thumb|En tysk type IXC undervannsbåt under angrep av allierte fly i 1943. Eksplosjonen i bakgrunnen er en dyptvannsbombe sluppet av angriperne. Bildet er tatt fra ett av de angripende flyene - merk mannskapet i ubåtens tårn. (1943) thumb|Obersteuerman Helmut Klotsch roper på hjelp, etter at ubåten hans, U-175, ble senket av USCGC «Spencer» i 1943.US Coast Guard vessel Spencer sinks U-175 in 1943 Antiubåtkrigføring, fra engelsk anti-submarine warfare, forkortet ASW (på norsk noen ganger AU), er termen som brukes for å beskrive deteksjon av, jakt på og eventuell ødeleggelse av ubåter. ASW-systemer finnes for både fly, helikoptre og skip, samt ubåter.
Da «H. L. Hunley» i 1864, som første ubåt i historien senket et fiendtlig skip, hadde man ikke noe å forsvare seg med. I dag benyttes avanserte systemer for oppdagelse og uskadeliggjørelse av ubåter.
Antiubåtvåpen kom først i stand litt ut i første verdenskrig, etter at ubåtene virkelig hadde vist sin kampverdi. Det første utstyret for å detektere en neddykket ubåt var primitivt, men utviklingen siden den gang er gått raskt. I dag kan en sonar oppdage en ubåt på lang avstand, alt etter støynivå, saltprosent, temperatur og så videre. I tillegg kan man hente informasjon om hastighet, dypde, avstand og kurs kun ved hjelp av passive systemer; passiv vil si at systemet ikke selv sender ut signaler. De første våpnene var enkle synkeminer, et våpen som også er i bruk i dag. Men det finnes også i dag avanserte «fire-and-forget» («skyt-og-glem») -torpedovåpen som søker seg frem til og kan uskadeliggjøre en ubåt helt på egen hånd.
__TOC__
Bakgrunn og historie thumb|right|En tysk type UC-1 ubåt, fra 1. verdenskrig. Disse ubåtene var bygget som mineleggere. Statiske minefelt var en stor trussel mot alliert skipsfart. ASW ble ikke utviklet i takt med ubåtens utvikling. Først under første verdenskrig, da ubåtene for første gang virkelig viste sitt potensial i en væpnet konflikt, begynte de krigførende parter å utvikle antiubåtvåpen. Før dette hadde man sett på ubåter som et slags leketøy for rike stater som hadde råd til det, og en engelsk admiral bemerket også at det var et «damned un-english weapon» (et «fordømt uengelsk våpen»).
De første anti-ubåtpatruljene som ble satt i verk i Storbritannia under første verdenskrig, var ikke armert med annet enn en liten kanon og en hammer. Hammeren var tenkt brukt mot fiendens periskop, og var det eneste «våpenet» som kunne benyttes mot en ubåt som var neddykket.
Ubåter har den fordelen at de opererer under vann. Dette betyr at de ikke kan oppdages med det blotte øyet (med mindre ubåten går på periskopdybde og benytter periskop, snorkel, radarmast, ECM-mast eller lignende), og ei heller på radar. Dagens ubåter kan operere under vann i månedsvis, i motsetning til tidligere ubåter som kun kunne være neddykket for kortere perioder, rundt to-tre døgn.
Alle ubåter produserer derimot lyd, støy, mer eller mindre. Dette er i fremste rekke motorstøy fra fremdriftsmaskineriet, men det kan også være lyd fra pumper, tømming og fylling av trim- og ballasttanker, og endog kjøleskap. Til og med samtaler mellom besetningsmedlemmer kan avsløre en ubåt. Lyd brer seg lett gjennom vann. Dykker man under vann kan det for eksempel være man hører sin egen klokke tikke, selv om klokken er på armen og langt fra øret. Lyd er ikke annet enn en fortetning og utstrekning i det materiet den brer seg i; i luft er dette fortetning av luftmolekyler, mens det i vann vil være fortetning og utstrekning av vannmolekyler – det vi kaller bølger. Dette kan utnyttes for å oppdage hvor en ubåt befinner seg.
Hydrofon og våpen før og under andre verdenskrig thumb|right|Anti-ubåtnett mellom Fort York Redoubt og McNabs Island, Halifax, Nova Scotia, Canada. Bildet er tatt i 1942. Antitorpedonett fantes også, og var i utstrakt bruk før, under og etter første verdenskrig. Den første primitive hydrofonen ble utviklet under første verdenskrig, og først tatt i bruk i 1917. Den bestod, forenklet sett, av to mikrofoner på hver sin side av et skipsskrog som igjen var koblet til hver sin høyttaler, plassert i et hodetelefonsett som operatøren brukte. Hver mikrofon var plassert på henholdsvis styrbord og babord side på fartøyet (vanligvis en korvett eller fregatt). Dersom operatøren hørte en ubåt, måtte operatøren gi beskjeder videre til broen for å få endret retning på fartøyet. Mikrofonene var nemlig fastmonterte, slik at hele fartøyet måtte snues dersom man skulle finne ut hvor ubåten befant seg. Operatøren måtte selv, skjønnsmessig, bedømme når lyden var like sterk i begge høyttalerne. Det betydde i så fall at ubåten var rett foran fartøyet.
Systemet ble dog raskt forbedret. Det kom vridbare mikrofoner, og etter hvert ble hydrofonen plassert i en bul under skroget, med en følsom «mikrofon» som kunne dreies rundt 270°. Dette førte til at en ASDIC-operatør kunne gi en relativ peiling til ubåten, uten at fartøyet måtte dreies, og kommanderende offiser kunne handle ut fra de opplysninger som ble gitt. I disse tidligere årene av anti-ubåtkrigføring var ubåtene ofte støyende. Støy oppstod helst fra motorer, pumper og lignende, men også kavitasjon var et stort problem. Kavitasjon gir seg utslag i bobler som dannes rundt og henger igjen i vannet etter en propell. Propellbladene får vannet til å «fordampe», og dette danner bobler. Når boblene sprekker, dvs. vanndampen går over til væske igjen, skapes det lyd. Denne lyden kunne oppfattes av hydrofonen.
Problemet som da oppstod, var hvordan man skulle angripe ubåten. De første ubåtene hadde lang dykketid: tiden fra man begynte å klargjøre til dykking til man faktisk var under vann, var lang. Ofte måtte man rigge ned store luftekanaler, og kanskje også radioantenner. I tillegg måtte man stoppe diesel/bensin/parafinmotorene, og starte de elektriske motorene som drev ubåten under vann. Mens alt dette pågikk var ubåten svært sårbar, og det var også i disse tilfellene at flest ubåter ble senket, både under første og annen verdenskrig. Den beste beskyttelsen hadde dermed en ubåt under vann. Snorkelen, som gjør det mulig for dieselelektriske ubåter å operere under vann så lenge dieselbeholdningen rekker, kom ikke i bruk før sent under annen verdenskrig, og da i den tyske marinen. Snorkelen var imidlertid heller ikke noen garanti for overlevelse. Ubåten måtte ved snorkling holde lav hastighet, og snorkelmasten var synlig på radar dersom bølgene ikke var alt for høye. Det var derimot en stor forbedring fra tidligere, da ubåten måtte dykke helt opp for å lade sine batterier.
thumb|right|En K-gun lades med en synkemine, om bord på HMS Dianthus, 14. august 1942. K-guns var en utskytningsrampe for synkeminer, som slynget minen ut til siden over rekken på fartøyet. Dermed kunne en dekke et større areal med synkeminer, enn om man bare droppet dem over rekken akterut. Det var mulig å angripe en ubåt på overflaten, med kanoner. Ubåtene hadde dog ofte små siluetter og kunne være vanskelige å treffe, spesielt i høy sjø. En neddykket ubåt var derimot umulig å angripe med kanoner. Ikke bare fordi en ikke kunne skyte rett nedover, men også fordi en granat med en hastighet opp mot 900 m/s vil sprenges i stykker i det den traff vannoverflaten, på grunn av vannets høye densitet. Man utviklet derfor synkeminer, eller dyptvannsbomber om man vil. Dette var store beholdere fylt med sprengstoff, som sank raskt og detonerte på en angitt dybde. Dette betød igjen at man måtte få en nøyaktig posisjon på ubåten, slik at man ikke droppet synkeminene på feil sted. Synkeminer kunne gjøre stor skade selv om de ikke traff direkte. Et indirekte treff kunne riste ubåten kraftig, med lekkasjer og ødeleggelse av instrumenter, maskiner og motorer til følge – i tillegg til skader blant mannskapet.
Også fly ble etter hvert utstyrt med synkeminer, men de første anti-ubåtpatruljene med fly kom ikke i stand før annen verdenskrig. Etter kort tid utgjorde flyene en mye større trussel for ubåtene enn overflateskip. På grunn av ubåtenes ofte lange dykketid, kunne et flyangrep være over før ubåtens mannskap hadde klart å gjøre ubåten klar til å dykke. Snorkel var derfor en ettertraktet vare blant de tyske ubåtkapteinene utover i andre verdenskrig. Ubåter utstyrt med snorkel hadde en større sjanse til å overleve transitten fra havnene vest i Frankrike og ut til sitt patruljeområde i Atlanterhavet.
Fra rundt 1942 og til slutten av krigen, var spesielt Biscayabukten et sterkt patruljert område. Allierte fly som opererte fra flybaser i England, patruljerte døgnet rundt dette farvannet, som var et havområde de tyske ubåtene måtte krysse for å komme ut i Atlanterhavet. Rundt 250 tyske ubåter ble senket av fly under andre verdenskrig, av totalt 1154 senkede ubåter, 293 dersom man tar med ubåter som ble senket i havn av allierte bomberaid.Uboat.net, liste over ubåter senket etter årsak
Andre våpen som ble utviklet, var akustiske torpedoer. Ved å utvikle torpedoer som kunne låse seg selv inn på og følge en høy lyd, fra propeller og motorer, kunne man skyte ut en torpedo i en noenlunde nøyaktig peiling mot målet. Torpedoen ville så følge dette målet selv, så sant den kunne oppfatte lyden sterkt nok. Både tyskere og de allierte utviklet disse våpnene mot slutten av andre verdenskrig. Disse torpedoene ble brukt både av ubåter, og mot ubåter. Den amerikanske akustiske torpedotypen Mark 24 FIDO, senket 37 ubåter og skadet 18. Mark 24 ble benyttet både av fly og skip, og ble også solgt til kanadiske og britiske styrker. Torpedoen ble tatt i bruk i mars 1943. De tyske akustiske torpedoene var av typene G7es Zaunkönig T-5, senere utviklet til T11.
thumb|right|Hedgehog, montert i baugen på HMS Westcott. Bildet er tatt 28. november 1945. Et annet våpen som ble utviklet, var Hedgehog. Dette var små sprengladninger som ble skutt ut i et sirkelmønster ca. 100 meter foran båten våpenet var plassert på. Med dette kunne en angriper unngå å seile direkte over en ubåt for å angripe, og trengte heller ikke miste ASDIC/SONAR-kontakten med ubåten. Dette var et stort fremskritt, fordi man tidligere, ved angrep med synkeminer, måtte gå direkte over ubåtens posisjon for å angripe. I slike tilfeller kunne ubåten snike seg unna ved å kjøre motorene på full hastighet en periode, mens angriperne ikke hadde kontakt med ubåten. Hedgehog var særdeles vanskelig å unngå, fordi ubåten ikke kunne høre nedslagene fra de små sprengladningene. Ulempen med hedgehog var at sprengladningene var forholdsvis små, og utgjorde ikke en stor trussel mot en ubåt dersom bare én av sprengladningene traff. De kunne dog gjøre stor skade, men helst dersom mange traff.
ASDIC og SONAR, deteksjon av ubåter
ASDIC og SONAR er egentlig to navn for samme system. Sonar står for Sound Navigation and Ranginghttp://www.fiskeri.no/Reklame/Asdichistorie%20side%201.htm («lyd-navigasjon og -avstandsbedømmelse»), mens ASDIC står for Allied Submarine Detection Investigation Committee («alliert ubåtdeteksjon-undersøkelseskomité»). Uttrykket ASDIC forble i bruk i britiske kretser fram til etter annen verdenskrig, mens amerikanerne brukte SONAR om sitt system.
Disse systemene ble tatt i bruk mot slutten av første verdenskrig, men da som primitive systemer, i forhold til hva som ble utviklet senere. Først under annen verdenskrig kom det virkelige gjennombrudd i denne utviklingen (se Slaget om Atlanteren).
Deteksjonssystemene var både passive og aktive. Et passivt deteksjonssystem sender ikke ut noen signaler i det hele tatt, men belager seg kun på deteksjon av, i dette tilfellet, lyd og støy fra ubåter. Rekkevidden avhenger av utsendt lydstyrke fra ubåten selv – en helt stille ubåt vil ikke kunne oppdages av et passivt (lyd-)system, mens en ubåt som går for full maskin under vann, vil kunne oppdages på lengre avstand. Deteksjonsavstanden her avhenger av saltholdighet i vannet, temperatur og så videre.