Henrik den hellige (latin: Henricus; ca. 1100–1156) Heikkilä (2005), s. 55–62., var en engelsk prest i middelalderen. Han kom til Sverige med kardinal Nicholas Breakspeare som pavelig legat i 1153 og ble mest sannsynlig utpekt til å være den nye erkebiskopen av Uppsala ved rådet i Linköping.
Henrik var med på det første korstoget til Finland på slutten av 1150-tallet sammen med kong Erik av Sverige.Harrison, Dick (2005): Gud vill det!. Stockholm: Ordfront förlag. ISBN 91-7037-119-9; s. 422-423. Etter korstoget ble biskop Henrik drept av bonden Lalli på isen til innsjøen Kjulo träsk på Kyrkholmen.«Bonden Lalli», Köyliö. Arkivert fra originalen 15. ferbuar 2015 Han regnes som Finlands apostel. Ettersom han ble drept ble han en martyr, og derav siden helgenerklært, og er i ettertid blitt betraktet som Finlands nasjonalhelgen.Farmer, David (2011): Oxford Dictionary of Saints, Oxford University Press, 4. utg., s. 208
Imidlertid er ektheten av beretningene om hans liv og presteembete akademisk omstridt, og det er ingen historiske opptegnelser om hans fødsel, død eller til og med hans eksistens. Sammen med hans påståtte morder, bonden Lalli, er Henrik en viktig skikkelse i Finlands tidlige historie.
Hindersmässa 19. januar er viet den hellige Henrik og regnes også i moderne almanakker som Henriks navnedag. Hindersmässa er en folkelig benevnelse for Henriksdagen/Henriksmesse som ble markert i eldre tiders almanakk den 19. januar til minne om biskop Henriks dødsdag. Benevnelsen Hindersmäss gikk ut i 1901, men navndagen gjenstår.«Årets dagar: Henriksdagen», Nordiskamuseet.se. Arkivert fra originalen 7. juni 2017. Sankt Henriks dag kalles på finsk Heikinpäivä eller Talviheikki («Vinter-Henrik») og markerer tradisjonelt midtvinter (Keskitalvi). Hans andre festdag, translasjonsdagen«translasjon», NAOB. Sitat: «overføring av en helgens jordiske levninger til helgenskrin» 18. juni, ble kalt Kesäheikki, «Sommer-Henrik».
Legende Vita og miracula thumb|Sankt Henrik av Uppsala, biskop og martyr, stående over sin morder Lalli, med biskop Konrad Bitz, som bestilte Missale Aboense, og dekan Magnus Stiernkors knelende ved hans side.
Legenden om biskop Henriks liv, eller hans Vita (helgenfortelling), ble skrevet rundt 150 år etter hans tid, på slutten av 1200-tallet, og inneholder lite konkret informasjon om ham. Han sies å ha vært en engelskfødt biskop i Uppsala på tiden til kong Erik den hellige av Sverige på midten av 1100-tallet, og styrte det fredelige riket med kongen i himmelsk sameksistens. For å takle den oppfattede trusselen fra de ikke-kristne finnene, ble Erik og Henrik tvunget til å kjempe med dem. Etter at de hadde erobret Finland, døpt folket og bygget mange kirker, vendte den seirende kongen tilbake til Sverige mens Henrik (Henricus) ble igjen hos finnene, mer villig til å leve livet som en predikant enn det som en erkebiskop. Heikkilä (2005), s. 398–417. På latin og på finsk. Alle de 52 kjente versjonene av legenden, hvorav mange er fragmenterte, kan også lastes ned fra en server ved Helsingfors universitet.
Etter at kong Erik reiste tilbake til Sverige i triumf ble Henrik igjen for å misjonere blant finnene. Han bygde en kirke som sentrum for sitt virke, men etter noen år møtte han en voldelig død. En finsk bonde Lalli skal ha drept en svensk soldat, og da Henrik lyste ham i bann, drepte den rasende Lalli biskopen med en øks på en innsjø. Etter at han var blitt gravlagt som martyr ble det sagt at det ble vitner til mirakler ved hans gravsted.
Legenden understreker sterkt at Henrik var biskop av Uppsala, ikke biskop av FinlandBiskopen av Finland ble omdøpt til biskopen av Turku (svensk Åbo) i 1259, se «Brev fra pave Alexander VI til biskopen av Turku» i 1259 på latin. Arkivert fra originalen 27. september 2007. som senere ble et konvensjonelt krav, også av kirken selv. For eksempel i biskop Paulus Juustens Chronicon episcoporum Finlandensium fra midten av 1500-tallet (ikke til å forveksle med en annen krønike med samme navn ca. 100 år tidligere) er Henrik oppført som den første biskopen av Finland uten ytterligere forbehold. Han ble i Finland av medlidenhet, men ble aldri utnevnt til biskop der. Sagnet sier ikke om det hadde vært biskoper i Finland før hans tid eller hva som skjedde etter hans død; den nevner ikke engang hans begravelse i Finland. Hans helgenfortelling er så tom for konkret informasjon om Finland at den kunne blitt opprettet hvor som helst. Dens latin er derimot skolastisk og grammatikken er generelt usedvanlig god. Heikkilä (2005), s. 188.
Henriks Vita er fulgt av det mer lokale miracula, en liste over elleve mirakler som forskjellige mennesker ble sagt å ha opplevd en gang etter biskopens død. Med unntak av en prest i Skara som fikk vondt i magen etter å ha hånet Henrik, ser alle mirakler ut til å ha funnet sted i Finland. De andre miraklene, som vanligvis skjedde etter bønn til biskop Henrik, var:
Morderen mistet hodebunnen da han satte biskopens hatt på hodet sitt; Biskopens finger ble funnet neste vår; En gutt ble reist opp fra de døde i Kaisala; En jente ble reist opp fra de døde i Vehmaa; En syk kvinne ble helbredet i Sastamala; En fransiskanermunk kalt Erlend fikk hodepinen helbredet; En blind kvinne fikk tilbake synet i Kyrö; En mann med et lammet ben kunne gå igjen i Kyrö; En syk jente ble helbredet; En gruppe fiskere fra Kokemäki overlevde en storm.
De fleste versjoner av Henriks legende omfatter bare et utvalg av disse miraklene.Heikkilä (2005), s. 172.
Utvikling av legenden thumb|Katedralen i Turku var sentrum for Henriks kult.
Henrik og hans korstog til Finland var også en del av legenden om kong Erik. Vedlegget til Vestgøtaloven fra tidlig på 1200-tallet, som har en kort beskrivelse av Eriks påståtte minneverdige gjerninger, refererer heller ikke til Henrik eller korstoget.Yngre Västgötalagen; Vidhemsprästens anteckningar, Fornsvenska textbanken, Lunds universitet. Arkivert fra originalen 24. januar 2004. Se også Beckman, Natanael (S1886): Medeltidslatin bland skaradjäknar 1943: 1, s. 3. Henrik og korstoget dukker ikke opp før en versjon av Erikslegenden som synes å ha vært forfattet rundt 1270 i den hensikt å få kong Erik opphøyd som helgen. Det eldste bevarte manuskriptet med standardversjon av sagnet, Registrum Upsalense, er fra 1344 og oppbevares i det svenske Riksarkivet.«Registrum ecclesie Upsalensis», Riksarkivet Dette manuskriptet inneholder blant annet den eldste kjente omtalen av Eriks påståtte korstog til Finland, som mangler støtte i andre kilder og derfor har blitt ansett som en oppdiktet historie.
Henrik er nevnt dels i Erikslegenden, dels i den offisielle helgenlegenden brukt i liturgien og en annen variant av helgenlegenden som kun er kjent fra et manuskript. Likheter i det faktiske innholdet og fraseologien (uttrykksmåte) angående de vanlige hendelsene indikerer at den ene av legendene har fungert som modell for den andre.Heikkilä (2005), s. 189. Henriks legende anses vanligvis å ha blitt skrevet i løpet av 1280- eller 1290-årene, for innvielsen av domkirken i Turku (som nå heter Åbo domkirke i 1300, da hans påståtte levninger ble translaert (overført) dit fra Nousiainen, et prestegjeld ikke langt fra Turku.Heikkilä (2005), s. 234.
Fravær fra historiske opptegnelser Likevel, selv så sent som på 1470-tallet, ble korstogslegenden fullstendig oversett i Chronica regni Gothorum, en krønike om Sveriges historie, skrevet av Ericus Olai, kannik ved Uppsala domkirke.Nygren (1953), s. 216–242.
Et bemerkelsesverdig trekk i utviklingen av legenden er at den første valgte biskopen av Turku, Johan (Johannes Upsaliensis; 1286–1289), kanskje av polsk opprinnelse, ble valgt som erkebiskop av Uppsala i 1289, etter tre år i vervet i Turku. De svenske biskopene av Finland De såkalte «kanslerbiskopene i Finland» har vist seg å ha vært en oppfinnelse av senere historikere, spesielt av Juusten i hans kronikk om de finske biskopene på 1500-tallet, av Herman Shück i Historisk Tidskrift 2/1963 i hans artikkel «Kansler og capella regis under folkeungdommen». Når det gjelder Ragvald og Kettil, hviler tittelen «kansler» utelukkende på Juustens fantasi og er i motsetning til datidens virkelige og kjente kanslere. Når det gjelder Bero, som er nevnt allerede i det såkalte «Palmskölds-fragmentet» sannsynligvis fra Turku-biskop Magnus Tavasts tid fra 1400-tallet (datert av Jarl Gallén i «De engelske munkene i Uppsala – et katedralkloster på 1100-tallet», Historik Tidskrift för Finland 1976, s. 17). Ifølge Schück kan Bero ha vært kongens kapellan. før ham, Bero, Ragvald og Kettil, var tilsynelatende blitt valgt ut av Sveriges konge. Relatert til den nye situasjonen var også utnevnelsen av kongens bror Bengt Birgersson til hertug av Finland i 1284, noe som utfordret biskopens tidligere posisjon som enemyndighet i alle lokale saker. Johan ble fulgt i Turku av biskop Magnus (1291–1308), den første kjente biskop som var født i Finland.Kari (2004), s. 122–123, 132–134.
I 1291 refererer et dokument fra katedralkapittelet er ikke til Henrik selv om det nevner katedralen og valget av den nye biskopen mange ganger. Brev fra domkirken i Turkur i 1291; på latin. Arkivert fra originalen 27. september 2007. Et pavebrev fra pave Nikolas IV fra 1292 har jomfru Maria som eneste beskytter i Turku. Brev fra pave Nicholas IV i 1292; på latin. Arkivert fra originalen 27. september 2007.
Tilsedeværelse i de historiske opptegnelser thumb|Henrik framstilt på segelet til biskop Benedictus av Turku i 1332.
Den første omtalen av biskop Henrik i historiske kilder er fra 1298, da han er nevnt sammen med kong Erik i et dokument fra en provinssynode (kirkemøte) i Telge. Selv om dette dokumentet ble nevnt mange ganger som en kilde gjennom århundrene, ble det ikke riktig datert før i 1910.Diplomatarium Suecanum nr.1746. Dokumentet (tidligere datert til 1295–1296) har Jarl Gallén vist å være fra 22. april 1391 i hans artikkel "Studier i Turku domkyrkans Svartbok" i Historik Tidskrift för Finland 1978. Det samme dokumentet er utgitt to ganger av Hausen, først med falsk datering i «Registrum Ecclesiae Aboensis» i år 1890 (nr. 18) og deretter med korrekt datering i «Finlands Medeltids Urkunder» i 1910 (nr. 999).
Legenden blir også først referert til i et brev fra erkebiskopen av Uppsala i 1298, der kong Erik og Henrik nevnes sammen som martyrer som man måtte be til av hensyn til situasjonen i Karelen (østlige Finland),Linna (1989), s. 113. som knytter deres påståtte korstog til Finland med de nye ekspedisjonene mot Novgorod. Krigen mellom Novgorod og Sverige om kontroll over Karelen hadde begynt i 1293. Den første sikre opptreden av Henriks bilde i seglet til biskopen av Turku er ikke før i 1299. Heikkilä (2005), s. 97.
Den første omtale av Henrik av Uppsala som skytshelgen for Turku domkirke er ikke før 14. august 1320, da han nevnes som den andre skytshelgen for katedralen etter jomfru Maria.Hausens Registrum Ecclesiae Aboensis nr.27. Da han senere blir tiltalt av pave Bonifatius IX som beskytter av domkirken i Turku sammen med jomfru Maria, og omtalt som en helgen, var det i år 1391. Heikkilä (2005), s. 95. Noen kilder hevder at Henrik ble kanonisert i 1158, men denne informasjonen har blitt sporet til en sen utgivelse av Johannes Vastovius i 1623 og blir generelt sett på som en oppspinn. Heikkilä (2005), s. 100, 445.