thumb|De to militærblokkene i Europa, med Sverige uten allianse i midten. Sveriges utenriks- og sikkerhetspolitikk under den kalde krigen ble utformet etter andre verdenskrig, og tok hensyn til landets geopolitiske posisjon mellom de to militæralliansene NATO og Warszawapakten. Perioden dekker årene fra 1945 til 1989.
Ved en eventuell stormaktskonflikt ville landet, ved å være alliansefritt i fredstid, ha en mulighet til å erklære seg nøytralt. Gjennom ulike politiske grep ville man også gjøre en såkalt nøytralitetspolitikk troverdig. Sveriges mål om nøytralitet var imidlertid ikke til hinder for at landet førte en aktiv utenrikspolitikk, hvor de i 1968 kritiserte Sovjetunionen for invasjonen av Tsjekkoslovakia. Mot slutten av 1960-tallet ble det og skapt en politisk krise i forholdet til USA med Sveriges kritikk av USAs rolle i Vietnamkrigen. Andre viktige hendelser var utleveringen av baltere i kjølvannet av andre verdenskrig, ulike episoder innen spionasje, nedskytingen av en svensk DC-3 og påståtte og virkelige krenkinger av svensk farvann med ubåt.
Politikken som ble ført under den kalde krigen hadde innvirkning på Sveriges forsvarssatsing hvor de baserte seg på en stor egenproduksjon av våpensystemer, og aktualiserte spørsmålet om anskaffelse av atomvåpen.
Historie 1945–1949: Tillitsbygging
thumb|Sveriges nøytralitet ble ansett å hvile på et troverdig forsvar, med egenutviklede våpen; ett slikt våpen var Bofors 40 mm luftvernkanon som under og etter andre verdenskrig nesten ble synonymt med middelstungt luftvern, her ombord på et amerikansk hangarskip, USS «Hornet»
Rett etter den andre verdenskrigs slutt fantes det en forhåpning om at stridsspørsmål mellom stormaktene skulle kunne løses gjennom det nydannede Forente Nasjoner. FN ble dannet i 1945, men Sverige ble ikke medlem før i 1946 etter en viss debatt.
Mot Sovjetunionen førte Sverige en politikk som skulle virke tillitsbyggende. Fra svensk side håpet man at man kunne bidra til å minske mistroen stormaktene imellom, noe som i sin tur skulle gagne Sveriges sikkerhet. Fra sovjetisk side var det ikke store forventningene angående Sveriges nøytralitet ved en framtidig konflikt. Sovjetunionens ambassadør i Stockholm, Aleksandra Kollontaj, rapporterte rett etter krigens slutt at på samme måte som Sverige intensivt manøvrerte og gikk med på hvert kompromiss for ikke å bli dratt inn i krigen, kom landet til å te seg også i framtiden.SOU 2002:108 Fred och säkerhet – säkerhetspolitiska utredningen, s. 151
Fra 1944 og framover hadde 30 000 baltere flyktet over Østersjøen til Sverige. Først krevde Sovjetunionen samtlige av dem utlevert. Dette kravet ble imidlertid raskt redusert, og 2. juni 1945 krevde Sovjetunionen formelt at soldater som hadde vært i tysk tjeneste ved krigens slutt, men hadde flyktet til Sverige, skulle utleveres. Den 15. juni besluttet samlingsregjeringen å imøtegå kravet, og da også utlevere de som kom til Sverige like før krigens slutt. Det totale antallet var omkring 3200 personer, hvor omkring 160 av dem var baltere. Regjeringens beslutning ble holdt hemmelig.
Etter at samlingsregjeringen var gått av, tok Regjeringen Hansson IV over oppgaven. Beslutningen om å utlevere flyktningene ble offentliggjort, og en debatt startet, men regjeringens beslutning ble ikke endret. Den 5. desember 1945 påminte Sovjetunionen om Sveriges forpliktelser. Spørsmålet ble diskutert i utenriksnemden, der statsminister Hansson mente at Sverige ikke kunne bryte løftet, og antydet at det hele kunne bli et kabinettsspørsmål dersom regjeringen ikke fikk støtte for sin utenrikspolitikk. Fram til 25. januar 1946 ble 2518 personer, hvorav 150 baltiske flyktninger, sendt tilbake til Sovjetunionen. Åtte personer ble sett på som uhelbredelig syke eller ikke transportable.Kronvall / Petersson (2005), s. 24-26
Gjennom Sveriges imøtekommelse av kravet om utleveringen av baltiske flyktninger ble forholdet til Sovjetunionen godt. I juni 1946 kunne Staffan Söderblom, svensk ambassadør i Moskva, meddele at både Stalin og utenriksminister Molotov uttrykte seg positivt om relasjonen til Sverige. Da Söderblom levnet ambassadørposten, ble han 15. juni 1946 personlig mottatt av Stalin, noe som var høyst uvanlig.
Gjennom ytterligere en politisk inngripen søkte Sverige å øke tilliten hos Sovjetunionen. Den svenske regjeringen stilte til disposisjon en kreditt på en milliard svenske kroner for at svenske foretak skulle kunne selge varer til Sovjetunionen. Den svenske regjeringen hadde først diskutert spørsmålet høsten 1944. Sommeren 1945 foreslo Sovjetunionen en milliard-kreditt. Våren 1946 ble det innledet forhandlinger. Politisk sett rådde det bred enighet om denne såkalte «russerkreditten», men i pressen ble det ført en omfattende debatt, spesielt i Dagens Nyheter, der den nyansatte sjefredaktøren Herbert Tingsten var en absolutt motstander.Kronvall / Petersson (2005), s. 28-30
thumb|Raoul Wallenberg, svensk diplomat som forsvant etter å ha blitt pågrepet av sovjetiske soldater, passfoto fra 1944
Et spørsmål hvor det var et uavklart forhold mellom Sverige og Sovjetunionen var spørsmålet om Raoul Wallenberg. Wallenberg hadde vært virksom ved den svenske ambassaden i Budapest, men hadde blitt pågrepet av sovjetiske soldater og siden forsvunnet. Sovjetiske myndigheter hevdet at de ikke visste hvor Wallenberg befant seg, og at de antok at han hadde blitt drept av ungarske banditter under de kaotiske forholdene som rådde i Ungarn ved krigens slutt. De svenske utenriksministrene Günther og Undén forholdt seg meget passivt til spørsmålet om Wallenberg. For Undéns del er det mulig at det berodde på en vilje om ikke å ødelegge det gode, men enda sårbare, forholdet til Sovjetunionen.SOU 2003:18 Ett diplomatiskt misslyckande: Fallet Raoul Wallenberg och den svenska utrikesledningen.
Forsvarspolitisk forsøkte den svenske regjeringen å danne et nordisk forsvarsforbund som skulle være uavhengige av stormaktene. 3. mai 1948 reiste utenriksminister Undén til Oslo for å foreslå dannelsen av et slikt samarbeid mellom Sverige, Norge og Danmark.Norgeshistorien etter 1945, s. 134 Diskusjonene gikk først og fremst mellom Sverige og Norge, mens Danmark hadde en mer passiv rolle, da man antok at de kom til å akseptere hva de andre måtte bli enige om. I Norge vekket spørsmålet stor debatt innen arbeiderpartiet; på den ene siden ville de ikke risikere et nytt 9. april 1940, på den andre siden ville et medlemskap i NATO medføre at landet automatisk kunne bli dratt inn i en stormaktskonflikt. Januar 1949 tok statsminister Einar Gerhardsen standpunkt for et norsk NATO-medlemskap, og 29. mars 1949 stemte Stortinget for at Norge skulle bli medlemmer i NATO.Bull (1982), s. 134-137
1949–1961: Dobbeltpolitikk I og med dannelsen av Atlanterhavspakten 4. april 1949 hadde Sverige havnet i den geopolitiske situasjonen de ville unngå; i vest NATO-medlemmene Danmark og Norge, i øst Sovjetunionen og Finland, som gjennom VSB-avtalen var sikkerhetspolitisk knyttet til Sovjetunionen.
thumb|Bombeangrep under Koreakrigen: Den kalde krigen var tidvis varm og en krig i Det fjerne østen påvirket forbindelsene mellom de to landene Sverige og Sovjetunionen
Mot Sovjetunionen kunne nå den svenske regjeringen anvende to strategier. Som nevnt over, var det mulig gjennom tillitsbyggende gester, å bygge et godt forhold, eller i det minste forsøke å bygge et godt forhold, mellom de to landene. Men en annen strategi den svenske regjeringen gjorde bruk av, var en slags avskrekking. Hvis Sovjetunionen reagerte negativt på noen svenske gester eller forslag, skulle den svenske opinionen kreve en tydelig vestlig orientering, noe som ikke kunne ligge i Sovjetunionens interesse. Hvis det ikke lønte seg for Sverige med en alliansefri politikk, var det kanskje like greit å ta steget fullt ut og slutte seg til NATO?Kronvall / Petersson (2005), s. 46
En slik form for avskrekking ble tatt i bruk våren 1948 i forbindelse med at Sovjetunionen forhandlet med Finland om VSB-avtalen. Den svenske ambassadøren Sohlman gjorde det klart at dersom det sovjetiske grepet om Finland ble for sterkt, ville den svenske alliansefriheten kunne revurderes.Kronvall / Petersson (2005), s. 36
Det fantes flere årsaker til at relasjonene mellom Sverige og Sovjetunionen var dårlige. Sverige støttet FN-koalisjonen som under USAs ledelse deltok i Koreakrigen, og sendte også et feltsykehus. September 1951 ble Hilding Andersson, underoffiser i flåten, pågrepet og dømt til livsvarig straffearbeid for spionasje for Sovjetunionen. I februar 1952 ble Fritiof Enbom pågrepet, og også han ble dømt til livsvarig straffearbeid for spionasje.
thumb|En svensk Douglas C-47A, (DC-3, svensk betegnelse Tp 79), tilsvarende det flyet som ble skutt ned i 1952 av Sovjet
I 1952 innledet Sverige og USA et samarbeid der Sverige byttet bort data fra signaletterretning mot amerikansk militært utstyr. Samarbeidet var strengt hemmelig, noe som imidlertid ikke var til hinder for at Sovjetunionen fikk vite om det.
Den 13. juni 1952 utbrøt den såkalte Catalinaaffæren der et svensk signaletterretningsfly av typen DC-3 ble skutt ned av sovjetiske jagerfly. Tre dager senere ble et svensk sjøredningfly av typen Catalina skutt ned da det søkte etter DC-3-flyet. Den svenske regjeringen protesterte høylytt, men Sovjetunionen fornektet all kunnskap om DC-3-flyet. Først i 1991 innrømmet Russland at det aktuelle flyet hadde blitt skutt ned over internasjonalt farvann.
Selv om forsøket om å skape et skandinavisk forsvarsforbund mislyktes, ble det innledet et samarbeid mellom den svenske militærledelsen og dets motsvar i Norge og Danmark, for å forberede et samarbeid i tilfelle en krisesituasjon. Den alliansefrie politikken som ble ført betydde ikke at de ikke forberedte seg på en situasjon der Sverige, til tross for sin politikk, ble dratt inn i en krig.Agrell (1991)
Etter Josef Stalins død mars 1953 ble noe av spenningen supermaktene imellom redusert. Koreakrigen sluttet, med en våpenhvile juli 1953. I juni 1954 besøkte utenriksminister Undén Sovjetunionen, i mai 1956 besøkte Sovjetunionens viseutenriksminister Andrej Gromyko Stockholm. Finland ble medlem av Nordisk råd 1955, og fikk tilbake Porkalaområdet av Sovjetunionen i 1956. I mars 1956 reiste statsminister Erlander, utenriksminister Undén og innenriksminister Hedlund til Moskva for et tolv dager langt møte. Der forklarte den sovjetiske utenriksministeren Molotov at Sovjetunionen la «stor vekt på Sveriges nøytralitet og alliansefrie politikk».Kronvall / Petersson (2005), s. 56-59
Det gode forholdet mellom Sverige og Sovjetunionen ble brutt ved oppstanden som oppsto i Ungarn i oktober 1956. Sverige protesterte skarpt: «Sovjetunionen följer en högre politisk lag genom att med våld undertrycka varje försök att ändra en bestående kommunistisk regim.» De sovjetiske troppene i Ungarn representerte «den nakne makten.»Uttalt av utenriksminister Undén i FNs generalforsamling 29. november 1956
Den 5. mars 1957 mottok den svenske ambassadøren i Moskva et protestbrev, hvor Sovjetunionen protesterte mot den agentvirksomheten Sverige bedrev i Baltikum. Sovjetunionen forventet at den svenske regjeringen skulle se til at virksomheten opphørte umiddelbart. Den svenske regjeringen fornektet alt, og mente at anklagene falt på sin egen urimelighet. Sovjetunionen gjentok protesten 18. mars. Det viste seg i ettertid at Sverige sto bak agentvirksomheten i de baltiske sovjetrepublikkene, at dette ble gjort fra Forsvarsstabens T-kontor, og at regjeringen ikke hadde blitt informert om dette.Agrell (1991), s. 140