miniatyr|Friedrich Merz har vært Tysklands kansler siden 6. mai 2025.
Forbundskansleren, ofte bare kalt kansleren, er leder for Tysklands regjering og landets viktigste politiker. Etter statsrettslig praksis rangerer kansleren etter forbundspresidenten og forbundsdagspresidenten.
Kansleren har etter landets grunnlov (Grundgesetz) myndighet til å trekke opp retningslinjene for regjeringens politikk (retningslinjekompetanse). Forbundskansleren velges av Forbundsdagen, og kan i valgperioden bare bli avløst dersom en ny kansler får flertall (konstruktivt mistillitsvotum).
Betegnelsen kansler på politiske stillinger, var i bruk i Frankerriket på 700-tallet og Det tysk-romerske rike på 800-tallet. Tittelen forbundskansler var tittelen for den øverste embetsmann (Bismarck) i Det nordtyske forbund (1867–1871). I hele perioden fra 1871 til 1945 (Deutsches Reich) ble tittelen rikskansler (Reichskanzler) anvendt på landets øverste politiske leder under statsoverhodet. Et unntak gjaldt for en kort periode fra 1918 til 1919. Fra grunnleggelsen av Forbundsrepublikken Tyskland 1949, ble tittelen forbundskansler igjen tatt i bruk.
Kanslerens stilling har skiftet under landets ulike politiske styresett. Keiserriket (1871–1918) var et konstitusjonelt monarki. Rikskansleren og de øvrige embetsmenn sto ansvarlig overfor keiseren.
Weimarrepublikken (1918–1933) var et parlamentarisk demokrati, og etter Weimarforfatningen sto kansleren ansvarlig overfor Riksdagen. Fra og med regjeringen Brüning som tiltrådte i 1930, ble imidlertid parlamentarismen i realiteten opphevet. Regjeringen skulle stå ansvarlig overfor rikspresidenten, som på det tidspunkt var Paul von Hindenburg. Denne, og de tre følgende regjeringene (Brüning II, Papen og Schleicher), ble derfor kalt «presidialregjeringer», eller «Hindenburg-regjeringer».
Adolf Hitler overtok som rikskansler etter valget i 1933, og ble fra 1934 kalt fører og rikskansler. I den nasjonalsosialistiske perioden (1933–1945) var det diktatur i Tyskland.
Andre verdenskrig ble avsluttet i mai 1945, da Tyskland kapitulerte betingelsesløst overfor de allierte. Etter Berlin-erklæringen i juni 1945, ble all statsmyndighet utøvd av fire militærguvernører som sammen utgjorde Det allierte kontrollrådet. Kontrollrådet ble i realiteten oppløst i 1948, da Sovjetunionen forlot samarbeidet.
Forbundsrepublikken Tyskland ble grunnlagt 23. mai 1949, igjen som et parlamentarisk demokrati. Konrad Adenauer tiltrådte som landets første forbundskansler etter valget i 1949. Forbundsrepublikken omfattet i 1949 de amerikanske, britiske og franske okkupasjonssonene, som gikk under navnet Vest-Tyskland. I Vest-Tyskland ble militærguvernørene erstattet med høykommissærer som sammen dannet Den allierte høykommisjon. De vestallierte beholdt helt til 1955 kontroll med Vest-Tyskland gjennom okkupasjonsstatuttet.
I den sovjetiske okkupasjonssonen ble i 1949 Den tyske demokratiske republikk (DDR) etablert som et kommunistisk diktatur etter sovjetisk mønster. Ved Tysklands gjenforening i 1990, ble DDR innlemmet i forbundsrepublikken etablert i 1949.
Forhistorie thumb|upright|Albrecht von Brandenburg, erkebiskop av Mainz, var tysk erkekansler fra 1514 til 1545 Allerede i det karolingiske Frankerriket eksisterte stillingen som erkekansler. Erkekansleren var sjef for det kongelige og keiserlige kanselli under karolingerne, og stillingen nevnes første gang under Pipin den yngre, som i 757 gjorde Badilon til sin erkekansler. Erkekanslerne tilhørte nesten utelukkende den frankiske geistligheten.
thumb|upright|Fyrst Hardenberg var prøyssisk statskansler I Det tysk-romerske rike, som eksisterte fra 843 til 1806, var erkebiskopen av Mainz tysk erkekansler, mens erkebiskopen av Köln var italiensk erkekansler og erkebiskopen av Trier burgundisk erkekansler. Erkekanslerposisjonen var et av erkeembedene og innebar hovedsakelig seremonielle oppgaver. Erkekansleren av Mainz ledet keiservalget og keiserkroningen, riksdagen og kollegiet av kurfyrster. Vervet som kurfyrste innebar tidlig betydelig politisk makt. Blant annet var Willingis av Mainz regent for keiser Otto III fra 991 til 994.
Også i de største tyske statene ble kanslertittelen benyttet både før og etter det gamle rikets undergang. I Bayern ble regjeringssjefene kalt geheimerådskanslere fra 1695 til 1790, i Østerrike var fyrstene Kaunitz og Metternich på 1700- og 1800-tallet statskanslere (Staatskanzler). Grev Beust var fra 1868 til 1871 rikskansler (Reichskanzler). I Preussen var fyrst Hardenberg statskansler fra 1810 til 1822.
thumb|upright|Fyrst Otto von Bismarck var forbundskansler i det nordtyske forbund og Tysklands første rikskansler. Han var den lengst regjerende kansler i den moderne nasjonalstaten Tyskland.
Forbundskansler i Det nordtyske forbund 1867–1871 Stillingen som forbundskansler ble opprettet samtidig med grunnleggelsen av det nordtyske forbund den 1. juli 1867. Den eneste innehaveren av stillingen som forbundskansler var Otto von Bismarck 14. juli 1867–21. mars 1871. Bismark var samtidig ministerpresident i Preussen.
Forbundskansleren var underordnet kongen av Preussen, som ledet Det nordtyske forbund, og hadde den utøvende makten i forbundet. Stillingen var svært lik den senere rikskanslerstillingen.
Kongen av Preussen ble kronet som tysk keiser 18. januar 1871, men Det tyske forbund eksisterte likevel frem til 16. april samme år, da Det tyske rikes forfatning trådte i kraft.
Rikskanslere i Deutsches Reich, 1871–1945
Navnetradisjon Regjeringssjefen i Tyskland (Deutsches Reich) hadde i hele perioden fra 1871 til 1945, tittelen Reichskanzler (rikskansler). Fra november 1918 til februar 1919 ble regjeringssjefen kalt formann i Rat der Volksbeauftragten, og videre til juni 1919 ble regjeringssjefen kalt riksministerpresident (Reichsministerpräsident).
Fra 1871 til 1918 ledet kansleren som keiserens første minister, et kabinett kalt Reichsleitung. Fra 1919 til 1945 ble regjeringen kalt Reichsregierung.
Keiserriket 1871–1918 Det tyske keiserrike var et konstitusjonelt monarki. Keiseren var landets militære leder og samtidig prøyssisk konge og leder av den evangeliske kirke. Keiseren innkalte og avsluttet riksdagen, han oppnevnte rikskansleren som vanligvis også var ministerpresident i Preussen.
Rikskansleren og andre embetsmenn i riksadministrasjonen sto ansvarlig overfor keiseren og ikke parlamentet. Riksdagen kunne kritisere og kontrollere monarken, men hadde ikke myndighet til å avsette ham. Tvert i mot hadde keiseren myndighet til å oppløse parlamentet og utlyse nyvalg.
En forfatningsendring av 28. oktober 1918 slo fast at kansleren måtte ha støtte i Riksdagen. Denne reform i retning av et parlamentarisk demokrati skjedde dermed før keiseren abdiserte måneden etter, 28. november 1918. NavnFraTilParti1Fyrst Otto von Bismarck(1815–1898)75px|Otto von Bismarck21. mars 187120. mars 1890Uavhengig konservativ2Grev Leo von Caprivi(1831–1899)75px|Leo von Caprivi20. mars 189026. oktober 1894Uavhengig liberal3Fyrst Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst(1819–1901)75px|Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst29. oktober 189417. oktober 1900Uavhengig liberal konservativ4Fyrst Bernhard von Bülow(1849–1929)102x102px17. oktober 190014. juli 1909Uavhengig konservativ5Theobald von Bethmann Hollweg(1856–1921)75px|Theobald von Bethmann Hollweg14. juli 190913. juli 1917Uavhengig liberal6Georg Michaelis(1857–1936)75px|Georg Michaelis14. juli 19171. november 1917Partiløs7Grev Georg von Hertling(1843–1919)75px|Georg von Hertling1. november 191730. september 1918Det katolske sentrumspartiet8Prins Maximilian av Baden(1867–1929)75px|Prins Max von Baden3. oktober 19189. november 1918Uavhengig liberal9Friedrich Ebert(1871–1925)75px|Friedrich Ebert9. november 191810. november 1918Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD)
Weimarrepublikken 1919–1933 Etter novemberrevolusjonen i 1918 ble Folkerepresentantenes råd (Rat der Volksbeauftragten) valgt som en overgangsregjering. Lederne av det sosialdemokratiske partiet SPD (Friedrich Ebert) og det venstresosialistiske USPD (Hugo Haase), ble likeverdige ledere av rådet. Koalisjonen sprakk allerede julen 1918, og SPD regjerte deretter videre alene, til etter riksdagsvalget.
Philipp Scheidemann ble i 1919 valgt som den første riksministerpresident i den nye demokratiske staten. i 1920 overtok Hermann Müller og fikk tittelen rikskansler. Etter sju mellomliggende kanslerperioder overtok Müller igjen, fra 1928 til 1929.
Tysklands forfatning fra 1919 (Weimar-forfatningen) bestemte at kansleren ble utpekt av presidenten. Riksdagen hadde likevel etter artikkel 54, rett til å avskjedige kansleren eller en hvilken som helst minister. Et kanslervalg gjennom riksdagen, som kunne styrket parlamentet overfor regjeringen, og de to organer sammen overfor presidenten, fantes det ikke regler om.
En vesentlig endring skjedde ved oppnevnelsen av de derpå følgende regjeringene, Brüning I, II, Papen og Schleicher. Deres oppdrag fra president Paul von Hindenburg var å regjere «uten støtte i noen koalisjon», og i nødsfall til og med mot flertallet i Riksdagen. Parlamentarismen var dermed opphevet. Disse regjeringene kalles gjerne «presidialregjeringer», eller «Hindenburg-regjeringer». NavnFraTilPartiKabinettRiksdagFriedrich Ebert(1871–1925)75px|Friedrich Ebert10. november 191813. februar 1919SPDRat der VolksbeauftragteningenHugo Haase(1863–1919)75px|Hugo Haase29. desember 1918Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands (USPD)Philipp Scheidemann(1865–1939)75px|Philipp Scheidemann 30. desember 1918 13. februar 1919 SPDDe tre ovennevnte var formenn for Rat der Volksbeauftragten10Philipp Scheidemann(1865–1939)75px|Philipp Scheidemann13. februar 191920. juni 1919 SPDScheidemann1919Hadde embedstittelen riksministerpresident11Gustav Bauer(1870–1944)75px|Gustav Bauer21. juni 191926. mars 1920SPDBauerEndret embedstittel fra riksministerpresident til rikskansler 14. august 191912Hermann Müller(1876–1931)(1. periode)75px|Hermann Müller27. mars 19208. juni 1920SPDMüller I13Konstantin Fehrenbach(1852–1926)75px|Konstantin Fehrenbach25. juni 19204. mai 1921Det katolskesentrumspartietFehrenbach192014Joseph Wirth(1879–1956)75px|Joseph Wirth10. mai 192114. november 1922Wirth IWirth II15Wilhelm Cuno(1876–1933)75px|Dr. Wilhelm Cuno22. november 192212. august 1923PartiløsCuno16Gustav Stresemann(1878–1929)75px|Gustav Stresemann13. august 192330. november 1923Deutsche VolksparteiStresemann IStresemann II17Wilhelm Marx(1863–1946)(1. periode)75px|Wilhelm Marx30. november 192315. januar 1925Det katolskesentrumspartietMarx IMarx I1924mai18Hans Luther(1885–1962)75px|Hans Luther15. januar 192513. mai 1926PartiløsLuther I Luther II1924des— Otto Geßler(1875 –1955) 80px 13. mai 1926 17. mai 1926Deutsche Demokratische ParteiLuther IILeder av forretningsministerium19Wilhelm Marx(1863–1946)(2. periode)75px|Wilhelm Marx17. mai 192612. juni 1928Det katolskesentrumspartietMarx IIIMarx IV20Hermann Müller(1876–1931)(2. periode)75px|Hermann Müller28. juni 192827. mars 1930SPDMüller II192821Heinrich Brüning(1885–1970)75px|Heinrich Brüning30. mars 193030. mai 1932Det katolskesentrumspartietBrüning I1930Brüning II22Franz von Papen(1879–1969)75px|Franz von Papen1. juni 193217. november 1932Papen1932juliPartiløs fra 3. juni 19321932nov23Kurt von Schleicher(1882–1934)75px|Kurt von Schleicher4. desember 193228. januar 1933PartiløsSchleicher
Nasjonalsosialistisk styre Adolf Hitler overtok som rikskansler etter valget i 1933, og ble fra 1934 kalt fører og rikskansler. Grev Lutz Schwerin von Krosigk ble etter Hitlers og Goebbels selvmord, utnevnt av Karl Dönitz som ny leder av et forretningsministerium. Da britiske tropper 23. mai 1945 arresterte riksregjeringen med Dönitz i Flensburg, opphørte enhver tysk sentralmyndighet å fungere.