, selv om forhandlingene ofte ble ledet av hans stedfortreder eller løytnant når han var fraværende fra byen. I henhold til flere rjad'er kunne ikke fyrsten utvise eller straffeforfølge en borger av Novgorod utenfor Det novgorodske land.Paul, «Was the Prince of Novgorod a 'Third-rate bureaucrat' after 1136?» 100-107. Fyrstene hadde to residenser, en ved markedsplassen (kalt Jaroslavs rett, etter Jaroslav den kloke), og Rjurkovo Gorodisjtsje flere kilometer sør for markedsplassen i byen.
Uttrykket «føydal republikk» ble i sovjettiden ofte brukt av marxistiske vitenskapsfolk for å plassere Republikken Novgorod innenfor en marxistisk historiografisk periodisering (slaveri – føydalisme – kapitalisme – sosialisme – kommunisme).Karl Marx og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest I dag er det imidlertid mange forskere som stiller spørsmål ved om Russland noensinne egentlig hadde føydalisme som uttrykket blir brukt om middelalderens Vest-Europa.Se for eksempel: Igor Froianov, Kievskaja Rus; otsjerki sotsialno-ekonomitsjeskoj istorii. (Leningrad: Leningrad Statlige Universitet, 1974).
Økonomi thumb|Markedsplassen i Novgorod. thumb|Novgorod-mynter fra 1420-1478. Republikken Novgorods økonomi besto av jordbruk og husdyrhold (blant annet drev både Novgorods erkebiskoper og andre med oppdrett av hester for Novgorods hær), men jakt, birøkt og fiske var også utstrakt. I de fleste av republikkens regioner var disse «industriene» kombinert med jordbruk. Jern ble også utvunnet ved kysten av Finskebukta. Staraja Russa og andre steder i republikken var kjent for sine saltverk. Dyrking av lin og humle var også av stor betydning. Landsens produkter som pelsverk, bivoks, honning, fisk, spekk, lin og humle ble solgt på markedet og eksportert til andre russiske byer eller utenlands.