thumb|Kart som viser resultatet av presidentvalget i USA i 1832. Blå stater stemte for demokraten Andrew Jackson, og mellom-røde stater stemte for nasjonal-republikaneren Henry Clay. Mørk grå stater (Vermont) stemte for anti-frimurer-kandidaten William Wirt, mens lys grå stater (Sør-Carolina) stemte for Nullifier-kandidaten John Floyd. Andrew Jackson seiret med 219 valgmannsstemmer, mot 49 for Clay, 7 for Wirt, og 11 for Floyd Andrew Jackson (1767–1845) var en amerikansk jurist og general som var USAs sjuende president. Han satt som president i to perioder, fra 4. mars 1829 til 4. mars 1837. Jackson er regnet som en av de mest betydningsfulle presidentene. Arkansas og Michigan ble tatt opp som delstater i Jacksons presidentperiode. Han var den første presidenten fra Demokratene.
Tidlige år Jackson ble født i Waxhaw i North Carolina. Han var den yngste sønnen i familien og fikk kun sporadisk utdannelse. Både North Carolina og South Carolina har gjort krav på ham som «deres sønn», men selv sa han at han var fra South Carolina. Kun 13 år gammel ble han med i den amerikanske revolusjonshæren som kurér. Han ble tatt til fange av britene under den amerikanske uavhengighetskrigen, og er til nå den eneste president som har sittet som krigsfange. Han var den siste amerikanske presidenten som deltok i krigen.
thumb|left|200px|Jackson nekter å rengjøre støvlene til en britisk offiser. (Litografi fra 1876)
Jackson sultet nesten i hjel etter at han og hans bror Robert ble tatt til fange av britene ved Charleston. Da han nektet å rengjøre støvlene til en britisk offiser, slo rødjakken ham og gav ham arr på venstre hånd og i hodet. Brødrene fikk kopper mens de satt i fangenskap, og Robert døde bare dager etter at de ble frigitt. To av Jacksons brødre og hans mor, altså hele hans gjenværende familie, døde på grunn av prøvelsene under krigen. Etter disse episodene fikk Jackson et intenst hat mot britene. Denne anglofobien førte også til at han ikke stolte på eller likte det østlige «aristokratiet» som han følte forsøkte å ligne landets tidligere koloniherrer. Jackson beundret Napoleon Bonaparte for hans vilje til å kjempe mot britenes militære herredømme.
Jackson flyttet til Tennessee i 1787 og slo seg opp som advokat etter knapt å ha studert jus. Siden han ikke kom fra en velstående familie, måtte han skape sin egen karriere gjennom egen innsats, og snart gjorde han det godt i den røffe verdenen i grenselandet. Flesteparten av sakene hans handlet om uenighet om eierskap til landområder eller overfall og legemsbeskadigelse. I 1795 utkjempet han en duell med en oberst etter en krangel i domstolen. Han ble valgt til Tennessees første kongressmann da den ble stat sent i 1790-årene og ble raskt valgt til senator i 1797, men sluttet innen et år. I 1798 ble han utnevnt til dommer i høyesteretten i Tennessee.
Creek-krigen og den britisk-amerikanske krig Jackson ble oberst i Tennessee-militsen som han hadde ledet siden 1801. Etter en massakre på 400 menn, kvinner og barn i 1813 ved Fort Mims (i det som nå er Alabama) utført av den nordlige creek-høvdingen Peter McQueen, kommanderte Jackson en styrke i et felttog mot de nordlige creek-indianerne i Alabama og Georgia
Creekledere som William Weatherford (Røde Ørn), Peter McQueen og Menawa hadde vært alliert med britene under krigen i 1812. De braket sammen i voldsomme sammenstøt med andre creek-høvdinger over de creek-områdene som hvite settlere hadde ranet til seg og de «siviliserende» programmene som ble administrert av Benjamin Hawkins. I creek-krigen, en del av den britisk-amerikanske krig i 1812, beseiret Jackson creekene i slaget ved Horseshoe Bend. Han ble hjulpet av allierte fra de sørlige creek-indianerne som hadde bedt Jackson om hjelp til å slå ned det de så på som et opprør i creeknasjonen. Med i Jacksons styrke var også noen cherokee-indianere som også hadde tatt amerikanernes parti. Selv om 800 nordlige creek-indianere ble drept i slaget, sparte Jackson Weatherfords liv fra hevnaksjoner. Sam Houston og David Crockett, som senere ble kjent i Texas, tjenestegjorde under Jackson på denne tiden. Etter seieren påla Jackson sine nordlige fiender og sørlige allierte Fort Jackson-traktaten og fravristet creekene et landområde på 81 000 km² til hvit bosetning.
Jacksons innsats i krigen i 1812 var preget av mot og fremgang. Han var en streng offiser, men var populær blant troppene og ble sagt å ha vært «hard som old hickory» på slagmarken, noe som gav ham hans kallenavn. Krigen, og særlig hans ledelse i slaget om New Orleans den 8. januar 1815, gav ham et nasjonalt rykte og han ble forfremmet til generalmajor. Under dette slaget barrikaderte Jacksons 6 000 militsmenn seg bak bomullsballer. Mot ham sto 12 000 britiske regulære styrker. Under kommando av general Edward Pakenham marsjerte britene over åpent lende og resultatet ble en total amerikansk seier. Britene hadde over 2 000 drepte og skadde, mens Jackson mistet 13 mann mens 58 var skadet eller savnet.
thumb|En byste av Andrew Jackson på Plaza Ferdinand VII i Pensacola, Florida, hvor Jackson avla ed som territoriets guvernør.
Den første seminolekrigen Jackson var i militærtjeneste igjen under den første seminolekrigen hvor han i desember 1817 ble beordret av president James Monroe til å lede et felttog i Georgia mot seminolene og creek-indianerne og for å hindre at det spanske Florida skulle bli et «tilfluktssted for rømte slaver». Det ble senere sagt at Jackson gikk ut over sine ordrer i Florida, men Monroe og offentligheten ønsket å erobre Florida. Før han reiste, skrev Jackson til Monroe at «gi meg signal gjennom hvilken som helst kanal (for eksempel John Rhea (en felles fortrolig)) om at kontroll over Floridaene er ønsket av USA, innen seksti dager skal det utføres.» Monroe gav Jackson ordrer som med kunne tolkes i flere retninger for å kunne benekte det internasjonalt.
Jacksons frivillige fra Tennessee ble angrepet av seminoler, men dette gjorde landsbyene deres sårbare, og Jackson brente dem og likene av drepte indianere. I sine undersøkelser fant han brev som tydet på at spanjolene og britene i hemmelighet støttet indianerne. Jackson mente at USA ikke ville bli sikkert så lenge Spania og Storbritannia oppmuntret amerikanske indianere til å kjempe, og argumenterte med at hans handlinger ble gjort i «selvforsvar». Jackson erobret Pensacola nesten bare med skremmeskudd og avsatte den spanske guvernøren. Han fanget, stilte for retten og henrettet to briter som hadde levert forsyninger og gitt råd til indianerne. Jacksons handlinger skapte også frykt blant seminolene etter hvert som ryktet om hans hensynsløshet i kamp ble kjent.
Dette førte også til en internasjonal krise, og mange i Monroe-regjeringen ønsket å legge bånd på Jackson. Men hans handlinger ble forsvart av utenriksminister John Quincy Adams. Da den spanske utsendingen krevde «passende straff» for Jackson, skrev Adams tilbake at «Spania må umiddelbart bestemme seg for enten å plassere en passende styrke i Florida som kunne forsvare hennes territorium…eller avgi provinsen til USA, som allerede har beslag på området i alt annet enn navnet, men som faktisk er…til bekymring for USA.» Adams brukte Jacksons erobring, og Spanias «svakhet», til å overbevise spanjolene (i Adams-Onis-traktaten) til å avstå Florida til USA. Jackson ble i ettertid utnevnt til territoriets guvernør.
Valget i 1824 Da Jackson stilte som presidentkandidat første gang i 1824, var han den kandidaten som fikk flest stemmer totalt og flest valgmannsstemmer. Men siden ingen av de tre kandidatene fikk majoriteten av stemmene, ble valget sendt til representantenes hus som i stedet valgte John Quincy Adams. Jackson avskrev det som en «korrupt avtale» siden Henry Clay gav de valgmannsstemmene han hadde fått i valget til Adams som så valgte Clay til utenriksminister. Jackson tok senere til orde for å avskaffe valgmannsforsamlingen. Jacksons nederlag gav ham et politisk fundament, siden mange velgere mente at «folkets mann» var blitt ranet av det «korrupte aristokratiet i øst». Hjemstaten Tennessee renominerte Jackson som presidentkandidat foran valget i 1828.
Jackson hadde fiender. Albert Gallatin, som en stund var visepresidentkandidat i 1824, så på Jackson som «en ærlig mann og idolet til de som tilber militærets storhet, men samlet sett er han på grunn av manglende kapasitet, militære vaner og manglende respekt for lover og grunnlovshensyn, ikke egnet for embetet.»
En pensjonert Thomas Jefferson sa om Jackson i 1824:
«Jeg er svært alarmert over muligheten for å se general Jackson som president. Han er en av de minst egnede mennene jeg vet om for en slik posisjon. Han har veldig lite respekt for lover eller grunnlov, og er faktisk en dyktig militær leder. Hans lidenskaper er forferdelige. Da jeg var president i senatet, var han senator, og han kunne aldri gjøre rede for impulsiviteten i hans følelser. Jeg har sett ham forsøke gjentatte ganger, og like ofte bli rasende. Hans lidenskaper er uten tvil dempet nå, han har blitt testet mange ganger siden jeg kjente ham, men han er en farlig mann.»
Valget i 1828 I 1828 var det klart for omkamp mellom John Quincy Adams og Jackson i presidentvalget. Adams vant nøyaktig de samme statene som hans far vant i valget i 1800, statene i New England, New Jersey og Delaware. Jackson vant resten. Adams ulempe var at det var langt flere stater med i dette valget enn i 1800 og tapte solid.
President 1829-1837 miniatyr| Portrett av Andrew Jackson (1840), James Tooley Bytte-systemet Jackson er anklaget for å ha innført «byttesystemet», eller «privilegiesystemet», i amerikansk politikk. Begrepet «byttesystem» ble tillagt senator William L. Marcy fra New York som skal ha sagt at «byttet tilhører seierherren» («To the victor belong the spoils of the enemy»). Da Jackson ble president, oppdaget et betydelig antall føderale embetsmenn at de plutselig var blitt skiftet ut med støttespillere og venner av Jackson. Jackson mente at dette systemet fremmet demokratisk vekst, belønnet personer som var involvert i hans parti og derfor oppmuntret andre til å involvere seg. En annen tolkning er at Jackson som den første presidenten som ble valgt utenfra de tretten opprinnelige delstatene, ønsket å sette sitt preg på regjeringen på samme måte som de seks foregående presidentene som ofte refereres til som «Virginia-dynastiet». På denne måten skapte ikke Jackson et nytt system, men fortsatte kun «privilegiesystemet» som hadde vært tidligere. Det var utskiftningen av personer som var stort, ikke at Jackson innførte noe nytt.
Motstand mot nasjonalbanken Som president arbeidet Jackson for å ta fra Amerikas forente staters andre bank den føderale kontrakten (den ville fortsette å eksistere som statsbank). Den opprinnelige banken til USA ble introdusert i 1791 av Alexander Hamilton for å organisere de føderale styresmaktenes finanser. Den første bankens kontrakt gikk ut i 1811. Den ble fulgt av den andre banken som ble introdusert av James Madison i 1816 og hadde kontrakt for en 20-årsperiode for å «bygge opp mot de økonomiske problemene krigen i 1812 førte til.» Begge bankene var svært viktige i veksten til den amerikanske økonomi, men Jackson motsatte seg konseptet på ideologisk grunnlag. Jackson mente at banken måtte avskaffes fordi:
den var ikke grunnlovsmessig den konsentrerte store mengder av nasjonens finansielle styrke i en enkel institusjon den utsatte styresmakten for «utenlandske interesser» den utøvde for mye kontroll over medlemmene av kongressen den favoriserte nordøstlige stater fremfor de i sør og vest (nå midtvesten) Jackson mislikte bankens president, Nicholas Biddle, personlig og politisk