thumb|300px|Rådhuset i Ringerike sto ferdig i 1962, men da het det Norderhov rådhus. Etter sammenslåingen til den nye storkommunen Ringerike fikk det imidlertid navnet Ringerike rådhus fra 1. januar 1964. Ringerike er en norsk kommune som ligger øst i Buskerud fylke, sentralt på Østlandet. Kommunens administrasjonssenter ligger i byen Hønefoss.
Kommunen grenser i nord til Sør-Aurdal og Søndre Land, i øst til Gran, Jevnaker, Lunner og Oslo, i sør til Bærum og Hole, og i vest til Modum, Krødsherad og Flå. Ringerike har dermed elleve nabokommuner og grenser til 3 fylker (Oslo, Akershus og Innlandet). Kommunen er med sine 31 802 innbyggere den nest største kommunen i Buskerud.
Ringerike kommune oppsto 1. januar 1964, etter en kommunesammenslåing mellom kommunene Hole, Tyristrand, Hønefoss, Norderhov og Ådal. En mindre del av Flå kommune ble også tilført den nye storkommunen. Kommunenavnet ble hentet fra landskapsområdet Ringerike, som derfor ikke må forveksles med dagens kommune med samme navn. Hole trakk seg ut av storkommunen igjen fra 1. januar 1977 og ble selvstendig kommune igjen. Å bo i Ringerike er derfor å bo i den kommunen som bærer dette navnet, mens å bo på Ringerike er å bo i det landskapsområdet som bærer dette navnet, altså enten i Hole eller Ringerike kommune.
Ringerike er blant de mellomstore bykommunene i Norge og næringslivet var i stor grad tuftet på tømmerstokken. Kommunen var lenge landets største skognæringskommune, men den tradisjonelle treforedlingsindustrien har vært i sterk tilbakegang her i senere år. Kommunen har i dag et betydelig jord- og skogbruk og økende industri-, handels- og servicevirksomhet.
Etymologi Navnet Ringerike er satt sammen av de to ordene hringr (ring) og riki (rike eller landskap), og ble opprinnelig brukt om et mye større geografisk område enn det som omfattes av den moderne kommunen, nemlig det landskapsområdet som kalles Ringerike. Opprinnelsen skriver seg helt tilbake til de første navngitte kongene som bodde på Ringerike og så langt tilbake som norgeshistorien er skrevet. Man tror at de første «ringerikingene» bosatte seg (i ring) rundt Tyrifjorden, og at dette kan ha med navnet å gjøre.
Nøkkeldata thumb|left|Hønefossen har et fall på og kan være mektig den dag i dag, spesielt når Ådalselva flommer. Ringerike kommune oppsto 1. januar 1964, etter en kommunesammenslåing mellom de tidligere kommunene Hole, Tyristrand, Hønefoss, Norderhov og Ådal. En mindre del av Flå kommune ble også tilført den nye storkommunen. Hole trakk seg imidlertid ut av storkommunen fra 1. januar 1977 og ble selvstendig kommune igjen.
Kommunen ligger ca. 50 km nordvest for Oslo og omfatter ca. 1 552 km² landmasse. Talemålet i kommunen er normalt enten ringeriksmål, ådalsmål eller hønefossdialekt. Kommunen er blant de mellomstore bykommunene i Norge og den er største skognæringskommune, hvor næringslivet i stor grad tuftet på tømmerstokken. Det drives også et betydelig jordbruk der. Industri-, handels- og servicevirksomhet er også økende.
Hønefoss fungerer som kommunesentrum og fikk bystatus i 1852. Byen har per i dag (2019) ca. 16 000 innbyggere. Den er et viktig trafikk-knutepunkt for bil, tog og buss. Her møtes (stamveien til Bergen gjennom Valdres), Rv7 (Hallingdal) og Rv35, Bergensbanen, Randsfjordbanen og Roalinjen.
Større tettsteder i kommunen er Tyristrand (Rv35), Sokna (Rv7), Hallingby (E16) og Nes i Ådal (E16).
Mindre tettsteder i kommunen er Ask (Rv35), Åsbygda (E16), Heradsbygda (Rv7), Nakkerud (Rv35), Haugsbygd (Fv 163), Hen (E16) og Nymoen (E16).
Norges største sykkelritt, Ringerike Grand Prix, arrangeres årlig i dette området i den første halvdelen av juni.
Historie og kultur Hringariki
Hringariki eller Ringerike henspiller opprinnelig på et større geografisk område enn det som omfattes av den moderne kommunen Ringerike, nemlig det landskapsområdet som kalles Ringerike. Dette omfattet opprinnelig trolig området rundt Tyrifjorden. Senere også både Ringerike og Hole kommuner, samt i en periode deler av Modum, Sigdal og Krødsherad. Dette Ringerike skal ha vært en del av Hadafylke, som under tredelingstiden utgjorde en såkalt tridjung (tredjepart) av Oplandene. I dag blir imidlertid Ringerike som landskap gjerne definert som det geografiske området som omfattes av kommunene Ringerike og Hole i Buskerud fylke. Det å være ringeriking betyr altså at en kommer fra en av disse kommunene. Det er således forskjell på å bo på Ringerike (altså i det landskapet som defineres som Ringerike) og i Ringerike (i den kommunen som heter Ringerike).
Navnet Ringerike er satt sammen av de to ordene hringr (ring) og riki (rike eller landskap). Opprinnelsen skriver seg helt tilbake til de første navngitte kongene som bodde på Ringerike og så langt tilbake som norgeshistorien er skrevet. Man tror at de første «ringerikingene» bosatte seg (i ring) rundt Tyrifjorden, og at dette kan ha med navnet å gjøre. De første faste bosettingene går tilbake til år 3000–2000 f.Kr. Det er uklart om Ringerike som sådan har vært et rike, i den betydning at folket som en gang bosatte seg her var å regne som et eget stammefolk med herredømme i området.
Alstadsteinen, som ble funnet på gården Nedre Alstad i Østre Toten, er en runestein der inskripsjonen Hringariki nevnes for første gang i skriflige kilder. Steinen, som også er dekorert i Ringeriksstil, en stilart man først oppdaget (ikke nødvendigvis oppsto) på Ringerike, som var i bruk i perioden 1000–1050, oppbevares ved Oldsaksamlingen i Oslo. Steinen har følgede inskripsjon: Jórunnr reisti stein þenna eptir «au-aun-» er hana [á]tti, ok fœrði af Hringaríki útan ór Ulfeyj[u]. Ok myndasteinn [mæt]ir þessi.
Terje Spurkland, som skrev boka «I begynnelsen var futhark», tolker dette slik: «Jorunn reiste denne stein til minne om ..., som var gift med henne, og hun førte den ut fra Ringerike, fra Ulvøy.» Ulvøya er forøvrig ei av øyene i Steinsfjorden. Ifølge Spurkland daterer innskriften på steinen seg til midten av 1000-tallet og er risset med en blanding av såkalte stuttruner og langkvistruner på rød ringerikssandstein.
Noen amatørhistorikere har en teori om at hringar og hadar var to gæliske (keltiske) stammer som ble fordrevet fra nåværende Sentralmassivet i Frankrike av romerne og som vandret opp gjennom Europa og til slutt bosatte seg og blandet seg med germanske stammer på Ringerike og Hadeland, ref. dyrking av den gæliske guden Granum på Granvollen. Dette er det imidlertid langt igjen fra å bevise, så den offisielle versjonen står fortsatt trygt og fast.
Hønefoss thumb|400px|Hønefoss bru forbinder bydelene Nordsiden og Sørsiden i Hønefoss
Byen Hønefoss er naturlig sentrum for kommunene Ringerike og Hole, samt store deler av Jevnaker. Byen ligger ved Hønefossen og er tuftet på sagbruksvirksomheten som oppsto langs fossen fra 1600-tallet og framover. Tanken om en by ved fossen ble lansert alt i 1839, men først i lov av 3. september 1851 ble det vedtatt at tettstedet skulle få bystatus. Offisielt ble Hønefoss by fra den 22. april i 1852, samtidig som byen ble utskilt som egen bykommune. Området hadde tidligere tilhørt Norderhov herredskommune, som etter utskillelsen omsluttet den nye bykommunen på alle kanter.
Både byen og fossen har fått navn etter den gamle storgården Hønen, men opprinnelsen til dette navnet har ingen ting med hønsefugler å gjøre. Betydningen er litt uklar, men man antar at det enten har med norrøn gudetro eller elvas topografi å gjøre.
Den opprinnelige bybebyggelsen blomstret til å begynne med opp på nordsiden av fossen, som i dag deler byen i to distinkte bydeler; Nordsiden og Sørsiden. På andre halvdel av 1800-tallet var det flere branner i trehusbebyggelsen på Nordsiden, og i en storbrann i 1870 brant store deler av bebyggelsen til aske i en større bybrann. Dette førte til at det ble vedtatt at byen for ettertid skulle utvikles på sørsiden av fossen.
Sørsiden er i dag den mest betydningsfulle delen av byen, som fortsatt bruker begrepene Nordsiden og Sørsiden som en naturlig del av områdebeskrivelsen for byen. Disse to bydelene har hvert sitt torv (Nordre torv og Søndre torv) og hver sin park (Nordre park og Søndre park). Hønefoss bru, som løper over nedre del av Hønefossen og i dagligtale helst kalles «bybrua», forbinder bydelene Nordsiden og Sørsiden.
Tusenårsstedet thumb|300px|Langhuset ved Veien kulturminnepark er gjenreist med bakgrunn i stolpehull fra jernalderen, som arkeologer avdekket der huset nå står. Veien kulturminnepark er både Ringerike kommunes og Buskerud fylkes tusenårssted. Kulturminneparken er anlagt ved et stort gravfelt på Veien, like vest for Hønefoss.
Veien-feltet består av mer enn hundre gravhauger og flere hundre flatmarksgraver fra eldre jernalder (500 f.Kr.–550 e.Kr.), men det er også gjort betydelige funn fra bronsealder (1800–500 f.Kr.) og yngre jernalder (550–1050 e.Kr.). Den eldste graven som er påvist stammer fra ca. 900 f.Kr. Det mest oppsiktsvekkende funnet arkeologene har gjort var imidlertid funnet av stolpehull etter et ca. 8 x 47 m stort langhus, som siden er datert til ca. år 50–70 e.Kr. Det er trolig før gården Veien ble anlagt, men tidsmessig kan det passe bra med urgården Ve. Langhuset har blitt rekonstruert på nøyaktig samme plassen som arkeologene avdekket stolpehullene. Det sto ferdig våren 2005.
Feltet, som har vært kjent siden 1700-tallet, har blitt utgravd flere ganger, sist i perioden 1992–2000. Det er gjort en rekke interessante funn der, blant annet ei komplett reisevekt (balansevekt) med vektlodd, leirkrukker fra eldre jernalder, gullsmykker, mynter og mye mer. De mange og rike funnene tyder på at det har vært drevet handel her gjennom flere århundrer. I tillegg til langhuset som har blitt rekonstruert, er det dessuten funnet stolpehull etter flere mindre langhus på feltet. Ale i tilknytning til det første funnet. Dateringer av disse forsterker inntrykket av stedets kontinuitet.
Andre kulturminner thumb|right|300px|Stavhella på Norderhov inneholder minst 25 rundhauger og en rekke flatmarksgraver. Gravfeltet har imidlertid aldri vært skikkelig arkeologisk undersøkt. thumb|300px|«Slotteberget» er én av fem bygdeborger på Ringerike fra jernalderen. Borgen ligger i Raukleiva ved Kilemoen, mindre enn et steinkast fra én av de andre bygdeborgene; «Ormekula». Stavhella er et annet stort forhistorisk gravfelt som består av minst 25 rundhauger og en lang rekke flatmarksgraver. Området ligger på Tanbergmoen i Norderhov, like ovenfor de gamle storgårdene Tanberg, Norderhov og Hesleberg. Haugene er trolig fra eldre jernalder, men flere flatmarksgraver kan stamme fra bronsealderen. Bygdeborgene på Ringerike er befestninger fra jernalderen i Norge. De ligger på strategiske plasser i utmarka, som med dagens forflyttningsmønster kan synes merkelige. Det er fem av dem, hvorav to som ligger med kun 30–40 meters avstand til hverandre. Dette er «Ormekula» og «Slotteberget» i Raukleiva ved Kilemoen, i gangavstand nord for Veien kulturminnepark og urgården Ve. To andre har tilnærmet likelydende navn; «Tjuvenborgen» sør i Ådalsfjellene og «Tjuenbor'n» på Holleia. Begge knyttes til vandresagnet om «Tiril-Tove». Den femte bygdeborgen kalles «Fjellbråtakollen» og ligger på en kolle sør for Somdalskollen og øst for den gamle storgården Bergsund i Ådal. Til denne knytter det seg en kongssagn. I tillegg finnes Nærstad skanse, som ikke bærer preg av en bygdeborg, men hevdes å være før-reformatorisk. Galgefurua på Tanbergmoen står som et historisk vitnesbyrd over den tiden da det fortsatt var dødsstraff i Norge. Her ble den siste offentlige avrettingen utført på Ringerike. Stedet rundt furua var tidligere også kjent som Jensebråten eksersérplass. Der holdt den 2. Akershusske Infanteribrigade til i nærmere 50 år, før den ble flyttet til Helgelandsmoen i 1868. Gamla på Oppkuven er et av Norges eldste grantær. I 2003 antatt å være 458 år gammel.