Sverige under andre verdenskrig behandler Sveriges historie under andre verdenskrig, i årene 1939 til 1945. Perioden innledes med at andre verdenskrig bryter ut i 1939, og avsluttes med at andre verdenskrig tar slutt 1945.
Den første krigstiden Samme dag som Tyskland invaderte Polen, 1. september 1939, gikk Sveriges statsminister Per Albin Hansson ut i radioen og talte til folket:
Medborgare! Det förfärliga som vi i det sista hoppats att världen skulle förskonas ifrån har inträffat. Ett nytt stort krig har brutit ut. Vi ha att konstatera detta ohyggliga faktum och det tjänar bra litet till att försöka giva uttryck åt den sorg och fasa vi känna vid tanken på vad detta kan föra med sig av vånda och ve för en redan förut sargad och pinad mänsklighet.
För oss svenskar gäller det nu att med lugn och beslutsamhet endräkteligen samlas kring den stora uppgiften att hålla vårt land utanför kriget, att vårda och värna våra omistliga nationella värden och att på bästa sätt bemästra den onda tidens påfrestningar.
Gjennom denne talen slo Hansson offisielt fast Sveriges nøytralitet i krigen.
I en felles uttalelse 18. september 1939 fortalte de nordiske landene at de skulle fortsette handelen med alle krigførende parter for å beskytte sin økonomiske eksistens .
I skyggen av de sovjetiske grensekravene stilt overfor Finland, samlet de fire nordiske statsoverhodene (kong Haakon av Norge, kong Christian X av Danmark, kong Gustav V av Sverige og Finlands president Kallio) seg til et møte i Stockholm for å demonstrere nordisk enighet og et felles arbeid for nøytralitet. Møtet vekket mye oppmerksomhet internasjonalt, og de mottok et støttende telegram fra USAs president Roosevelt. Hundretusener av mennesker hadde stilt opp for å vise sin støtte for møtet.
Sverige i skyggen av vinterkrigen thumb|300px|Den nyutnevnte regjeringen samlet på Stockholms slott i desember 1939: Fra venstre: Bagge, Andersson, Bergquist, Möller, Westman, Quensel, Günther, Domö, statsminister Hansson, Wigforss, Sköld, Pehrsson-Bramstorp og Eriksson. Den 30. november 1939 brøt forhandlingene mellom Finland og Sovjetunionen sammen, og med den sovjetiske invasjonen samme dag begynte vinterkrigen. Dette vekket stor uro i Sverige, hvor man fra flere hold fryktet at Sverige var neste mål. Sverige valgte å ikke erklære seg for nøytral, bare som «ikke krigførende», noe som gav landet mulighet til (til tross for at de ikke deltok aktivt med stridende tropper) å hjelpe Finland militært med blant annet krigsutrustning.
Den 2. desember besluttet den svenske regjeringen å mobilisere en divisjon for å beskytte grensen mot Finland, og den 5. desember å la marinen minelegge Ålandshavet for å holde sovjetiske ubåter borte fra Bottenhavet.
Den 6. desember, Finlands nasjonaldag, ble det i Stockholm holdt et høytidsmøte til støtte for Finland, hvor en innsamling innbrakte 4100 svenske kroner.
Den 13. desember ble det dannet en samlingsregjering av alle riksdagspartiene utenom Sveriges kommunistiske parti, som ble stengt ute. Med sterk støtte i den omfattende folkeopinionen for Finlands sak i krigen, begynte regjeringen å sende militær bistand til Finland. Den 17. januar 1940 ble det redegjort for bistandens omfang i riksdagen; en femtedel av Sveriges jagerfly var blitt sendt til Finland, 40 000 geværer, 42 millioner patroner med mere. Det ble også dannet et korps av frivillige, og totalt 8000 rakk å gå inn i krigen før den endte den 13. mars 1940. Ca. 40 svenske frivillige ble drept og 170 skadet i finsk tjeneste. Til tross for mangelen på formelle avtaler, hadde nok Finland forventet seg en militær allianse med Sverige, da svensk og finsk militære i mellomkrigstiden øvde sammen med en sovjetisk invasjon som scenario.
Under vinterkrigen forsøkte deler av militærledelsen å styre regjeringens utenrikspolitikk i retning av et sterkere engasjement i kampene i Finland, noe som fikk konsekvenser for privatpersoner i Sverige. Militærledelsens kampanje for en profinsk utenrikspolitikk kunne bli motarbeidet av kommunister i Sverige, så det ble derfor innledet en kampanje mot personer og organisasjoner man oppfattet som kommunistiske sympatisører. Den nasjonale kampanjen mot de innenlandske kommunistene ble drevet av kongen, forsvarsmakten, sikkerhetstjenesten og Sveriges politi, og besto av ulovlige razziaer, interneringer og fem dødsfall ved mordbrannsattentatet mot Norrskensflamman. Forfølgelsen av svenske kommunister avtok ikke helt før det ble klart at Nazi-Tyskland var i ferd med å tape krigen etter slaget om Stalingrad i begynnelsen av 1943.
I forbindelse med vinterkrigen forsøkte de allierte (Frankrike og Storbritannia) seg med et forslag rettet til regjeringene i Norge og Sverige om tillatelse til å frakte en alliert ekspedisjonsstyrke på 50 000 mann til Finland. Den svenske regjeringen antok at de alliertes bakenforliggende hensikt var å okkupere de svenske malmfeltene og på den måten å stoppe jernmalmeksporten til Tyskland. Regjeringen avviste derfor forslaget. Mistanken mot de allierte berodde delvis på at de krevde transittering både gjennom Norge og Sverige, gjennom områder med malmfelt, og ikke bare over Finnmark. En alliert ekspedisjonsarmé på svensk jord kunne føre til at Sverige ble dratt inn i krigen, enten på de alliertes side eller som alliert med aksemaktene, avhengig av om den svenske regjeringens mistanker mot forslaget fra de allierte hadde vist seg å være korrekt eller uten grunn. Det fortsatte økonomiske samarbeidet med aksemaktene, og det paradokset at Sveriges regjering tillot Tyskland å gjøre bruk av sitt jernbanenett til troppe- og logistikktransport etter å ha avslått de alliertes forslag, kom til å stemple svenskene som tyskvennlige, både den gang og i historisk sammenheng.
En annen betydelig hendelse fra denne tiden var bombingen av Pajala 21. februar 1940, da russiske bombefly feilnavigerte og bombet det de trodde var Rovaniemi i Finland. Bombene bommet på byen med liten margin, og ingen ble skadet. En låve ble imidlertid ødelagt av en brannbombe, og sommeren 1940 ble det utbetalt skadeserstatning fra Sovjetunionen for det som hadde skjedd.
Invasjonen av Danmark og Norge Den 9. april 1940 invaderte Nazi-Tyskland Danmark og Norge. Formålet var å sikre den viktige jernmalmtrafikken og Tysklands nordlige flanke, da Hitler etter Altmark-saken ikke anså Norge for å være i stand til eller villige til å forsvare seg mot de allierte. De allierte var på dette tidspunktet, ifølge Plan R 4 på vei med sine egne styrker mot Norge (og eventuelt Sverige), men den tyske invasjonen kom dem i forkjøpet.
Utenriksminister Christian Günther fikk samme morgen klokken 06.00 og igjen klokken 08.00 besøk av det tyske sendebudet i Stockholm, prinsen av Wied, som siden 7. april hadde fått sine forhåndsordrer av Joachim von Ribbentrop om å gi utenriksministeren følgende krav: Den tyske regjeringen forventer at Sverige skal anta den strengeste nøytralitet og avholde seg fra alle slags angrep som retter seg mot Tysklands invasjon av Danmark og Norge, og i særdeleshet mobiliserings- og oppmarsjinngripner. Den tyske regjeringen anmoder om at svenske krigsfartøy i sin egen interesse inntil videre ikke gjør bevegelser utenfor svensk territorialvann (3 sjømil) i Kattegat, Øresund og ved den svenske sørkysten fram til Karlskrona. Når situasjonen er mere oppklart, skal denne innskrenkningen i bevegelsesfrihet for de svenske krigsfartøyene igjen oppheves. Den tyske regjeringen forventer at telegram- og telefontrafikken til, de i Norge fiendtlige, tyske myndighetene over svenske ledninger, ikke forhindres. Den tyske regjering forventer at jernmalmleveransene til Tyskland opprettholdes, og at engelskinspirerte sabotasjeaksjoner forhindres.
Allerede klokken 09.00 møttes regjeringen kort, før de reiste til kongens bolig, der også kronprinsen og hans sønn, prins Gustaf Adolf befant seg. På ettermiddagen gav Günther regjeringens svar til Tyskland. Sverige skulle opprettholde samme nøytralitetspolitikk som de allerede flere ganger tidligere hadde erklært, og skulle foreta de inngrep som var nødvendige for å opprettholde denne. Regjeringen meddelte ellers at den gikk med på Tysklands krav.
Invasjonen skapte uro i Sverige, da hoveddelen av de væpnede styrkene befant seg ved den finske grensen i Norrbotten, og nesten alle kystfestningene var rettet øst mot Sovjetunionen. Den militære bistanden som var gitt til Finland bidro også til en redusert beredskap, det var blant annet mangel på geværer. Den svenske regjeringen var imidlertid forberedt på invasjonen, noe som framgår av korrespondanse fra Sveriges envoyé i Berlin, Arvid Richert til UD. Skåne var på den tiden nærmest blottet for svensk militrært nærvær, og Tyskland hadde uten vanskelighet kunnet invadert Sør-Sverige. Forsvarsminister Per Edvin Sköld opplyste i 1947 at korrespondansen fra Berlin tydet på en invasjon av Danmark og Norge, men at det ikke forelå noen trussel mot Sverige.
Den 11. april ble det innledet en hemmelig mobilisering (for ikke å provosere Tyskland). Antall mann under våpen økte fra ca. 100 000 til 320 000 på noen uker.
Etter invasjonen kom nye tyske krav om transittering av tysk personell og utstyr gjennom Sverige til de tyske troppene i Norge. Den svenske regjeringen sa først nei til denne trafikken, men før forhandlingene var avsluttet, tillot man at det fra 16. april til 10. juni 1940 ble fraktet ca. 300 tyske sykepleiere og 400 tonn utstyr til Norge. I ettertid har det kommet fram at mange av disse sykepleierne i virkeligheten var våpen- og radiospesialister. Man tillot også transport av forliste tyske sjømenn fra de okkuperte delene av Norge til Tyskland, til tross for protester fra norsk hold. Norge fikk også avslag på sin forespørsel om krigsmateriell fra Sverige med begrunnelse i at hjelpen som ble gitt til Finland hadde tømt lagrene i Sverige i den grad at de knapt hadde nok til egne tropper. Det bør imidlertid nevnes at tyske fly som fløy inn over svensk jord ble skutt ned uten varselskudd, noe den tyske befalshaveren i Norge noterte i sin krigsdagbok.
Etter Norges fall thumb|Fra sist i november 1941 ble «En svensk tiger» hovedmotto i den svenske Vaksamhetskampanjen, en statlig propagandakampanje for aktsomhet og taushet under «beredskapsårene» under andre verdenskrig.Beredskapsmuseet om «En svensk tiger» Parolen ble illustrert med en tigerfigur med striper i blått og gult. Uttrykket kan på svensk også bety «en svenske tier (stille)», og ordspillet og plakatmotivet ble skapt av tegneren Bertil Almqvist (1902–1973). Omringet av krigførende naboland var det nøytrale Sverige i full beredskap, og tigertegningen oppfordret svenskene til ikke å spre følsomme militære eller sivile opplysninger som kunne true rikets sikkerhet. Etter at Tyskland hadde seiret i Norge, og den norske regjeringen hadde gått i eksil i London 7. juni, fortsatte forhandlingene. 8. juli ble Sverige og Tyskland enige om å la alle tyske soldater som hadde permisjon, få reise til og fra Tyskland på den svenske jernbanen. Trafikken kom raskt til å omfatte nesten alle slags typer transport, også krigsmateriell. Tyskland omringet gjennom okkupasjonen av Norge og Danmark Sverige på en slik måte at de nærmest kunne tvinge samlingsregjeringen til å akseptere dette. Denne trafikken pågikk i drøye tre år og omfattet ca. 2,1 millioner soldatreiser og ca. 100 000 vognlaster krigsmateriell. I enkelte perioder opptok denne trafikken 10 % av det svenske jernbanenettets transportkapasitet.
Johan Nygaardsvold hadde etter invasjonen av Norge en "voldsom utblåsning" mot Per Albin Hansson og i 1944 skrev et Hansson et forsonlig svar men ville ikke godta "den kritik som från vissa norska kretsar riktas mot oss".
De svenske handelsfartøyene som havnet utenfor minesperren, og dermed ikke kunne ta seg tilbake til Sverige, ble chartret av den svenske regjeringen til Storbritannia, hvor flere av dem ble senket i alliert tjeneste.