Denne artikkelen omhandler historikeren Tacitus. For informasjon om keiser Tacitus, se Marcus Claudius Tacitus.
Publius (eller Gaius) Cornelius Tacitus (født ca. 56, død ca. 120 e.Kr.) var en romersk senator og historiker. De bevarte tekstene av hans to betydelige verker, Annaler og Historier, gjennomgår styrene til de romerske keiserne Tiberius, Claudius, Nero, og de som styrte i året med de fire keiserne, 69 e.Kr. Disse to verkene dekker historien til Romerriket fra Augustus’ død i 14 e.Kr. og til årene med den første jødisk-romerske krig i 70 e.Kr. Det er betydelige lakuner (tomrom) i de bevarte tekstene, inkludert et hull i Annaler som er fire skriftruller lange.
Tacitus’ andre skrifter diskuterer retorikk og talekunst (i dialogform, se Dialogus de oratoribus, ca. 102 e.Kr.), Germania (i De origine et situ Germanorum, ca. 98 e.Kr.), og livet til hans svigerfar, Agricola, den romerske general som var ansvarlig for det meste av den romerske erobringen av Britannia, som fokuserer hovedsakelig på hans krigføring i Britannia (De vita et moribus Iulii Agricolæ, ca. 98 e.Kr.).
Tacitus kom med en referanse til Jesus Kristus, hans henrettelse ved Pontius Pilatus, og eksistensen av de tidlige kristne i Roma på en side i sitt verk Annaler, bok 15, kapittel 44.Easterling, P.E.; Kenney, E. J., red. (1982): The Cambridge History of Latin Literature, Cambridge University Press, opptrykk 1996, ISBN 0-521-21043-7, s. 892 Tacitus forteller om keiser Nero, og i den forbindelse kommer han inn på en stor brann som rammet Roma i år 64. Ryktene var at keiser Nero selv var brannstifteren, men ga de kristne skylden. Sjøgren, Kristian (20. desember 2016): «Hva er bevisene for at Jesus har levd?», Forskning.no Både referansen til de tidlige kristne og særlig referansen til henrettelsen av Jesus betraktes som autentiske, og har stor historisk verdi som et uavhengig romersk og ikke-kristen bevis og bekreftelse på eksistensen av Jesus utenfor evangeliene.Evans, Craig A. (2001): Jesus and His Contemporaries: Comparative Studies, ISBN 0-391-04118-5, s. 42Bond, Helen K. (2004): Pontius Pilate in History and Interpretation, ISBN 0-521-61620-4, s. xi
Tacitus er betraktet som en av de fremste romerske historikere.Van Voorst, Robert E (2000): Jesus Outside the New Testament: An Introduction to the Ancient Evidence, Eerdmans Publishing ISBN 0-8028-4368-9, s. 39-42Ferguson, Everett (2003): Backgrounds of early Christianity, ISBN 0-8028-2221-5, s. 116 Han levde i en tid som har blitt karakterisert som sølvalderen i latinsk litteratur. Hans latinske prosa var preget av være kompakt og kortfattet, foruten også for hans innsikt i maktpolitikkens psykologi.
Liv og virke Bakgrunn thumb|Tacitus ble antagelig født i den romerske provinsen Gallia Narbonensis. Det er få kjente detaljer om Tacitus’ liv. Hva som er kjent kommer fra de spredte hentydninger om ham selv som han har oppgitt i sine verker, i sine brev til sin venn og beundrer Plinius den yngre, og en inskripsjon som er funnet i Mylasa i Karia (dagens sørlige Tyrkia). OGIS 487, først gang brakt fram i lyset i Bulletin de correspondance hellénique, 1890, s. 621–623
Han ble født i 56 eller 57 e.Kr. i en lavadelig familie (eques. Ettersom han ble utpekt som kvestor i Titus’ korte keisertid og 25 var minimumsalder for posisjonen, kan datoen for hans fødsel bestemmes med en viss grad av nøyaktighet. Som mange latinske forfattere av gull- og sølvalderen var han fra provinsene, antagelig nordlige Italia eller Gallia Narbonensis. Det nøyaktige fødestedet eller datoen for hans fødsel er ikke kjent, og han praenomen (fornavn) er også ukjent; i brev til Sidonius ApollinarisIkke til å forveksles med helgenen Sidonius Apollinaris av samme navn som døde i 489. er hans navn Gaius, men i bevarte manuskriptene til hans verker er hans navn oppgitt som Publius. Se Oliver, Revilo P. (1951): «The First Medicean MS of Tacitus and the Titulature of Ancient Books», for en analyse av manuskriptet hvor navnet Publius er oppgitt. Se også Oliver, Revilo P. (1977): «The Praenomen of Tacitus», som undersøkte bevisene for hver av de foreslåtte praenomen (både de kjente Gaius og Publius, og de mindre kjente Sextus og Quintus) før han konkluderte med at Publius er det mest sannsynlige. En forsker som har forslått Sextus har ikke fått faglig støtte, se Mattingly, Harold (1972): Rivista storica dell'Antichità, 2, s. 169–185
Familie og tidlig liv De fleste i de gamle aristokratiske familiene greide ikke å overleve proskripsjonene som skjedde mot slutten av republikken, og Tacitus gjorde det klart at han skyldte sin rang til keiserne fra det flaviske dynasti. Tacitus: Historier, 1,1 Påstanden at han nedstammet fra en frimann (frisatt slave) er avledet fra en tale i hans skrifter hvor han sier at mange senatorer og folk fra eques (lavadelen) nedstammet fra frimenn. Tacitus: Annaler 13,27 Denne antagelsen er generelt bestridt. Syme (1958), s. 612–613; Gordon (1936), s. 145–146
Hans far kan har vært Cornelius Tacitus som tjenestegjorde som prokurator for Belgica og Germania; Plinius den eldre (onkel av nevnte Plinius den yngre) nevnte at Cornelius hadde en sønn som raskt ble eldre. Plinius den eldre: Naturalis Historia, 7.76 Det er ingen omtale at Tacitus led av et slikt forhold, men det er mulig at det viser til en bror — forutsatt at Cornelius faktisk var hans far. Syme (1958), s. 60, 613; Gordon (1936), s. 149; Martin (1981), s. 26 Vennskapet mellom den yngre Plinius og Tacitus har fått en del forskere til å konkludere med at begge var avkommet til rike familier i provinsene. Syme (1958), s. 63
Det er uklart hvilken provins Tacitus ble født i, skjønt ulike gjetninger har foreslått Gallia Belgica, Gallia Narbonensis (dagens Provence, Frankrike), eller nordlige Italia som mest sannsynlige. Michael Grant i «Introduction to Tacitus», The Annals of Imperial Rome, s. xvii; Herbert W. Benario i «Introduction to Tacitus», Germany, s. 1. Hans ekteskap med datteren til senatoren Gnaeus Julius Agricola fra Gallia Narbonensis kan innebære at han selv kom fra samme provins. Tacitus’ dedikasjon til Fabius Iustus i Dialogus kan indikere en forbindelse med Spania, og hans vennskap med Plinius antyder en opprinnelse i nordlige Spania. Syme (1958), s. 614–616 Det eksisterer imidlertid ingen bevis for Plinius’ venner fra nordlige Italia kjente Tacitus, heller ikke antyder Plinius’ brev at de to mennenen hadde en felles bakgrunn. Syme (1958), s. 616–619 Plinius’ bok 9, brev 23, forteller at da han ble spurt om han var italiensk eller provinsiell, ga han et uklart svar, og så ble han spurt om han var Tacitus eller Plinius. Ettersom Plinius var fra Italia har det ble sluttet at Tacitus var fra provinsene, antagelig Gallia Narbonensis. Syme (1958), s. 619; Gordon (1936), s. 145
Tacitus’ slekt, hans dyktighet i talekunst, og hans sympatiske framstilling av barbarer som motsatte seg romersk styre (eksempelvis Annaler 2,9) har fått en del til å forslå at han var i slekt med gallere. Dette bygger på det faktum at gallere i Gallia før den romerske invasjonen var kjent for sin dyktighet i talekunst. Gordon (1936), s. 150–151; Syme (1958), s. 621–624 På den annen side var talekunst også beundret og utviklet i både antikkens Hellas som i Roma.
Politisk liv, ekteskap og forfatterskap Som en ung mann studerte Tacitus retorikk i Roma som forberedelse for en karrière innen lov og politikk; som Plinius kan han ha studert under Marcus Fabius Quintilianus. Det faktum at han studerte retorikk og lov er kjent fra Dialogus, kapittel 2; se også Martin (1981), s. 26; Syme (1958), s. 114–115 I 77 eller året etter giftet han seg med Julia Agricola, datter av den kjente general Agricola. Agricola, 9 Lite er kjent om hans hjemlige liv, bortsett fra han likte å oppholde seg utendørs og gå på jakt. Plinius, Letters 1.6, 9.10; Benario (1975), s. 15, 17; Syme (1958), s. 541–542 Han begynte sin karrière (antagelig som latus clavus) Syme (1958), s. 63; Martin (1981), s. 26–27 under Vespasian Tacitus: The History 1,1 (styrte 69-79), men gikk inn i det politiske liv som kvestor (embetsmann) i 81 eller 82 under Titus.Han uttrykte sin gjeld til Titus i Historier (1.1); ettersom Titus hadde et kortvarig styre er det kun disse årene som er mulige. Han steg gradvis og jevnlig i gradene gjennom cursus honorum, ble pretor i 88 og en quindecimvir, et medlem av prestekollegium som hadde ansvaret for de sibyllinske bøkene og de sekulære leker (ludi saeculares). I Annaler (11,11) nevner Tacitus at som pretor assisterte han de sekulære lekene som ble arrangert av Domitian, og som kan bli nøyaktig datert til 88. Se Syme (1958), s. 65; Martin (1981), s. 27; Benario i «Introduction to Tacitus», Germania, s. 1. Han fikk godt omdømme som advokat og som taler, hans dyktighet som offentlig taler ble et ironisk kontrapunkt til hans cognomen Tacitus («taus/stille»). Pustet, Regina (2003): Copulas: Universals in the Categorization of the Lexicon, OUP Oxford, s. 157 Zaremby, Justin (2008): «Silent Dissent? Tacitus Against the Lawyers» (PDF) i: Yale Journal of Law & the Humanities 20 (2), artikkel 5
Han tjenestegjorde i provinsene fra rundt 89 til rundt 93, enten i kommando av en legion eller i sivil posisjon. Agricola ([45,5]) indikerer at Tacitus og hans hustru var fraværende på den tiden da Julius Agricola døde i 93. For hans arbeid på denne tiden, se Syme (1958), s. 68; Benario (1975), s. 13; Dudley (1968), s. 15–16; Martin (1981), s. 28; Mellor (1993), s. 8 Han overlevde og beholdt sin eiendom under Domitians terrorstyre (81–96), men erfaringen etterlot ham nedkjørt og kanskje beskjemmet av sin egen medskyld, noe som fikk ham til hate tyranniet, slik det kommer fram i hans verker. For virkningene på Tacitus fra denne erfaringen, se Dudley (1968), s. 14; Mellor (1993), s. 8–9 Hans biografi over Agricola, kapitlene 44–45, er illustrative i så måte:
thumb|En fiktiv framstilling av Tacitus. Fra hans sete i senatet ble han suffectus konsul i 97 i keisertiden til Nerva, som den første i hans familie til å oppnå en slik posisjon. I løpet av sin tjenestetid nådde han høyden av berømmelse som taler da han holdt gravtalen for den berømte veteransoldaten Lucius Verginius Rufus. Plinius, Letters, 2.1 (på engelsk); Benario i hans «Introduction to Tacitus», Germania, s. 1-2.
I det påfølgende året skrev og utga han sine verker Livet til Agricola og Germania, noe som bebudet de litterære aktivitetene som kom til oppta ham resten av livet. I Agricola (3) uttalte han om hva som antagelig var hans første betydelige prosjekt, Historier. Se Dudley (1968), s. 16 Etterpå trakk han seg tilbake fra offentlig liv, men kom tilbake i Trajans keisertid (98-117). I år 100 reiste han sammen med sin venn Plinius den yngre tiltale mot Marius Priscus (prokonsul av provinsen Africa) for korrupsjon. Priscus ble funnet skyldig og sendt i eksil; Plinius skrev noen dager senere at Tacitus hadde snakket «med all den majestet som karakteriserte hans vanlige oratoriske stil.» Plinius: Letters 2,11