miniatyr|Tegning av en kåg av maleren Otto Bache. Kåg er betegnelsen på en dansk båttype utviklet for det grunne farvannet i de danske fjordene og langs kysttraktene på de danske øyene og den jyske halvøya. Båttypen eksisterte også i nordlige Tyskland og på sørlige Sverige, men under andre typebetegnelser på deres språk som det svenske «eke».
De lokale forholdene De danske fjordene og de danske kystene vendt mot øst omkring de danske øyene over til sørlige Sverige er som regel grunne med liten dybde med flate brenninger lengre opp i fjordene, men utmerket som fiskevann for en rekke fiskearter inkludert ål og sild. Fiskeriet i de grunne fjordene og elvene var for det meste forbeholdt bøndene, også fiskedistrikter som bestod av fiskerfamilier som besittet fiskerett ifølge eldre lovbestemmelser, hadde eksistert.
Kåg Som den dominerende båttypen på de danske fjordene, deriblant Limfjorden, eksisterte kågen i flere århundrer helt tilbake til 1500-tallet.
Som en liten dypgående, spissgattet båt med en helt flat kravellbygd bunn med langgående planker samlet med tverrgående spanter eller bord, var kågen meget godt egnet som fiskefarkost til bunngarnsfiske. Den kunne går helt over garnene mens fiskerne sto helt ut på kanten og arbeidet med redskapene i vannet.
Over bunnen ble et skall av bordlengder lagt på plass med store kneer av eik som også ble kalt spant. Dette skallet var som regel klinkbygde. Det ble bygget mindre kåger med bare tre bordplanker på den ene siden, men også mer robuste kåger med lange og slanke bordplanker. De minste kågene var helt åpne der skallet holdt ut vannet. Dens styrke i konstruksjonen var i bunnen og de mange toftene som noen ganger ble til tverrskipsskotter.
Men på de større og mer avanserte variantene for farvann med høyere bølgehøyde, ble toftene tatt bort. Der ble skallet og den sterke esingen viktig for kågens styrke til sjøs. En slik kåg med buede sider og smalere bunn ble bredere og mer sjødyktig.
Kågene varieres meget i størrelse etter deres anvendelse. De minste kågene som også er de meste enkle, kunne stages frem med en lang åre eller stang – de som ble robåt hadde gjerne et par årer. Men ved roing ble ikke årene brukt på samme måte som i andre robåter, for en slik kåg er så slank at årene måtte ligges på kryss for ikke å avbalansere kågen. Roeren måtte brukte sin høyre arm til den venstre åren og deretter sin venstre arm til den høyre åren.
De større kågene for fiske med større bredde, førte seil og fikk en mindre mast med et sprydseil. Som seilbåt måtte kågen ha et senkesverd på siden eller midtskips som kunne senkes ned i vannet. Noen av de mindre kågene fikk en eller to master til seilas som på Slien der den kan være 7,5 meter lang og 1,4 meter bred.
De fleste variantene av kågen på vestlige Danmark og nordlige Tyskland var så slanke at de lett kunne gli i vannet. Men på østlige Limfjorden og andre steder med høyere bølgehøyde i brenningene ble de bredere og fikk buede sider for å ha større sjødyktighet. Mot øst på de danske øyene ble kågen bredere og mer tilpasset de lokale forholdene som dessuten hadde kort avstand til kysten og kraftigere brenninger.
Kåger for handel og transport var de største eksemplarene av den gamle båttypen, men konstruksjonen deres var ikke så forskjellig fordi en kåg skulle være så lettbygget som mulig for å ta seg frem på så grunne vann som mulig. De største kågene var Gudenåkågen som ble benyttet i pramfarten på Gudenåen. En kåg av denne typen som har blitt oppmålt, var på rundt 80 fot eller 25 meter lengde og 15,8 fot eller 4,92 meter bredde med en dybde på bare 0,37 meter. Denne varianten var åpne fraktebåter med et stort og åpent lasterom.
Variantene Gudenåkåg Orøpram Slienkåg Østlimfjordskåg Vestlimfjordskåg
Litteratur Christian Nielsen: Danske bådtyper 2005
Eksterne lenker
Kulturrejsen: Kåg Den siste kågen
Kategori:Danske båttyper Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet