miniatyr|Norsk polititjenestemann til hest 2007. Rytterkorpset er det ridende politi ved spesialseksjonen i Oslo politidistrikt. miniatyr|Norsk politimotorsykkel i Bergen 2008. miniatyr|Norsk politibil i Trondheim 2006. miniatyr|Politihuset i Oslo (Grønland politistasjon) er hovedkontoret til Oslo politidistrikt. Bygningen ligger i Grønlandsleiret på Grønland i Oslo. miniatyr|Belte- og mobilbrukkontroll i Sandnes 2010. miniatyr|Politibiler med ny uniformering innført i 2012, bilen i midten har den gamle uniformeringen. miniatyr|Politihøgskolen i Bodø 2006. Politiet i Norge er en statlig etat som skal bekjempe kriminalitet og sørge for orden i det daglige.Politiloven § 1 Etaten er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet, men i straffesaker direkte underlagt Den høyere påtalemyndighet.https://www.riksadvokaten.no/patalemyndigheten-i-politiet/
Organisering Etaten styres av to sidestilte organer, Politidirektoratet og Politiets sikkerhetstjeneste, og består for øvrig av tolv politidistrikter, fem særorganer (Utrykningspolitiet, Kripos, Økokrim, Politiets utlendingsenhet og Politihøgskolen) samt Politiets fellestjenester og Politiets IT-enhet. Til sammen har disse (pr. 30. juni 2016) polititjenestemenn og 851 politijurister.Lønnede årsverk 2. kvartal 2016 Medregnet sivilt ansatte har etaten totalt lønnede årsverk. I tillegg er ca. 400 studenter ved Politihøgskolen til enhver tid utplassert i politidistriktene som en del av politiutdannelsen.
Samordningsorganet ble opprettet 1. juni 2010 for å styrke innsatsen mot alvorlig og organisert kriminalitet på nasjonalt nivå.Samarbeid mot organisert kriminalitet Samordningsorganets budsjett (i 2013) er på 29,5 millioner kroner. Organets sekretariat er lagt til Kripos og ledes av avdelingslederen ved Taktisk etterforskningsavdeling.Årsrapport 2013
Nasjonale bistandsressurser De nasjonale bistandsressursene forsterker en grunnberedskap som allerede er iverksatt i det distriktet som skal motta bistand. Dette er en fellesbetegnelse på Beredskapstroppen, Bombegruppen, Politiets helikoptertjeneste og Krise- og gisselforhandlertjenesten.
Innsatspersonell i politiet
Kategori 1 (IP1): Operativt personell i Beredskapstroppen Kategori 2 (IP2): Operativt personell med livvakttjeneste som hovedoppgave Kategori 3 (IP3): Operativt personell som inngår i politidistriktenes utrykningsenheter (UEH). De har tilleggskompetanse for å kunne håndtere skarpe oppdrag Kategori 4 (IP4): Annet personell som utfører operativ tjeneste. Gjennomfører årlig utdanning og godkjenningsprøve for tjenestevåpen Kategori 5 (IP5): Mannskaper som ikke er godkjente for å bruke våpen
Politidistrikter Hvert politidistrikt har en politimester som øverste leder. Politidistriktene består av politistasjoner, og namsfogdkontorer. Politistasjoner ledes av en politistasjonssjef og har geografisk ansvar for et politistasjonsdistrikt. I tillegg er politiet ved forskrift inndelt i fem politilandsdeler.Forskrift om politilandsdeler m.v. Politistasjoner kan enten ha rene politioppgaver eller både politigjøremål og sivile rettspleiegjøremål. Politistasjonen ledes av en politistasjonssjef og har ansvar for et politistasjonsdistrikt. Politistasjoner har både både politigjøremål og sivile rettspleiegjøremål. Namsfogdkontorer ledes av en namsfogd og dekker et namsfogddistrikt. Namsfogdkontorer har kun sivile rettspleiegjøremål.
Fem av politimesterne er tildelt rollen som landsdelspolitimester og kan beordre tjenestemenn til tjeneste i et annet politidistrikt innenfor landsdelen.
Gjøremål Tjenesteenhet Distriktsbetegnelse Ledertittel Både politigjøremål og sivile rettspleiegjøremål Politistasjon Politistasjonsdistrikt Politistasjonssjef Både politigjøremål og sivile rettspleiegjøremål Politistasjon med sivile rettspleieoppgaver Politistasjonsdistrikt med sivile rettspleieoppgaver Politistasjonssjef med sivile rettspleieoppgaver Bare politigjøremål (geografiske tjenesteenheter) Politistasjon Politistasjonsdistrikt Politistasjonssjef Bare sivile gjøremål Namsfogdkontor Namsfogddistrikt Namsfogd
Et særlig dansk og norsk fenomen er at den lavere del av den anklagende myndighet – påtalemyndigheten – er integrert i politiet. I praksis er det politiadvokater eller politifullmektiger som leder politiets etterforskning, i kraft av rollen som påtalemyndighet. Politijuristene har juridisk embetseksamen, politiadvokatene og politifullmektigene opptrer også som anklagere for domstolen, og har myndighet til å avgjøre om straffeforfølgning skal fortsette eller innstilles i enkelte saker. Politiutdannede har ikke denne myndigheten etter loven.
Under disse ligger tjenestemenn som politibetjenter, politiførstebetjenter og politioverbetjenter. Disse hadde tidligere utdanning fra politiskolen men har idag alminnelig høyskoleutdannelse (to år med teori og ett år med praksis).
Politiet i Norge bærer ikke skytevåpen til vanlig, men får tillatelse av politimester eller bemyndiget person i spesielle situasjoner. I perioden 1994–2004 avfyrte politiet tilsammen 78 skarpe skudd under utrykningsoppdrag. De fleste av disse skuddene ble avfyrt under NOKAS-ranet.
Som en del av antiterror og -sabotasjeberedskapen i Norge er hvert politidistrikt oppsatt med en utrykningsenhet, som er spesialisert på væpnede oppdrag.
Politiet er også en del av redningstjenesten, og har ansvaret for å lede redningsarbeidet ved ulykker og katastrofer. Dette gjøres gjennom Hovedredningssentralen (HRS) i Bodø og Stavanger. Disse ledes av politimestrene i de respektive byene. I tillegg er det lokale redningssentraler (LRS) i hvert politidistrikt.
Historie Før 1936 Før politiloven av 1936 hadde man en blanding av kommunal og statlig politiordning. Politiets øverste ledere lokalt, dvs. politimesteren og et fåtall andre lederstillinger, var statlige, mens betjenter og konstabler var kommunalt lønnet. Politiet hadde for øvrig flere oppgaver enn i dag. Ledelsen av brannvesenet, bygningsvesenet, havnevesenet og flere andre oppgaver lå i mange byer til politiet.
Ledelsen av politiet var i prinsippet et statlig anliggende, og staten utøvde styring gjennom lederne, som var statens menn. Den sentrale ledelse av politiet lå i Justis- og politidepartementet, som var blitt opprettet allerede i 1818. Ved at størsteparten av utgiftene ble dekket av kommunene, fikk imidlertid kommunene etter hvert betydelig innflytelse over politiet lokalt.
Politiskolen ble opprettet i 1919 som det første sentrale politiorgan. «Statspolitiet» ble opprettet i 1932 som egen organisert enhet og var et sentralt organ for operativ tjeneste. Tidligere hadde det vært en ordning hvor staten kunne leie kommunalt ansatt politi mot refusjon til kommunene for oppgaver staten ville ha utført, og det var fra forbudstiden og fremover blitt engasjert en del statslønnete betjenter som hadde som hovedoppgave å bekjempe ulovlig innførsel og omsetning av alkohol.
Politilovkomitéen av 1912 fremla sin rapport i 1914 og foretok i denne en meget grundig gjennomgang av politiordningen i landet. Etter at enkelte av komitéens forslag, bl.a ett om å opprette en sentral politidirektørstilling, var skrinlagt, ble omsider komitéens arbeid fulgt opp ved politiloven av 10. juni 1927. Loven innførte en enhetlig politiordning for hele landet. 1927-loven baserte seg imidlertid på en utgiftsfordeling mellom stat og kommune, hvor kommunene fortsatt stod for lønnsutgiftene til størsteparten av personalet.
1936 Ved politiloven av den 13. mars 1936 var det en hovedsak at politiet fullt ut skulle være statlig. Dette var i det vesentlige motivert ut fra det syn at politiets oppgaver etter sin art burde anses som statlige og ut fra et ønske om å skape en ryddigere og mer enhetlig politiorganisasjon. Kommunenes rolle etter den gamle politiordningen bidro til å skape uklare og uoversiktlige ansvarsforhold. Loven etablerte imidlertid likevel en refusjonsplikt for kommunene til staten for deler av politiutgiftene, men uten at dette rokket ved prinsippet om det statlige politi.
Ellers var det en hovedsak å lovfeste de grunnleggende regler om politiets organisasjon og personale. Loven forbød også opprettelsen av «frivillige ordensvern». Slike hadde i en del byer spilt en viss rolle i forrige århundre, hvor de opptrådte som et slags reservepoliti med politimesterens godkjennelse, men fremstod etter hvert som et alvorlig problem i lys av de ytterliggående politiske bevegelser og den sosiale uro som preget tiden.
Et sentralt tema da loven av 1936 ble lagt frem, var også behovet for å fastlegge organiseringen av det ekstraordinære politi, hvorav det viktigste var Utrykningspolitiet, som i sin opprinnelige form delvis hadde karakter av et anti-opprørspoliti.
Loven gjaldt ikke for lensmenn og lensmannsbetjenter med mindre det uttrykkelig var sagt. Den eneste bestemmelsen av betydning for lensmannsetaten var regelen i den opprinnelige lovens § 6, som ga lensmannen ledelsen av politiet på landsbygda, og regelen i § 20, som innskrenket organisasjonsfriheten.
Andre verdenskrig Under andre verdenskrig samarbeidet det norske politiet til en viss grad med den tyske okkupasjonsmakten. Norsk politi ble organisert etter tysk mønster. Politidepartementet og statspolitiet ble opprettet med henholdsvis Jonas Lie og Karl Marthinsen som ledere. Begge var medlemmer av Nasjonal samling, og norske politimenn ble oppfordret til å melde seg inn. I 1942 var hele 30 % NS-medlemmer, noe som er mer enn i noen annen offentlig etat. Norsk politi deltok også i forfølgelsen av utsatte grupper; blant annet deportasjonen av de norske jødene i 1943. Mange politifolk var likevel skeptiske til NS og nazismen, og motarbeidet okkupasjonsmakten og det nazistiske regimet. Etter krigen måtte politiet etterforske sine egne. 2200 av 4500 norske politimenn ble suspendert, men drøye halvparten av dem fikk beholde jobben. Syv norske politimenn ble henrettet for å vært ansvarlige for drap og tortur.Norgeshistorie.no, Øystein Hetland: «Norsk politi under andre verdskrig». Hentet 4. jan. 2017.
Hijab som del av uniformen I 2008 kom spørsmålet om bruk av hijab til politiuniformen da kvinnen Keltoum Missoum fra Sandnes sendte et brev til det norske Politidirektoratet og politidirektør Ingelin Killengreen med spørsmål om å få bære hijab til politiuniformen. Politidirektøren og Justistministeren anbefalte i november 2008 endring av uniformsreglementet slik at hijab kunne brukes. I januar 2009 annonserte regjeringen endring av reglementet.VG: Dette er hijab-striden. Publisert 4. mars 2009, besøkt 5. mars 2009. Etter kritikk stanset statsråd Knut Storberget utredningen, og la saken bort. Den 4. mars publiserte VG hemmeligholdte protokoller fra en regjeringskonferanse 29. januar som viste at regjeringen da hadde besluttet å endre uniformsreglementet.Aftenposten: Tidslinje: Hijab-saken. Publisert 4. mars 2009, besøkt 5. mars 2009. Statsminister Jens Stoltenberg hevdet han aldri sa ja til vedtaket og han fikk kritikk av opposisjonen for hans håndtering av saken, og ble videre truet med en åpen høring i Stortinget..Jens kan bli kalt inn på teppet. Publisert 4. mars 2009, besøkt 5. mars 2009. Regjeringen la bort saken og per 2024 er det ikke anledning til å bruk hijab til uniformen.
Ny uniformering på biler i 2012 I 2012 ble det innført ny uniformering av politibiler i Norge, der man gikk vekk fra de rød og blå stripene med riksvåpenet langs sidene. Bakgrunnen for den nye uniformeringen var at bilene skulle bli mer synlige i trafikken.
Reformen i 2015 Politireformen i Norge 2015 hadde som hovedmål å effektivisere politistyrken i Norge, fremheve arbeidet med kultur og ledelse, og å stille krav til responstid. Reformen trådte i kraft i 2016.
Reformarbeid fra 2017