Lincoln Continental er en bil produsert av Lincoln-divisjonen av Ford Motor Company. Den første modellen kom i 1939. De neste 63 årene hadde bilen vanligvis et spesielt utseende som en luksusbil selv om bilen har mange fellestrekk med andre Ford-modeller.
1939 Den første Lincoln Continental ble utviklet som Edsel Fords personlige bil. Edsel Ford bestilte bilen i 1938 som en engangs spesialbil som skulle være klar til hans ferie i 1939. Designansvarlig var sjefdesigneren Bob Gregorie. Bilen ble laget som et spesialprosjekt, men det er antatt at bilen skulle i produksjon hvis resultatet ble bra.
Designet ble etter sigende skissert av Gregorie utfra Lincoln Zephyrs tegninger i løpet av en time. Resultatet ble en elegant kabriolet med et langt panser som dekket Lincolns V12-motor med lange skjermer og kort bagasjerom med Continental-seriens varemerke, det utvendige reservehjulet.
Sjefens spesialbil ble levert etter planen, og Edsel fikk den levert til Florida for hans vårferie. Interessen fra hans rike venner var høy, og Edsel sendte et telegram tilbake at han kunne selge tusen av dem. Lincolns håndverkere startet øyeblikkelig å produsere Continental kabriolet-biler samt noen få hardtop-biler. De ble i all hovedsak bygget for hånd. De 24 1939-modellene og 400 1940-modellene hadde til og med håndutformede karosseripaneler, da former for disse ikke var laget før 1941.
Etter angrepet på Pearl Harbor ble produksjonen av Continental stanset, og ble gjenopptatt i 1946–1948. Som andre etterkrigs Lincoln-biler fikk Continental noen mindre kosmetiske endringer.
1956 Navnet Continental kom tilbake i 1955 som et separat Ford-bilmerke med sin eneste modell Continental Mark II. Denne versjonen var et unikt design med den høyeste kvalitetsikringen som noen gang er blitt sett i bilindustrien. Det ypperste av luksus var det mye av i den nye Continental, og det lave produksjonsvolumet gjorde at bilen virket enda mer eksklusiv enn originalen.
1956 Continental var en av de dyreste bilene i verden med en prislapp på 10 000 dollar som gjorde den til en rival til Rolls-Royce. På tross av sin astronomiske pris så tapte Ford Motor Company penger på hver bil som ble solgt. Cadillac hadde tilsvarende finansielle tap for sin egen Continental rival, den firedørs Eldorado Brougham. Kjøretøy som dette var image-byggere for de to selskapene i tillegg til å være testplattformer for nye idéer og konsepter.
Continental Mark II ble kun solgt i to modellår med ca. 3 000 enheter produsert. Mellom historiene om forhandlere som avviste potensielle kjøpere fordi de ikke ble ansett som de rette personer til å eie en Continental, og dens prislapp som gjorde den kun oppnåelig for verdens aller rikeste, gjorde at Continental ble nesten mytisk. Eierlisten er spekket med kjendiser som Elvis Presley, Sjahen av Iran, Nelson Rockefeller, Henry Kissinger med flere.
1958-69 Mark III, IV og V Continental-divisjonen ble oppløst etter 1957, men i et forsøk på å ta vare på Mark IIs ettermæle navnga Lincolns sin toppmodell i 1958 til Continental Mark III. Forskjellen på denne og de lavere modellene av fullstørrelse Lincoln var kun utstyrsnivået samt taket som hadde et elektrisk «breezeway»-vindu som forsvant ned bak baksetet. Det årets fullstørrelse-Lincoln solgte dårlig for alle modellene.
1958 var et år med økonomisk nedgang i USA. Den nye Lincoln var en av de største bilene noen gang laget, til og med større enn det årets Cadillac. Styling ble av mange regnet som ekstremt overdådig selv i et tiår med overdådig design.
1959-modellserien inneholdt en Continental Mark IV-modell og i 1960 en Continental Mark V med mer tilbakeholden design enn 1958-modellen.
1961 For 1961-modellen ble Continental totalt redesignet av Elwood Engel. For første gang ble navnene Lincoln og Continental brukt på biler som ikke hørte til Mark-serien. Designet var opprinnelig tiltenkt 1961 Ford Thunderbird, men konseptet ble utvidet og lett endret før det ble overført til Lincoln-linjen av Robert McNamara.
En av de mest bemerkelsesverdige tingene med den nye Continental var dens størrelse. Den var 60 cm kortere enn sin forgjenger. Så mye mindre var bilen at markedsføringsledelsen i Ford fotograferte en dame som parallellparkerte en sedan for en fotoserie i et tidsskrift. Modellens mest gjenkjennbare varemerke er at bakdørene er hengslet i bakkant og det var en ren praktisk innretning. Den nye Continental hadde en ny «unibody»-design hvor det ganske enkelt ikke var strukturell styrke for å henge døren i forkant for den åpne modellen. For å forenkle produksjonen, i det minste i starten, ble alle firedørsmodeller og kun to karosserityper tilbudt, sedan og kabriolet. Disse «selvmordsdørene» kom til å bli den mest gjenkjennelige detaljen på 1960-tallets Lincoln-modeller.
1961-modellen var den første bilen i USA som ble solgt med en 24 000 miles/39 000 km 2-års full garanti. Sjefen for Lincoln Continental-divisjonen Harold W. Johnson ønsket å finne et dekk som hadde lengre levetid. Dette arbeidet ble ledet av Jacques Bajer.
1961 Lincoln Continental var virkelig Engel sitt design-mesterverk. Til og med dashbordet var hans design. Dette kan ha vært siste gang en enkelt person var ansvarlig for det komplette designet av en bil som skulle produseres i full skala. 1961 Lincolns formidable beskjedne eleganse vant øyeblikkelig en stor designpris og ble brett kopiert av de andre produsentene, eksempelvis 1963 Cadillac og 1963 Buick Electra.
Kennedy Limousine SS-100-X For Kennedy-administrasjonen kjøpte Secret Service en åpen paradelimousine spesialbygget av Hess & Eisenhart i Cincinnati, basert på en 1961 Lincoln firedørs kabriolet som fikk kodenavnet SS-100-X. Dette var bilen som John F. Kennedy var passasjer i under attentatet i 1963 som kostet ham livet. På det tidspunktet var fronten av bilen oppdatert med grill, lys og støtfanger fra 1962-modellen.
Etter attentatet ble bilen returnert til Hess & Eisenhart hvor den ble reparert og ettermontert med panserbeskyttelse og fast tak. Den ble fortsatt brukt i tjeneste for Det hvite hus i mange år. Denne verdenskjente bilen er nå utstilt på Henry Ford Museum i Dearborn.
1962 1962-årsmodellen var en mindre justering på det lett gjenkjennelige «slab-sided» designet som ble brukt fra 1961 til og med 1969 med færre endringer fra år til år. Årets endring var en enklere design av frontgrillen med flytende firkanter og en tynn senterstolpe.
1963 Som en følge av tilbakemeldinger fra kunder, ble 1963-modellens forseter endret for å gi litt mer benplass i baksetet. Bagasjelokket ble også løftet opp litt for å gi mer plass i bagasjen. De flytende firkantene i grillen på 1962-modellen ble til en enklere firkantet matriks.
1964 I 1964 ble bilen strukket tre tommer (76 mm) som økte benplassen i baksetet, og taklinjen ble gjort mer firkantet. Dashbordet ble også redesignet. Sidevinduene var nå rette for å gi mer plass inni bilen. Tanklokket hadde tidligere vært skjult bak den bakre grillen, nå ble det plassert på sjåførsidens baksjerm. Det eksterne «Continental»-skriptet ble også endret.
En 1964-modell ble brukt i James Bond-filmen Goldfinger. Bilen blir der puttet i en bilpresse hos en bilopphogger. I virkeligheten var det en 1963-modell som ble presset sammen. Bilen ble byttet ut etter at nærbildene ble tatt.
1965 Den konvekse 1961–64-grillen ble erstattet av en flatere og mer firkantet grill for årene 1965–69. Bilen fikk skivebremser i front i 1965 for å bedre bremseevnen. Dette var første gang at parkeringslys og blinklys foran var integrert i forskjermen i motsetning til tidligere plassering på støtfangerne.
En 1965 Continental ble fremtredende brukt i den amerikanske fjernsynsserien Green Acres. En 1965-modell ble også mye brukt i Matrix-trilogien. En 1965 Continental kabriolet vises også under åpningsrulletekstene for fjersynsprogrammet Entourage.
1966 I 1966 kom det også en todørs versjon. Dette var den første todørs Lincoln siden 1960. MEL-motoren ble utvidet fra 430 til 462 in³ (7,0 til 7,6 liter). Det var også endringer på alle eksterne flater samt at bilen fikk et nytt interiør. Lengden ble øket med fem tommer til 220,9 (561,1 cm) og bredden med en tomme til 79,7 (202,4 cm). Sedanens høyde ble også økt med en tomme til 55,0 (139,7 cm). Buede sidevinduer kom tilbake.
Kabriolet-modellen fikk noen tekniske endringer knyttet til toppens bevegelser. Lincolns ingeniører separerte hydraulikken som styrte toppen og bagasjelokket ved å ha to pumper. Bakvinduet i plast ble erstattet med et i glass.
Salget økte til 54 755 enheter i modellåret 1966, noe som ble regnet som en suksess av Ford. Dette var en 36 % økning sammenlignet med foregående år. Det ble produsert 65 % sedaner, 29 % kupéer og like under 6 % av den firedørs kabriolet-modellen. Kong Olav V var entusiastisk eier av en sort firedørs 1966-modell.
A-5
A-5 er en Lincoln Continental Convertible fra 1966 i Kongehusets bilpark. Den ble brukt ved bryllupet til kronprins Harald og Sonja i 1968 og til kronprins Haakon og Mette-Marit i 2001. Etter å ha vært solgt privat ble den kjøpt tilbake av Det kongelige hoff i 2002.
1967 1967 var det siste året kundene kunne velge en firedørs kabriolet Continental. I 1967 ble det bygget 45 667 enheter.
1968 I 1968 hadde modellen noen mindre eksterne endringer. Den nye Ford 385-motoren som var på 460 in³ (7,5 liter) var planlagt brukt på hele årets produksjon, men da det fantes mange av de gamle 462-motorene i produksjonslinjene ble disse benyttet først. 460-motoren ble faset inn senere i modellåret.
Mark III Lincoln Continental Mark III ble introdusert i 1968 som en 1969-modell. Grunnen til «III»-benevningen var at denne bilen ble sett på som en ekte etterfølger etter 1956–57 Continental Mark II. Selv om den deler Continental-navnet med andre Lincoln-modeller, så var det en helt annen bil. Den var basert på Ford Thunderbird-plattformen. Mark III var den første chassis på ramme Lincoln bygget siden 1957. Den nye Continental Mark III var også tilgjengelig som kupé.
Mark III ble bygget fra 1968 til 1971 med kun mindre endringer i forhold til den originale 1968-modellen. Den hadde en 460 in³ motor med 365 bhp (272 kW) og kompresjonsforhold på 10,5:1. 1970-modellen hadde tilgjengelig Sure-Track anti-lock system på bakhjulene. Continental ble levert med Michelin radialdekk.
Denne modellen ble benyttet i 1971 i filmen The French Connection, hvor den ble brukt til smugling.
1970–79 1970 Continental fortsatte med de samme hovedtrekkene som i tidligere år, men bakdørene som var hengslet i bakkant var historie på lik linje med unibody-konstruksjonen. Endringene inkluderte hovedlykter som var skjult bak deksler når de ikke var i bruk, som ble introdusert med Lincoln Continental Mark III. Føderale forskrifter resulterte i nye støtfangere i 1973. Grillen ble endret i 1971 og 1977. Gradvis ble det innført avgassforbedringer. Likevel var det mellom 1972 og 1975 at Lincoln Continental Mark IV vant tittelen «Kongen på haugen» foran Cadillac Eldorado i kategorien personlig luksusbil i USA.
Standard luksustilbehør ble gradvis tilleggsutstyr i løpet av tiåret. Motoren på 460 in³ (7,5 liter) ble tilleggsutstyr i 1977 da standardmotoren ble en 400 in³ (6,6 liter) small-block-motor. Fra 1975 til 1980 ble det solgt en Continental Town Coupé ved siden av en firedørs Continental Town Car samt Contiental Mark V. Town Coupé og Town Car var utstyrspakker til en vanlig Continental.
Bilen var 233,4 tommer (5,92 m) lang og vekten varierte mellom 2 050 og 2 400 kg innen perioden. Etter at General Motors «downsized» sine store biler for 1977-sesongen, ble Lincoln noen av de største bilene på markedet med unntak av Cadillac Fleetwood 75 limousine. Disse Continental-bilene hadde en motor på 460 in³ (7,5 liter) som var den største motoren i produksjon på verdensbasis mellom 1977 og 1979.