Nord-Amerika/Grønland: alaskakaribu grønlandskaribu peary karibu skogskaribu
Eurasia: finsk skogsrein fjellrein svalbardrein
Rein (Rangifer tarandus), som også kalles både reinsdyr, rensdyr og karibu, er et hjortedyr med holarktisk utbredelse, godt tilpasset de ekstreme kulde- og snøforholdene som kan råde der vinterstid.
Beskrivelse miniatyr|venstre|Villrein på Blefjell miniatyr|Svalbardrein Rein eksisterer som flere underarter og varierer i størrelse og utbredelse. De sørlige underartene er generelt større enn de nordlige. Karibuer, som det finnes flere underarter av i Nord-Amerika, kan bli opp til 120 cm i skulderhøyde og ha en total kroppslengde på 150–230 cm. Den normale skulderhøyden hos rein er vanligvis 82–120 cm. Bukkene veier vanligvis 70–150 kg, mens simlene veier 40–100 kg. Hos skogskaribuen kan imidlertid bukkene i de mest ekstreme tilfellene veie opp mot 270 kg. Halen utgjør gjerne cirka 10–15 cm. Hos noen underarter kan bukkene bli dobbelt så store som simlene.
Rein skiller seg fra andre hjortedyr ved at både bukkene (hannene) og simlene (hunnene) utvikler gevir. Man sier at reinen «feier geviret», når dyrene feller geviret sitt. Bukkene gjør dette i november, mens simlene gjør det et par dager etter kalving. Simlene må feie geviret for å komme i ny brunst. Trær og busker blir brukt til å skrape geviret før det feies.
Geviret, som er en struktur bygget opp av molekyler av keratin (som negler, hover, hår, klover, nebb og pels), blir større med årene, og takkene mer tallrike. De største gevirene kan bli så formidable i størrelse at de nærmest må betraktes som uhensiktsmessige for dyra. Det er bukkene som utvikler de største og mest prangende gevirene. Begge kjønn feller geviret årlig, men bukkene er først ute og feller det i november/desember. Når brunsten er over har ikke bukken lenger behov for geviret. Dette er praktisk for den kalvebærende simla, som da blir den dominante i matfatet og enkelt holder bukker og andre ikke kalvebærende dyr unna. Hun feller først geviret etter at kalven er født i mai/juni neste vår.
Pelsen gir glimrende beskyttelse mot vær og vind, fordi hvert hårstrå er hult og derfor isolerer ekstra godt. Fargen varierer fra mørk brun til nærmest hvit. Fargen varierer dessuten mellom underartene, kjønnene, områdene de lever i og årstidene.
Klauvene er store og konkave i formen, noe som gir dyra god bæreevne i dyp snø og våtmarksområder/myrgrunn. De store klauvene fungerer dessuten som utmerkede svømmeføtter og gjør reinen til en ypperlig svømmer. Klauvene er også redskapet reinen bruker for å nå ned til føden (lav og mose) vinterstid, som da kan være dekket av snø og is.
Når reinen løper kan man høre en kneppelyd. Mange har trodd at lyden kommer fra de brede klauvene, men det er ikke tilfelle. Derimot er det et senefeste i bakbena som skaper lyden, når festet sklir over et ben. Man kan tenke seg at dette fenomenet har utviklet seg slik for at reinen lettere skal kunne følge flokken når denne forflytter seg i mørket, men man er på ingen måte sikker på dette.
Inndeling Inndelingen av rein følger Knut H. Røed (2005) og tesene til Corinne D. Wilkerson (2010). Reinsdyrene kan deles inn på flere måter. Nedenfor har formene blitt delt inn i henhold til det grunnleggende utbredelsesområdet (Nord-Amerika og Eurasia). En annen måte er å dele reinen inn er etter det grunnleggende habitatet den lever i; Arktis, tundra og boreal barskog.
Det er beskrevet mange former av rein, men det er usikkert i hvilken grad de kan anerkjennes som selvstendige underarter. Åtte eller ni underarter aksepteres stort sett internasjonalt (hvorav sju nålevende), men det knytter seg fortsatt usikkerhet til både opprinnelsen, utbredelsen, varianter og overgangsformer. Noen distinkte varianter er tatt med i oversikten nedenfor.
Rangifer tarandus, rein Nord-Amerika/Grønland (5 underarter hvorav en utdødd) R. t. granti, alaskakaribu er en underart utbredt på tundraen i Alaska og Yukon og Nordvestterritoriene i Canada R. t. groenlandicus, grønlandskaribu er en underart utbredt på tundraen i Nunavut og Nordvestterritoriene i Canada, samt vest på Grønland R. t. pearyi, peary karibu er en arktisk underart utbredt i Nunavut og Nordvestterritoriene i Canada, samt helt i nordvest på Grønland †R. t. eogroenlandicus, arktisk rein var en arktisk form som var utbredt øst på Grønland, men den antas å ha utdødd omkring år 1900 R. t. caribou, skogskaribu/kanadisk karibu er en boreal form (underart) utbredt fra Alaska til Newfoundland, og sør til New England og Washington Eurasia (3 underarter med 3 lokale varianter) R. t. fennicus, finsk skogsrein/skogsrein er en boreal underart utbredt på Karelen og i det nordlige boreale barskogbeltet gjennom Russland og Sibir til Altajfjellene, i grensestrøkene mellom Russland, Mongolia og Kina R. t. tarandus, fjellrein/tundrarein (villrein/tamrein) er en underart utbredt på tundra og i fjellregioner i store deler av Fennoskandia, Russland med Sibir, Mongolia og Kina til Beringstredet R. t. phylarchus, mansjuriarein/kamtsjatkarein er en variant av fjellrein utbredt i Mansjuria og på Kamtsjatkahalvøya i Øst-Sibir R. t. sibericus, sibirrein er en variant av fjellrein utbredt i deler av Sibir (Russland) R. t. pearsoni, novajasemljarein er en variant av fjellrein utbredt på Novaja Semlja, trolig en variant av sibirrein R. t. platyrhynchus, svalbardrein er en arktisk underart som kun er utbredt på Svalbard (Norge)
Geografisk spredning thumb|right|Villrein i Jotunheimen Rein finnes opprinnelig bare på den nordlige halvkule. Arten er naturlig utbredt i Canada (inkludert på Newfoundland), Alaska, Norge, Finland, Russland (inkludert Sibir), Mongolia og Kina, samt på Svalbard og Grønland. I tillegg er det satt ut rein blant annet på Sør-Georgia i Antarktis og på Island. Verdensbestanden ble i 1986 estimert til å være omkring 3,3–3,9 millioner dyr (Williams & Heard, 1986), men da er ikke tamreinstammen talt med.
Karibu Karibu er en fellesbetegnelse for nordamerikanske og grønlandske underarter av arten rein (Rangifer tarandus), også kalt reinsdyr.
Alaskakaribu (Rangifer tarandus granti) er utbredt fra Alaska til Yukon og i Nordvestterritoriene i Canada, samt vest på Grønland; Arktisk rein/arktisk karibu (Rangifer tarandus eogroenlandicus ) var tidligere utbredt øst på Grønland, men antas å ha dødd ut omkring år 1900; Grønlandskaribu (Rangifer tarandus groenlandicus) er utbredt i Nunavut og Nordvestterritoriene i Canada, samt vest på Grønland; Peary karibu (Rangifer tarandus pearyi) er utbredt i Nunavut og Nordvestterritoriene i Canada; Skogskaribu/kanadisk karibu (Rangifer tarandus caribou) er utbredt fra Alaska til Newfoundland, og sør til New England og Washington.
Villrein i Norge I Norge er villrein synonym med fjellrein, som noen også kaller tundrarein. Villreinen er i dag en norsk ansvarsart. Arkeologiske utgravninger av steinalderboplasser viser at det har vært rein i Norge siden innlandsisen trakk seg tilbake for ca. 12 000 år siden. Tamreindriften på 1800- og 1900-tallet førte til at villreinen ble totalt utryddet i Sverige, Finland og nesten hele Norge. Bare noen få dyr var igjen i noen av de større fjellområdene i sør.
Villreinstammen ble totalfredet i årene 1902–1906, noe som førte til at stammen igjen ble skattbar for en periode, men etter noen år sank bestanden igjen. På 1920-tallet regnet man med at totalbestanden var omkring 2 700 dyr. Det førte til at det på 1930-tallet ble innført kvoteregulering for jakt på villrein, noe som ga resultater. Forvillet tamrein bidro i tillegg til å øke villreinbestandene, og i en del tilfeller ble det også kjøpt opp og satt ut tamrein som nå forvaltes som villrein. Dette førte til at villreinbestanden vokste til over 30 000 dyr på midten av 1990-tallet, fordelt på 26 avgrensede forvaltningsområder i Sør-Norge.
Mennesker og reinsdyr Det finnes spor av menneskelig jakt på rein i Arago-hulen i Frankrike over 500.000 år før vår tidsregning.
Domestisering Mye tyder på at tundrareinen ble domestisert som følge av minst to samtidige uavhengige prosesser for omkring år siden, den ene i Fennoskandia og den andre i Russland. Villrein og tamrein tilhører således samme underart, siden karibuformene, svalbardreinen og skogsreinen har aldri blitt domestisert.
Tamrein i Norge miniatyr|venstre|Sørsamisk kjørerein med slede Tamrein og villrein er fjellrein og tilhører samme underart. Tamreinen har i så måte vært med på å styrke villreinsstammen ved flere anledninger.
Etter reinsdriftsloven kan bare personer av samisk ætt drive reinsdrift innenfor reinbeiteområdene i Norge. Det kreves også at enten foreldre eller besteforeldre må ha drevet med reinsdrift tidligere. Utenfor reinbeiteområdene finnes imidlertid også norske tamreinslag som driver med reinsdrift i Sør-Norge. Reinsdriftsretten reguleres av reinsdriftsloven.
Antallet tamrein i Norge varierer gjennom året og fra år til år, avhengig av beiteforhold og hvor mye som slaktes. Offentlig statistikk viser tall i vårflokk før kalving. Tidligere oppgitte reintall er ikke alltid pålitelige, derfor kan de gi feil inntrykk av utviklinga i bestanden. Rundt år 1900 var det offisielt ca. 100 000 tamrein i Norge, trolig var det reelle tallet høyere. I 1991 var antallet oppe i ca. 220 000 dyr, for så å synke igjen mot slutten av 1990-tallet. På 2000-tallet har imidlertid antallet igjen økt. I driftsåret 2001/2002 var det registrert 184 925 tamrein i Norge. I 2003 ble antallet estimert å være omkring 203 000 dyr, hvorav ca. 70 % befant seg i Finnmark.
I inntektsåret 2004/2005 erstattet staten 11 400 tamrein som tapt på grunn av rovdyr, hvorav ca. 650 tilfeller var dokumentert. Det totale tapet var imidlertid på over 58 000 tamrein, hvorav næringen søkte om erstatning for 47 800 dyr. I 2011 ble det rapportert 80 000 dyr tapt av ulike årsaker, og det ble søkt erstatning for 67 000 av disse. Det ble gitt erstatning for nærmere 21 000 dyr, hvorav 1250 dyr ble dokumentert tatt av rovvilt.
Tamrein på verdensbasis Nordisk råd anslo i 2004 at den totale tamreinsbestanden i verden var på ca. 1,8 millioner dyr, hvorav ca. 1,2 millioner (2/3) befant seg i Russland. I 1969 var den russiske tamreinsbestanden på hele 2,5 millioner dyr. I Russland er det ei rekke folkegrupper som driver med reinsdrift, blant dem russiske samer og nenetsere.
I Sverige var tamreinsstammen på ca. 220 000 dyr i år 2000, fordelt på ca. 4 700 reineiere. Antallet tamrein varierte mellom 160 000 og 300 000 dyr på 1990-tallet.
Atferd thumb|left|Rein som feller gevirhuden Reinen er et flokkdyr som i vill tilstand gjerne ferdes i store grupper, som av og til kan telle flere tusen. Fra Nord-Amerika er det kjent at rein kan forflytte seg mer enn 5 000 km på et år. Reina bruker først og fremst luktesansen til å forsterke sitt sanseinntrykk, da dyret ser ganske dårlig.
Rein er gode svømmere som enkelt krysser elver og sund. Rein er hurtige dyr som over en kort periode kan nå en toppfart på mer enn 60 km/t (opp mot 80 km/t for caribou), eksempelvis om den blir skremt. Når flokken til vanlig forflytter seg er imidlertid halve farten eller mindre mer normalt.
Rein som har blitt temmet kalles gjerne tamrein, og er næringsmessig et viktig dyr for samene på Nordkalotten. Dyret har gjennom årtusener blitt skattet som matauk, trekkdyr og kilde til klær. Den varme pelsen gir god beskyttelse mot vær og vind. Klær og sko ble gjerne sydd med sener fra dyret. Av geviret har samene også tradisjonelt lagt både redskaper og pyntegjenstander.
Reproduksjon thumb|right|Simle med kalv Simlene blir normalt kjønnsmodne når de er omkring 28 måneder gamle, selv om det finnes eksempler på simler som har blitt det alt i 16 måneders alderen.