Hundreårskrigen er navnet moderne historikere har gitt til en serie med stridigheter og konflikter, utkjempet gjennom en 116-årsperiode, mellom England og Frankrike, og senere Burgund, i tiden fra 1337 til 1453. Historikerne ser alle disse konfliktene som én og samme krig, derav navnet hundreårskrigen. Den ble utkjempet hovedsakelig mellom monarkiene i de to nasjonene, og deres ulike allierte. Den var en kamp om kontrollen over den franske trone, som var blitt ledig etter at de franske kongene fra huset Capet hadde dødd ut. Adelsslekten Valois kontrollerte Frankrike i kjølvannet av Capet, og var selv en sidegren av Capet, og krevde således den franske tronen under den saliske loven. Det ble bestridt av huset Plantagenet, Angevinfamilien som hadde styrt England siden 1154, og dessuten store deler av hva som i dag er Frankrike. De krevde den franske trone på grunnlag av ekteskapet i 1308 mellom Edvard II av England og Isabella av Frankrike.
Krigen har historisk betydning grunnet en rekke faktorer. Selv om den hovedsakelig var en dynastisk konflikt,Krigen ble stort sett kjempet på fransk jord, og konflikten har i mange sammenhenger blitt betraktet mer som en fransk borgerkrig enn en internasjonal krig. Historikeren Philippe de Vries har foreslått at krigen «mer eller mindre foregikk på et provinsielt plan.» En annen historiker, Fernand Braudel, siterer de Vries, men legger til: «England fungerte som en provins (eller som en gruppe av provinser) innenfor den anglo-franske delen» som «både var slagmarken og gevinsten». jf. Braudel (1984), s. 353. ga krigen drivkraft til forestillinger om både fransk og engelsk nasjonalisme. Militært fremmet den nye våpen og taktikker som brøt ned de eldre systemene med føydale hærer som var dominert av tungt, pansret kavaleri i Vest-Europa. Bueskyttere viste seg for eksempel å være mer effektive og samtidig mer økonomiske enn tungt bevæpnede riddere. De første stående hæravdelinger i Vest-Europa siden Vestromerriket ble introdusert, og endret således bondestandens rolle. Dette, foruten krigens lange varighet, gjør at den ofte blir vurdert som en av de mest betydningsfulle konflikter i middelalderens krigføring. I Frankrike førte borgerkriger, dødelige epidemier, sult, og leiesoldater som drev omfattende plyndring til at befolkningen ble redusert til nær halvparten. Fransk suksess i krigen førte til uro og oppløsning i det engelske samfunnet som til sist endte i en borgerkrig, kjent som rosekrigene (1455–1485), som brøt ut i England kort tid etter at hundreårskrigen sluttet. «The Hundred Years' War», University of Nebraska-Lincoln
Bakgrunn Innledning Konfliktens utløsende årsak var at den franske kongen, Karl IV, ikke fikk en arving. Dette faktum ga den engelske kongen, Edvard III – som hadde arverett på den franske tronen – grunn til å starte krigen. Samtidig kontrollerte den engelske kronen store landområder i Gascogne.
Hundreårskrigen huskes også for en ung pike fra Orléans, Jeanne d’Arc, som ledet av «stemmer» hun hørte lyktes i å lede en fransk unnsetningsekspedisjon til Orléans i 1429 og befri byen fra den engelske beleiringen.
Krigen kan forenklet deles opp i fire faser:
En fase med engelsk suksess under Edvard III fra 1337 til 1360 En fase fra 1360 til 1400 hvor franskmennene hadde fremgang og nær fordrev engelskmennene En fase fra 1400 til 1429, markert med de store engelske seirene under Henrik V Siste fase fra 1429 til 1453 hvor Frankrike var alliert med Burgund fra 1435
Under kong Henrik V vant England en knusende seier i slaget ved Agincourt i 1415. I 1420 måtte Karl VI av Frankrike akseptere Henrik Vs sønn Henrik som sin arving. Henrik V og Karl VI døde med kort mellomrom i 1422.
Under det vaklende styret til Henrik VI falt Englands posisjon i Frankrike fra hverandre. Da stridighetene endelig tok slutt i 1453 var kun Calais igjen.
Føydal bakgrunn
thumb|180px|left|Edvard Is hyllest (knelende) til Filip IV (sittende). Som hertug av Aquitaine var Edvard en vasall av den franske kongen. I 1066 ledet Vilhelm, hertug av Normandie, en invasjon av England. Han beseiret den engelske kong Harald Godwinson i slaget ved Hastings og fikk seg selv kronet som konge av England. Det skapte en ny situasjon for det normanniske aristokratiet og for politikken i Vest-Europa.Bartlett, Robert (2000): England under the Norman and Angevine kings 1075-1225. Oxford: OUP. ISBN 978-0-19-8925101-8. s. 17–23. Det var et mulig problem med at en konge i et land var underordnet en konge i et annet. Som hertug av Normandie forble Vilhelm en vasall av den franske konge og var påkrevd å sverge troskap til den sistnevnte for sine landområder i Frankrike. På den annen siden, som konge av England var han likestilt med kongen av Frankrike, og de normanniske kongene i England forsøkte generelt å unngå å komme i den situasjon hvor deres posisjon som vasall ble påkrevd. På fransk side var det krenkende for det kapetingiske monarki at en nabokonge holdt landområder innfor deres eget rike, og søkte å nøytralisere trusselen som England utgjorde for Frankrike.Gormley, Larry; eHistory-staben (2007): «The Hundred Years War: Overview». ehistory.osu.edu. Imidlertid var de kapetingiske konger i realiteten kun en annen rekke av herskere som de normanniske hertugene måtte forholde seg til, like viktig var de ulike fyrstene i Flandern, Blois, Anjou og Britagne. Da grevene av Anjou hyppig allierte seg med de kapetingiske kongene mot de normanniske kongene i England, kunne de ofte få støtte fra dissenterende medlemmer av det normanniske dynasti foruten opprørere innenfor hertugdømmet Normandie, og representerte en virkelig trussel for det normanniske dynastiet. De normanniske herskerne sto overfor en konstant strid med de kapetingiske kongene som benyttet hver mulighet til å overta områder fra det normanniske riket i Frankrike og til tider også i England.
mini |Utviklingen i hundreårskrigen Til sist, etter en periode med borgerkrig og uro i England kjent som det engelske kaoset (1135–1154), kom det i stand en allianse mellom Geoffrey av Anjou og Robert av Gloucester, som betydde en overdragelse av det anglo-normanniske dynasti. Geoffreys sønn Henrik ble den første av Angevin-kongene som kontrollerte Normandie og England, sammen med Maine, Anjou, Touraine, Poitou, Gascogne, Saintonge, og Aquitaine (denne samlingen av franske områder er også kjent som Angevin-riket). Kongen av England kom således til direkte å herske over et større landområde i Frankrike enn hva den franske kongen gjorde. Denne situasjonen – hvor kongene av England var vasall til en hersker som var faktisk langt svakere, militært, økonomisk og territorialt – var årsaken for en stadig konflikt. Kong Johan av England arvet dette store riket fra sin bror kong Rikard Løvehjerte. Imidlertid handlet kong Filip II August av Frankrike besluttsomt for å utnytte Johans svakheter, både lovmessig og militært, og ved 1204 hadde han lyktes å vri kontrollene tilbake over det meste av de gamle territoriale besittelsene. Det følgende slaget ved Bouvines (1214), sammen med Saintongekrigen (1242) og til sist Saint-Sardos-krigen (1324), reduserte Englands besittelser på kontinentet til kun noen få mindre provinser i Gascogne, helt sør i Frankrike, og fullstendig tap av kronjuvel Normandie, selv dørstokken til England.
Dynastisk opprør: 1314–1328 Da Ludvig X av Frankrike og Johan I var døde, søkte Filip IVs nest eldste sønn Filip, grev av Poitiers, den franske tronen for seg selv. Det ble bestridt av en rekke adelige, blant annet Odo, hertug av Burgund (onkel på morsiden av Johanna), Karl av Valois (Filips onkel) og Karl, grev av La Marche (bror av Filip). Imidlertid greide Filip å forhandle dem til stillhet; Filips onkel og bror må ha innsett at det ville bringe dem nærmere til tronen, mens hertugen av Burgund giftet seg med Filips eldste datter, Johanna, grevinne av Burgund. Opptil denne tiden hadde alle len i Frankrike blitt gitt videre ved slektskapets førstefødselsrett; Filip måtte gi en god forklaring og rettferdiggjøring hvorfor den franske trone skulle bli formidlet på annet vis. Av den grunn opphøyde Filip den franske trone til å være likestilt med det hellige romerske rike og med pavedømmet — en posisjon som kun kunne bli gitt til hankjønn. Konseptet til den saliske lov ville bli fremmet langt senere — på 1350-tallet — da en benediktiner fra klosteret Saint-Denis, som hadde tatt vare på kongedømmets offisielle krøniker, påberopte loven for å styrke den franske kongens posisjon i sin propagandakrig mot Edvard III av England. Favier, Jean (1980): La Guerre de Cent Ans. Fayard, s. 37. Da også Filip V døde i 1322 ble også døtre plassert på sidelinjen til fordel av hans bror: Karl IV av Frankrike, den tredje sønnen til Filip IV.
Den franske adelen, imidlertid, rygget tilbake overfor utsiktene å bli styrt av den engelske kongen, selv om han hadde fransk som førstespråk som dem selv. Edvards forfedre, som hertuger av Aquitaine, hadde en historie som selvstendige og ulydige overfor den franske trone, mens Edvards mor, Isabella hadde dårlig omdømme hos den franske adelen grunnet hennes oppførsel. Den franske trone kunne derfor ikke gå til en kvinne, og kongelig arv kunne heller ikke gå via henne til hennes barn. Av den grunn var den mannlige arvingen av Filip III av Frankrike, Filip av Valois, den rettmessige arvingen i deres øyne. Han hadde tatt regentskapet etter at Karl IV var død og ble gitt tronen etter at Karls enke hadde født en datter. Filip av Valois ble kronet som Filip VI av Frankrike, den første fra huset Valois, en gren fra huset Capet.
Johanna II av Navarra, datter av Ludvig X, hadde også et godt og gyldig krav på den franske trone, men manglet makt for å støtte det. Kongedømmet Navarra hadde ingen presedens mot kvinnelige herskere (Huset Capet hadde arvet kongedømmet via Johannas bestemor, Johanna I av Navarra), og ved en avtale fikk hun og hennes ektemann, Filip av Évreux, lov til arve kongedømmet. Imidlertid tvang den samme avtalen Johanna og hennes ektefelle å akseptere tiltredelsen av Filip VI på tronen i Frankrike, og å frasi seg hennes arvelige rett til de franske besittelsene Champagne og Brie til den franske trone i bytte for mindre områder. Johanna og Filip av Évreux avlet en sønn, Karl av Évreux. Han ble født i 1332 og erstattet Filip av Burgund som Filip IVs mannlige arving i førstefødselsrett, og i nærhet til Ludvig C; imidlertid forble Edvard den mannlige arvingen i nærhet til Ludvig IX (den hellige), Filip IV og Karl IV.
Hundreårskrigen Begynnelsen på krigen: 1337–1360 thumb|left|Slaget ved Sluys fra et manuskript med Froissarts krøniker, Brugge, ca. 1470 Åpen fiendskap brøt ut da franske skip begynte å rekognosere kysten ved Den engelske kanal, og i 1337 krevde Filip VI av Frankrike lenet Gascogne ved å hevde føydal lov og uttalte at Edvard III av England hadde brutt sin ed (troskapsbrudd) ved ikke å ta seg av behovene og kravene til sin overherre. Edvard III svarte med å si at han faktisk var den rettmessige arvingen til den franske trone, og på allehelgensdag kom Henry Burghersh, biskopen av Lincoln, til Paris med denne utfordringen fra kongen av England. Krigen var blitt erklært.