Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870)Midttun, Olav, A. O. Vinje (2. utgave, 1966), s. 120 var en norsk forfatter, journalist og jurist.
Han regnes som Norges første moderne journalist. Olav Vesaas beskriver Vinje som en individualist uten sterk tilknytning til noe bestemt samfunnslag, ifølge Vesaas «åndsaristokratisk» anlagt, og stolte ikke helt på folket. Men oppholdet i det klassedelte Storbritannia skal ha beveget Vinje i en mer demokratisk retning.
Vinje var en av de første etter Ivar Aasen selv som aktivt tok i bruk Aasens landsmål, og den første som gjennomgående brukte landsmål (nynorsk skriftspråk) også i prosa. Han var en språkpionér og opphav til dikt som «Våren», «Ved Rondane», «Kunnskap skal styra rike og land», barnesangen «Blåmann» og mange flere. Da radioprogrammet Ønskediktet ba lytterne om å stemme fram det mest elskede kjærlighetsdiktet i norsk litteratur, vant Vinje med «Den dag kjem aldri» fra syklusen Storegut. Diktet kan synges på tradisjonelle folkemelodier som brukes på nystev. Komponisten Edvard Grieg har tonesatt flere Vinjedikt. Han lykkes ikke som forfatter i stort format blant annet dramaet Olaf Digre og den ufullførte romanen Elsk og Giftarmaal.
Vinje skapte sin lyrikk i overgangstida mellom Henrik Wergelands død i 1845 og det såkalte moderne gjennombrudd, og plasseres litteraturhistorisk som en representant for den poetiske realismen. Han beskrives som «en eiendommelig, vittig og rik natur» og en utmerket folketaler som skapte liv og lyst, men bak skjemtet lå alvoret.Broch, Chr. og M. Seip: Norsk litteraturhistorie, Oslo: Marius Lunds forlag, 1940.
I Christiania ble han involvert i det intellektuelle miljøet kalt «Det lærde Holland», der han vanket sammen med «innvandrede ungkarer» som Paul Botten-Hansen, Ivar Aasen, Knud Knudsen, Ole Vig, Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Ernst Sars var også en venn og ble gjerne med Vinje på fjelltur. Vinje var brutal i sin kritikk av Ibsens drama Brand. Hans anmeldelse fylte et helt nummer av Dølen. Jan Inge Sørbø beskriver Vinje som en stor sosiolog, på linje med Eilert Sundt. Vinje var omstridt i sin samtid og beskrevet som «karakterløs».Sørbø, Jan Inge: «Ein reisande i vers og satire», Dag og Tid, 6. april 2018, s.2
Bakgrunn og oppvekst Slekt Aasmund Olavssons farfar, Aasmund Torjussen, kom fra garden Vå på Rauland i Vest-Telemark, men solgte garden og var siden bruker på forskjellige garder i Vinje og Mo i Vest-Telemark. Han giftet seg i 1782 med Ingeborg Asbjørnsdatter. Aasmund og Ingeborg hadde to sønner. Den yngste Olav Aasmundsen (født 1786 på garden Ljostad) ble i ung alder utskrevet som soldat, og var med både i Napoleonskrigen i 1808 og krigen i 1814. Mens han var hjemme, arbeidet han som gårdsgutt rundt om i Vinje. 11. november 1813 giftet han seg med Thorbjørg Gjermundsdatter (født 1787) fra Gøytilsgrenda i Eidsborg. På dette tidspunktet bygslet han parten Uppistog Vinje.
Barndom Aasmund Olavsson Vinje var yngste barn av Olav Aasmundsson og Thorbjørg Gjermundsdatter. Aasmund hadde ei søster, Margit, som var fire år eldre. Da Vinje var rundt seks år gammel, flyttet familien til «Plassen» eller «Plassevja», en husmannsplass under garden Vinje som faren Olav Aasmundson tidligere hadde ryddet. Der vokste Vinje opp. De materielle kår var ringe, og armoden tidvis stor, men litteratur og kultur var like fullt høyt verdsatt i heimen. Vinje lærte å lese ni år gammel.
Som guttunge ble han satt til å gjete. Han var glad i dyra, og hadde stor sans for geitene. Kyrne regnet han nærmest som familiemedlemmer, og grisen gav ham visst forutsetninger for å tilegne seg filosofi.
Moren døde før Vinje var ti år gammel. Han mintes henne i diktet Gamle Moder («Du gamle mor, du sliter arm»). Selv skrev han siden: «Jeg fikk bryst til jeg var omtrent 6 år, og derved således svekket min mor, at hun trolig av dette i forbindelse med en sterk forkjølelse fikk tæring og døde i mitt 10. år.» I 1831 giftet faren seg igjen, og snart fikk Vinje en halvbror ved navn Olav.
Høsten 1834 ble han under navnet Osmund Olsen Pladsen«Osmund Olsen Pladsen», fra Jon Haarberg: Pastor Knutzens Christelige Fortællinger - Vinje og den «offentlige Religion» (s. 381) konfirmert med «utmerket godt» i kristendomskunnskap, og presten ville ha ham til omgangsskolelærer i heimbygda. Vinje tok da hjelpeseminaret i nabokommunen Kviteseid og oppnådde det beste avgangsresultat i skolens historie. Det var prosten Søren Schive i Tinn som uteksaminerte ham.
Unge år thumb|Aasmund Olavsson Vinje Etter oppholdet i Kviteseid der han var i et halvt års tid, ble han omgangsskolelærer i Smørklepp og Grungedal, de øverste grendene i Vinje. Han holdt skole bare om vinteren og hadde en årslønn på 13 spesidaler. Om somrene lå han dels på setrene med buskap; dels tok han på seg gårdsarbeid i bygda. Dessuten skaffet han seg inntekter ved å brenne brennevin. Det solgte han uten hensyn til forbudet. På denne måten klarte han å legge til side noe kapital. I tillegg fikk han en morsarv på 12 spesidaler. Etter vel fem års virke som skolemester hadde han klart å spare omkring 100 spd.
Til Asker seminarium Vinje hadde tenkt å utvandre til Amerika, men presten A. E. Smitt overtalte ham våren 1841 til å begynne på seminariet i Asker i stedet. Han fikk tilbud om et lån på 50 spesidaler. Vinje slo til, og samme sommeren gikk han til fots til Asker Seminarium, som på den tid ble bestyrt av K. Gislesen. Ved siden av skolearbeidet leste han atskillig utenom pensum, og i jula 1842 besøkte han for første gang Christiania. Vinje var i opposisjon til mangt på seminaret, men studerte flittig og mer enn han måtte; blant annet begynte han å studere tysk. I juli 1843 avla han eksamen. Både i lesing, skriving og regning fikk han karakteren «Meget godt, pluss», og i flere andre fag, som grammatikk, religion, «sjelelære» og historie, «Udmærket godt». Asker museum, 2016: «Skolen som forsvant, og orgelet som ble igjen» (s. 9)
Lærer i Mandal Han søkte klokkerpost i Vinje, men en annen søker gikk foran, til tross for at han vikarierte i den en stund. Han begynte da igjen å tenke på Amerika. Han dro til Christiania i håp om å tjene som klokker hos emigrantpresten J.W.C. Dietrichson, men stillingen var alt besatt. På veien forhørte han seg om en skolelærerpost i Skien, og i Kristiania søkte han om å bli lærer ved asylet; men begge steder fikk han avslag fordi han hadde for gode papirer. Familien rådet ham til å søke en timelærerpost ved Mandal Borgerskole. Den fikk han i februar 1844 og tiltrådte 1. mars samme år. Ved siden av skoletimene, som skaffet ham en lønn på omtrent 120 spd. årlig, ga han privat undervisning. Samtidig fulgte han, som elev, undervisningen i de høyere klassene, og hans medlærere ga ham fri undervisning i tysk, fransk og latin. Han leste også mye på egen hånd, for eksempel Immanuel Kant, Johann Gottlieb Fichte og Hegel. Sigmund Skard har påpekt hvor sentral Hegel var for Vinje, og den journalistiske stilen hans er dialektisk. Hallvard A. Kjelen: Hovedoppgave ved NTNU, 2001 (s. 4 og 29)
Han mente han var for gammel til å studere, tok sikte på sjømannslivet og forsøkte å gå til sjøs våren 1846. Han ble imidlertid snart satt i land som ubrukelig.
Vinje tok da til å interessere seg for handel og lærte seg blant annet bokføring. 25. januar 1847 hadde han skaffet seg handelsbrev i Kristiansand. Planen var å drive tømmer fra Åseral, men det ble det aldri noe av. Trolig tok han borgerbrev først og fremst for å få stemmerett. Allerede ved ankomsten til Mandal var han blitt kjent med Søren Jaabæk som vakte hans interesse for politikk. Disse to ble snart nære venner; Vinje underviste Jaabæk i tysk, og Jaabæk anbefalte Vinje til valgene 1847. 5. august 1847 ble han valgt til 4. valgmann for Mandal sammen med Jaabæk og to andre bønder.
I Mandaltida begynte han å skrive i byens avis. Han opplevde det han kalte «den fuldstændige Omvælting i min Verdensanskuelse», og i juli 1847 debuterte han på riksplan i Morgenbladet med en skarp kritikk av sogneprest K. O. Knutzens Christelige Fortællinger. Disse var ment å skulle føre leseren frem til bestemte bibelord, men resultatet ble en samling «Smørerier» som Vinje harselerte over. Etter dette fikk han høre at biskopen hadde uttalt at han aldri kom til å bli forfremmet. Kort tid etter ble han gjort overflødig ved skolen i Mandal og seilte til Kristiania med 10 spd. i lomma for å friste lykken.
Artium og embetseksamen Han hadde tenkt å begynne å lese til examen artium, og hans venner, Jaabæk og G. Michelsen, hadde lovet å hjelpe ham med et lån, men da de ikke kunne skaffe pengene straks, besluttet han å søke døden i den slesvigske krig. Han har selv opplyst at han ikke lyktes i å treffe advokat Bernhard Dunker som registrerte de frivillige. I slutten av juli 1848 overhørte han odelstingsforhandlingene om lov om almueskolevæsenet fra Stortingsgalleriet. Om denne skrev han et oppsett i Morgenbladet, og redaktøren A.B. Stabell oppfordret ham til å fortsette med å skrive der mot betaling, slik at han for alvor kunne ta fatt på artiumslesningen.
Inntekten fra avisen og lånet fra Mandal satte ham i stand til å begynne på «Heltbergs studentfabrikk» i 1848. På Heltberg gikk han sammen med Henrik Ibsen, Frithjof Foss og Bjørnstjerne Bjørnson. Bjørnson beskrev tiden i diktet «Gamle Heltberg». Jonas Lie begynte på Heltberg året etter disse. Ved siden av skolegangen dyrket Vinje sine litterære og politiske interesser, og i 1850 tok han examen artium med haud, dimittert av stud.philol. T.J. Lie.
Han ble opptatt av teoretiske synsmåter under studiet av naturfagene til anneneksamen, som han besto med haud i juni 1851. Han leste Niels Treschow, historie, klassikerne og, med spesiell begeistring, Meïr Aron Goldschmidt. Siden ble det jusstudier, og 15. desember 1856 tok han juridisk embetseksamen med laud, og 28. april 1857 ble han autorisert som overrettssakfører, men fortsatte sitt gamle levevis. Hans juridiske virksomhet innskrenket seg til å føre høyst to eller tre rettssaker som ansatt hos advokat J.C. Lous.
Journalistikk Vinje var så smått begynt på en journalistisk løpebane i Mandal, og fram til våren 1850 skrev han fast i Morgenbladet, men kom i strid med redaktøren av politiske og personlige grunner, og forlot bladet. I likhet med Ludvig Holberg og skribenter i den amerikanske nyjournalistikken hadde han en personlig stil og deltok selv i historien.
Alt høsten 1849 hadde Jaabæk vurdert Vinje som en frafallen fra bondepartiet. Nå var det arbeiderbevegelsen som opptok ham. I mai 1850 hjalp han Harro Harring med å skrive i hans blad Folkets Røst og ble medredaktør i dets etterfølger Tiden. Han var medunderskriver på protesten mot Harrings utvisning fra riket 29. mai 1850, men da han erfarte at regjeringen var totalt likegyldig, vendte han seg bort fra alle partier og valgte å være tilskuer til kampen.
Vinje var Christiania-korrespondent for Drammens Tidende. Selv var han knapt i Drammen og sendte sine artikler med post eller telegraf. Artiklene ble skrevet på dansk og var ikke signert, men det var allment kjent at Vinje sto bak. Der han skrev i alt 700 artikler om mange forskjellige tema, også utenrikspolitikk blant annet fra Krimkrigen (trolig basert på engelske og franske tidsskrifter). Han sluttet i Drammens Tidende da han i 1858 begynte å gi ut Dølen på landsmål, og beklaget overfor lesere av Drammens Tidende at han vanæret sin norske hånd ved å skrive dansk.
Vinje ble etter hvert kritisk til unionen med Sverige. Han skrev entusiastisk om tekniske fremskritt som telegraf og jernbane, og var selv på første turen da Hovedbanen åpnet i 1854. Vinje beundret de ledende politikerne som Anton Martin Schweigaard og Frederik Stang.
Daniel Braut i Arne Garborgs Bondestudentar omtaler Vinje som en villmann som skrev «flirande og ravgali» i bladet sitt, men Garborg møtte selv aldri Vinje.