Anders Sigurd Lange (1904–1974) var en norsk politiker, journalist, redaktør og småbruker, som grunnla Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP), forløperen til Fremskrittspartiet. Han representerte dette partiet som stortingsrepresentant i sitt siste leveår.
Politisk stod Anders Lange i hele sitt voksenliv langt til høyre, men hans politiske virke kan likevel deles i to distinkte perioder. I førkrigstiden var Lange kjent som sekretær i den borgerlige samlingsorganisasjonen Fedrelandslaget fra 1930 til 1938, frem til Vidkun Quisling og hans NS-folk kuppet laget.
I etterkrigstiden orienterte han seg i retning av økonomisk liberalisme, den kalde krigens antikommunisme, og en idiosynkratisk individualisme og autoritetskritikk, og ble kjent for sin ukonvensjonelle personlighet, retoriske stil og sine tidvis sære eller ytterliggående oppfatninger. I 1950- og 1960-årene markerte han seg som en av Norges mest kjente politiske agitatorer. Han utgav i flere år avisen Hundeavisen, som opprinnelig var en avis om hundehold, men som fra 1950-årene primært ble en plattform for hans politiske meninger, ofte formidlet i en grov, humoristisk personlig stil. Han reiste land og strand rundt på folkemøter og agiterte for mer personlig frihet, lavere skatter og avgifter og mindre byråkrati, og gav også mange ganger uttrykk for rasistiske meninger og støtte til Sør-Afrikas apartheidregime. I næringslivsliberale kretser var han en yndet foredragsholder, og hans virksomhet ble støttet av Libertas. Han var ivrig friluftsmann og var tidlig opptatt av miljøvern.
I 1960-årene ble han en populær foredragsholder for konservative gymnasiaster og samlet politisk likesinnede ungdommer rundt seg, som fikk tilnavnet hundeguttene. Hundeguttene har blitt beskrevet som «høyresidens svar på 1960-årenes ungdomsopprør» og var tiltrukket både av Langes antikommunistiske ideologi og hans individualisme og ukonvensjonelle, festlige personlighet. Mange av hundeguttene tilhørte høyrefløyen i Unge Høyre og flere var også med i Komiteen for Sydøst-Asia («ky-guttene»), og de markerte seg blant annet med demonstrasjoner til støtte for USA i Vietnamkrigen, gjerne som motdemonstranter til venstresidens demonstrasjoner.
Lange var kritisk til etablerte partier og til formelle partiorganisasjoner. I begynnelsen av 1970-årene gjorde et endret politisk klima det mulig for Lange å etablere protestpartiet Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP). Stiftelsen fant sted på Saga Kino 8. april 1973, organisert av Lange og et par av hundeguttene. I Stortingsvalget 1973 fikk partiet 5,0 % av stemmene og 4 stortingsmandater, og Anders Lange ble valgt inn på Stortinget som den tiende representanten fra Oslo for perioden 1973–1977. Han var medlem av administrasjonskomiteen i ALP og formann i ALPs gruppestyre frem til sin død året etterpå. Det ene året han satt på Stortinget har blitt beskrevet som et år med absurd teater, der Lange hverken kunne eller ville lære de parlamentariske spillereglene, og der Høyre distanserte seg sterkt fra ham og hans protestparti. Samtidig fikk Lange et godt forhold til sentrale personer i SVs stortingsgruppe som Hanna Kvanmo og Berit Ås, som var de eneste som viste omsorg for ham blant stortingskollegene. I 1977, etter hans død, skiftet Anders Langes Parti navn til Fremskrittspartiet.
Biografi Førkrigstiden og andre verdenskrig Anders Langes slekt stammer fra Langenburg i Tyskland, og den første i hans slekt som etablerte seg i Norge, kom fra Tyskland for å arbeide som kruttmester på Akershus slott. Lange var sønn av legen Alf Lange (f. 1869) og klaverpedagogen Anne Elisabeth Svensson (f. 1873). Han utdannet seg til skogtekniker på Oddernes skogskole i 1926. Året etter arbeidet han som planteskoleleder i Argentina (1927). Lange var gift to ganger, først med Anne-Marie Bach-Evensen (1906–67) som han fikk tre barn med, og deretter med tannlegesekretær Karin Thurmann-Moe (1927–78) som han fikk ett barn med.
Lange innledet sin politiske karriere som sekretær i den borgerlige samlingsorganisasjonen Fedrelandslaget 1930-38. Laget ble grunnlagt av industrimannen Joakim Lehmkuhl, som også er kjent for å ha grunnlagt klokkeprodusenten Timex Corp i USA og Lehmkuhl Industrier i Norge. Ifølge Lange selv hadde han hengt seg i døråpningen og forgjeves forsøkt å sperre NS-folkene ute. Organisatorisk var dette vanskelig for en ung sekretær som Lange, fordi det var Fridtjof Nansen som hadde introdusert Vidkun Quisling til Fedrelandslagets formann Joakim Lehmkuhl noen år tidligere, med ordene «denne karen (Quisling) tror jeg laget kan få god bruk for.»
Politikeren Jens Haugland hørte Lange holde tale i Myran skolehus og fortelle de forgjeldete heibøndene at det ikke lenger forekom tvangsauksjoner i Tyskland. Ettersom NS ikke stilte noen liste i Agder, anbefalte Lange folk å stemme på Bondepartiet. I Kristiansand vakte Lange oppmerksomhet da han stilte seg på et lasteplan med en bøtte griseblod fra Samslakteriet, og skvettet blod rundt seg for å illustrere kommunismens vesen.Jens Haugland: Dagbok frå Kongens råd (s. 10), Samlaget, Oslo 1986, ISBN 82-521-2639-1
Anders Lange var ikke mer markant motstandsmann enn folk flest under den tyske okkupasjonen. Han ble arrestert fordi han hadde slått ned en NS-mann han mislikte sterkt, men han mislikte mannen for andre forhold enn at han var NS-mann.Øyvind Strømmen: Anders Lange, Cappelen Damm, 2016
Etterkrigstiden Lange var sekretær i Norsk Kennelklubb fra 1945 til 1947. Det året startet han egen kennel, først på Svartskog i Oppegård, og siden på gården Trollstein i Heggedal i Asker kommune, der han også drev saueavl. Der var han også sekretær i Heggedal Vel.
I 1953 ble han dømt til 60 dagers ubetinget av Høyesterett for fyllekjøring. Lange hadde 1,41 i promille da han høsten 1952 krasjet med en drosje. Etter kollisjonen kjørte Lange videre, men ble stoppet av en annen taxi.HA (27. februar 1953): Anders Lange dømt for fyllekjøring. Hamar Arbeiderblad, side 5.
Hundeavisen
I etterkrigstiden orienterte Lange seg i retning økonomisk liberalisme, den kalde krigens antikommunisme og en idiosynkratisk individualisme og autoritetskritikk. I 1948 grunnla han Hundeavisen som en avis «om hunden for hundefolket». Den handlet primært om hunder frem til 1953, da den primært ble et organ for hans politiske meninger. Avisen var skrevet i en personlig, tidvis grov, men også humoristisk stil. I 1962 byttet avisen navn til Anders Langes Avis. I 1950- og 1960-årene markerte han seg som en av Norges mest kjente politiske agitatorer, gjennom sin egen avis og som foredragsholder i borgerlige kretser. Han agiterte for mer personlig frihet, mindre byråkrati og lavere skatter og avgifter, og ble støttet økonomisk blant annet av næringslivsorganisasjonen Libertas. Han opprettet også organisasjonen «Anders Langes Frihetsbevegelse», men denne organisasjonen fantes mest på papiret.Pål Andreas Mæland. Lange var en fascinerende type Bergens Tidende, 14. mai 2007
Lange engasjerte seg i svært mange ulike spørsmål. Blant annet var han tidlig ute med støtte til miljøsaken.Mannen bak Frp var faktisk en ivrig naturverner, Aftenbladet Samtidig hadde han en antiautoritær sideJan Bojer Vindheim: Anders Lange og jeg og liten respekt for de etablerte borgerlige partiene. Han gav sine motstandere kallenavn som «juge-Per» (Per Borten), «Norges eldste foster» (Kåre Willoch) eller «Norges eldste konfirmant» (Lars Roar Langslet). Lange startet flere organisasjoner, men hans politiske engasjement var lenge i stor grad et slags enmannsparti, og han ble ikke tatt seriøst i etablerte medier og politiske miljøer.
I januar 1972 søkte han jobben som kringkastingssjef i NRK. Til VG uttalte han at NRK trenger sensur, og at han i jobben ville gått inn for å «fjerne alt som kan virke fordervende på barn og ungdom rundt om i hjemmene».
Hundeguttene Hundeguttene var et ungdomsmiljø som Lange samlet rundt seg i 1960-årene. Hundeguttene hadde primært utspring fra gymnas i Oslo og Bærum. Ifølge Øyvind Strømmen fikk «de høyreorienterte ungdommene som på 1960-tallet flokket seg rundt Anders Lange [...] tilnavnet 'hundeguttene', ikke minst blant politiske motstandere, som en litt hånlig referanse til Hundeavisen». Mange av hundeguttene tilhørte høyrefløyen i Unge Høyre, og de markerte seg blant annet med demonstrasjoner til støtte for USA i Vietnamkrigen og motdemonstrasjoner mot det daværende Sosialistisk Folkeparti.Rygnestad, Arild; Kvanmo, Hanna (1993). Anders Langes saga. Oslo: Samlaget. ISBN 82-521-4092-0. Hundeguttene var «unge aktivister på høyresiden, tiltalt av Langes anti-kommunistiske ideologi og frie livsførsel. Etter sigende kommer 'hundeguttene' når Lange plystrer. De gjør alt han ber om, fra å mate grisene på Trollstein til å dele ut løpesedler. De kommer fra alle samfunnslag». Hundeguttene overlappet med Komiteen for Sydøst-Asia («ky-guttene»). Hundeguttene har blitt omtalt som «høyresidens svar på 1960-årenes ungdomsopprør». Senere redaktør for Morgenbladet Sverre Martin Gunnerud ble i 1965 omtalt som den ledende hundegutten, og hadde da blitt ekskludert fra Unge Høyre. Slett ikke alle hundeguttene ble med i Anders Langes Parti, men en håndfull hundegutter organiserte partietableringen sammen med Lange i 1973.Iversen, Jan Martin: Fra Anders Lange til Carl I. Hagen. Oslo. Millennium. 1998
Anders Langes Parti
Lange hadde på 1960-tallet uten å lykkes, forsøkt å etablere et nytt politisk parti. At han lyktes da han forsøkte igjen i 1973, forklares med flere forhold. Tiden var inne i 1973 for et skattenekter- og anti-establishment-parti, og forklares blant annet av følgende: Den borgerlige regjeringen hadde skuffet sine velgere. Under Borten-regjeringen kom en kraftig stigning i skattenivået. Den hadde blant annet innført moms. Mange følte at den borgerlige regjeringen ikke innfridde det borgerlige velgere forventet etter et mangeårig sosialdemokratisk styre. Skattetrykket var blitt mer plagsomt enn før. Dette og andre forhold skapte et inntrykk av at Borten-regjeringen ikke var et alternativ til høyre for Arbeiderpartiet. «Gammelpartiene» var blitt for like. EF-striden og folkeavstemningen om EF i 1972 hadde bidratt til at de tradisjonelt sterke bindingene og autoritetsbåndene mellom parti og velgere hadde begynt å løsne, slik at velgermobiliteten var økt. Dette beredte grunnen for et nytt alternativ på borgerlig side. Stortingsvalget i 1973 var blant de første stortingsvalgene der fjernsynet spilte en rolle. Det nye partiet med sin alt annet enn puritanske partiformann, fikk godt gjennomslag i det nye og kraftfulle mediet. Anders Langes Parti fikk 5,0 % av stemmene i stortingsvalget i 1973 ( stemmer) og fire mandater. Fra Oslo ble Anders Lange selv valgt inn. En av de andre fire representantene som fikk plass var Erik Gjems-Onstad, som senere ble ekskludert fra Frp og gjorde seg bemerket som innvandringsmotstander.
Da Lange gikk bort året etter, høsten 1974, kom Carl I. Hagen, som var 1. vararepresentant på Anders Langes partiliste, inn på Stortinget, men da som representant og leder for Reformpartiet. Hagen var da han tok sete i Stortinget utmeldt av ALP. ALP og Reformpartiet ble senere forent igjen, og ble i 1977 omdøpt til Fremskrittspartiet.
Stortingsrepresentant Lange ble innvalgt på Stortinget i 1973, men satt bare ett år før sin død. I anmeldelsen av Arild Rygnestads biografi fra 1993, der Hanna Kvanmo bidro med et kapittel, skrev Vidar Ystad: «Kvanmo har på en forståelsesfull måte skildret det ene året han fikk boltre seg på Løvebakken. Det var et år med absurd teater, for på Stortinget hadde han ingenting å gjøre. Det var ikke hans forum. Ikke kjente han spillereglene, og ikke ville han lære dem. Anders Lange ble Stortingets fremste klovn som ikke oppnådde noe som helst.»
Civitas Bård Larsen skrev: